Henter værvarsel...
Meny
Marit Larsen har opptrådt siden hun var pur ung tenåring. Det virker som det føles naturlig for henne å stå på en scene, selv om hun gir inntrykk av å være litt sjenert. Småfnising og mange smil gjør henne desto mer sympatisk.
Før konserten i Kilden fredag kveld, var hun nok likevel litt på vakt. Tidligere har det oppstått trøbbel her i byen, som da strømmen gikk midt under en konsert. Denne gangen hadde hun ikke rukket å komme seg ut på scenen, før et problem oppstod: øremonitoren spilte en spansk sang i stedet for at hun hørte bandet sitt, dermed var det uråd for kveldens hovedperson å gjøre entré på riktig tidspunkt. Da hun omsider dukket opp foran mikrofonen, var det for å fortelle publikum at hun hadde prøvd å utnytte fadesen til å spøke med bandet sitt. Bandet på fem måtte spille og spille uten at hun kom. Men så gikk det opp for Marit Larsen at den spøken gikk utover henne også, dermed lo hun litt av seg selv. Publikum lo med, før hun ba alle om å stryke det de nettopp hadde sett. Nå skulle hun gjøre entré slik det skulle være!
Dermed var tonen for kvelden satt. Med smil og småprat mellom sangene, som var nøye satt sammen ut i fra tempo og stemning. De livligere partiene rocket opp takten, sånn at de roligere sangene ikke gled inn i hverandre. En fordel, siden disse er såpass like i uttrykket. De første fem sangene var fra den nye plata, «When the morning comes», deretter blandet hun inn de fleste av sine mest kjente låter fra de tre tidligere soloplatene. Mellom sangene klarte hun å være personlig: hun karakteristerte seg selv som en omstendelig kontrollfreak og unnskyldte at hun var innbilsk nok til å synge synge «Please don’t fall for me». Forklaringen var at hun ble litt breial i Nashville, der den nye plata ble spilt inn.
Og det er blitt et countrypreg over musikken til Marit Larsen, spesielt på måten hun synger på og på harmoniene som oppstår når Mari Sandvær Kreken korer. Koristen fulgte hovedvokalen veldig fint, samtidig som hun spilte på strenger, tamburin og munnspill. På scenen stod i tillegg to gitarister, en på tangenter og en bak et stort trommesett. Samtlige var på hennes egen alder – rundt de tredve. Allerede godt samkjørte på sin sjette spillejobb sammen. Lyden i Kilden var klar og fin. Det var tydelig at Marit Larsen frydet seg over forholdene i Kildens konsertsal. Hun klarte å skape en fin og uformell kontakt med et lydhørt publikum som fylte opp nesten alle benkeradene nede i salen.
Det samme publikum visste også å gi debutanten Sondre Justad den oppmerksomheten han fortjente. Lofotværingen varmet alles hjerter der han stod helt alene på den store scenen og fremførte fire av sine melankolske viser på følsomt vis, før han avsluttet med sin egen nord-norske versjon av hiten «Stay with me».