Henter værvarsel...
Meny
Da jeg var i London i fjor høst oppdaget jeg et par statuer av bjørnen Paddington som sto blidt og hilste med hatten rundt om i Londons gater. Først trodde jeg han forfulgte meg da jeg så han flere steder i byen, men så viste det seg at det bare var flere statuer som sto rundt forbi. Likevel var han bare et vagt minne som en snill og høflig bjørn fra barne-TV. Derfor var det både litt forklarende og litt gøy at han nå dukket opp på kino.
Paddington (Ben Whishaw) er en liten bjørn fra Peru sine dype skoger. Da hjemmet hans blir rasert av et jordskjelv bestemmer tanten hans, Lucy, at han skal oppsøke den vennlige oppdageren fra London som var på visitt mange år tilbake. Etter en strabasiøs ferd over Atlanterhavet, kun utstyrt med en koffert full av appelsinmarmelade, ankommer vår helt verdensmetropolen London. Men den er langt ifra så gjestmild og utadvent som han hadde forventet. Til slutt forbarmer familien Brown seg over ham, og tar ham inn i varmen. Siden Paddington både kan snakke, og er særdeles høflig, så han blir godt tatt imot og finner seg godt til rette i familien. Men det er likevel ikke lett å få en liten bjørn i hus. Det er tross alt en bjørn. Paddington ønsker å møte den gamle oppdageren som var på besøk hos dem i Peru, men den eneste som vil vedkjenne seg å kjenne til ham er taksidermisten Millicent (Nicole Kidman) som har langt andre planer for Paddington enn å bare hilse på ham.
Paddington er en koselig film på alle måter. Paddington selv er en særdeles trivelig liten bjørn, som har en upåklagelig høflig framferd. Og han er flott stemmesatt av godeste Ben Whishaw. Animasjonen er i tillegg særdeles god, så det er fort å glemme at han ikke er ekte innimellom. Ellers blir de andre karakterene i filmen mer som statister. Familien Brown med far (Hugh Bonneville) og mor (Sally Hawkins), med barna Jonathan (Samuel Joslin) og Judy (Madeline Harris) er nesten i overkant imøtekommende i motsetning til resten av Londons befolkning. For Doctor Who-fans er det jo artig at Peter Capaldi også dukker opp i rollen som gretten nabo. En rolle han klarer ganske så bra. Nicole Kidman på sin side er nesten en Cruella DeVille i rollen som den maniske taksidermisten som bare vil ha enda et dyr å stoppe ut til samlingen sin.
Som film er det en koselig barnefilm, som både er morsom og forbilledlig i sitt budskap. Den har kanskje litt i overkant mye moral med tanke på å ta imot fremmede med åpent sinn, men det blir godtatt fordi Paddington er såpass koselig som han faktisk er.
Dessverre er filmen dubbet til norsk, noe som forringer mye av den gode kvaliteten i originalfilmen. Jeg vil derfor anbefale at du ser den originale filmen heller enn den dubbede, så får du en enda bedre opplevelse av den koselige lille bjørnens første møte med London. For den er absolutt verdt en titt, selv om den er enkel både i framferd og budskap.