Henter værvarsel...
Meny
Når du blåser opp en fotball, så vil også den til slutt sprekke, selv om den er mer «tjukkhuda» enn en ballong.
For 5 år siden mottok Erik Dammann Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i Kristiansand. I sin tale under en lukket middag malte han frem et dystert bilde av fremtiden. Dammann var klar på at vi er på vei mot stupet, at det eneste som kan redde oss er å legge ned hele veksttenkningen og begynne på nytt. «Det er dessverre en utopi i dag,» hevdet miljøkjempen, med den begrunnelse at vi har det for godt her i landet. Nå er Erik Dammann blitt 84 år, og har nylig gitt ut boka «Verdirevolusjon», hvor han i alle fall øyner et lite håp. Kanskje har han sett at flere har respondert på signalene. «Du lurer ikke Erik Dammann», skrev kommentator i Nationen Drude Beer og tok utgangspunkt i at det er så lett å la seg lure av industrilederne.
Den franske økonomen Thomas Piketty som besøkte Norge før jul i fjor advarte sterkt mot økende ulikhet. Han omtalte Norge som en versting. Piketty tror de økende ulikhetene truer samfunnets stabilitet. Vekstkritikeren Barbara Muraca kom ut med en bok i fjor høst med tittelen «Gut Leben» (Lev Godt). Hun deler Dammans visjon om en økonomi basert på samarbeid i stedet for konkurranse. Anniken Huitfeldt skrev en kronikk mens hun var arbeidsminister om å være fattig i et rikt land. Når man er avhengig av en inntekt i husholdningen på 600.000 for å klare seg, er det blitt ille.
Flere og flere tar til orde for borgerlønn, deriblant Martin Sandbu som er lederskribent i Financial Times. «Fleire nye studiar viser at kapitalismen er inne i ein prosess av forfall,» skriver tidligere førsteamanuensis ved NTNU Rune Skarstein i Klassekampen, og vil kan gå til den motsatte sida av pressen, til Dagens Næringsliv, og overskriftene er de samme. «Gullalderen er over. Hvordan vil vi ta det, hvis landingen ikke blir myk?» skriver Kjetil Wiedswang som er kommentator i avisen. «Vi var likere før,» slår Erling Rimehaug fast i avisen Vårt Land. Mest dyster er professor i filosofi Arne Johan Vetlesen i Klassekampen. «Vi tviholder på et økonomisk system som ikke kan annet enn å tømme, tappe, ødelegge – legge øde, dødt,» skriver han.
Dette var innledningen, for det skal handle om fotball og Start. Klubben varsler spillersalg, nedbemanning og nye kutt. Klubben må kutte åtte millioner, og jeg kan aldri tenke meg at dette er slutten på nedturen. Når vi nå går mot starten av en ny fotballsesong i april, har vi sørlendinger lite å glede oss over, med slike framtidsutsikter, og det hele er bare et symptom på samfunnsutviklingen sett i et mindre perspektiv. Når du blåser opp en ballong over lengre tid, slik vi har gjort her i landet, godt hjulpet av olja, må til slutt ballongen sprekke. Eller fotballen, for den saks skyld. Det forunderlige er at det er oss som ikke har peiling på økonomi som ser ut til å ha forstått det.
Men jeg vet litt hva det handler om som har arrangert Protestfestivalen i 15 år. Når vi nå i år mangler penger til å lage et fullt program er vi oppe i nøyaktig det samme dilemmaet. Økonomifolkene vil halvere for å håndtere budsjettet, men jeg vet at halvering av innhold også betyr halvering av inntekter. Det forklarer jeg med at vi får ditto mindre profilering, sponsing, offentlig støtte og lavere publikumstall. Det igjen vil bety slutten for festivalen, slik salg av spillere vil bety slutten for tippeligalaget Start. Vi kan ikke bare forsvinne nedover i divisjonene. Vi blir borte.
Vi hadde det ufattelig godt da vi vokste opp i Kobberveien på 70-tallet, noe som skyldtes at vi var flere hundre barn i samme situasjon. Ingen av oss kunne reise bort om sommeren, bortsett fra noen småturer. Vi holdt sammen gjennom tykt og tynt og det var ganske godt. Når Start fikk sitt første seriegull i 1978 var det min gymlærer Sven Otto «Borkis» Birkeland som scoret det avgjørende målet mot Bodø Glimt 15. oktober 1978. «Borkis» ble spurt av lokalavisen for noen år siden om han fulgte med på Start lenger. «Nei, tvert imot. Alt er annerledes enn når jeg spilte. Vi tjente ingen penger, og måtte jobbe ved siden av,» fortalte han. «Borkis» er i dag sauebonde i Åseral. Forsvarskjempe og landslagsmann Trond Pedersen var bankmann. Det var moro å følge fotballen på den tida. Det var lett å bli glad i både spillere og klubber.
Når årets budsjett er på i overkant av 54 millioner befinner vi oss i en helt annen verden.
Etter å ha lest enorme mengder aviser for å finne tema for årets Protestfestival er økende ulikhet den varsellampa som blinker mest, også i Norge.
Fotballklubber har møtt veggen, delvis som CD-plata ble utkonkurrert av Spotify og Wimp, men med sitt eget forbund som «dødare» som i all sin grådighet har solgt TV-rettighetene til betal-TV. Jeg innrømmer at jeg gladelig betaler 200 kr for å se alle kampene fra godstolen fremfor kun hjemmekampene fra et hjørne høyt hevet over Sør Arena. Men Starts vei mot stupet handler om noe mye mer enn tomme tribuner. Det handler om lønnsnivået, om en kostbar organisasjon og om totale kostnader hinsides det å være med på et topplag i 1978. Fotballforbundet er drevet av vekstkulturen i samfunnet forøvrig, men burde håndtert det annerledes.
Jeg tenker også at nasjonalt og globalt måtte dette komme. La oss få rensket opp og jevnet ut disse forskjellene og få stukket hull på ballongen og heller høre på Erik Dammann. Det er godt at fotballen møter veggen, som alt det andre. La oss stikke fingeren i jorda og bry oss om hverandre i stedet.
Lokalt handler det om noe dypere og vondere. Når Start må selge spillere og ikke kan kjøpe de beste spillerne får vi større ulikhet i fotballen. Vårt lokale fotballag som vi følger i tykt og tynt er på vei mot stupet. Hva skal vi glede oss til søndag ettermiddag? Når administrerende direktør i Start Even Øgrey Brandsdal blir spurt om dette betyr ryggen mot veggen og nedrykk i 2015 svarer han diplomatisk at «Dersom vi setter likhetstegn mellom økonomi og sport kan det bli tungt. Men vi satser alt på å klare å overleve,» svarer han.
Dessverre vil den sjansen for å overleve bli tynn hvis de selger flere spillere. Dessuten, hva slags inspirasjon er det for publikum og sponsorer at en klubb de følger snakker om å overleve?
Større ulikhet er nåtidens største trussel mot et godt og sunt samfunn. Nå er fotballen rammet, og det gjør vondt langt inn i hjerterota. Noen klubber vil ha økonomi til å kjøpe opp spillere fra de falne klubbene.
Enhver som ikke er forpliktet til å si noe annet vil tenke at dette er begynnelsen på en ny sportslig nedtur for Start. Det er ikke uten grunn at kjøpelag som Real Madrid, Bayern Munchen og Chelsea er tre av verdens beste fotballklubber. Det er ikke uten grunn at klubber med dårlig økonomi raser nedover seriesystemet.
Hva skjer når klubben vår rykker ned? Da kommer det enda verre krisepakker, fordi en divisjon lenger ned betyr enda færre sponsorer, færre publikum og null inntekter for TV-sendte kamper. I tillegg blir klubben mindre attraktiv for de beste spillerne. Dessuten, de spillerne Start bygger opp fra egen stall blir solgt til de rikere klubbene når de er gode nok, for å redde økonomien. En tragisk sirkel.
Fotballforbundet sitter med nøkkelen her, men lite tilsier vel at forbundet vil begynne å tenke annerledes. Vi går mot stupet og dessverre for oss, er vår egen klubb en av de første som ryker nedover. Jeg tror alle er enig om at hvis alle stilte likt i seriesystemet med tak på lønninger ville fotballsesongen for de fleste i dette landet blitt hyggeligere. Men alt dette må nok begynne politisk og i samfunnet forøvrig, og akkurat det er et langt lerret å bleke.