Oppfølgerfilmer er noe som alltid har vært populært. Både hos filmskapere og publikum. Og denne uken kommer film nummer tre i rekken av historier om Liam Neeson som banker østeuropeiske skurker. Og den heter, nesten selvfølgelig, Taken 3.
Historien i Taken 3 er spunnet over samme lest som de to foregående filmene. Noen kødder med Bryan Mills (Liam Neeson) og han gjør det han kan best, nemlig å banke livskiten ut av dem. Beklager fransken.
Denne gangen skjer det ikke i utlandet, men hjemme i gode gamle Junaiten Blæs. Endelig har livet til Bryan begynt å normalisere seg. Datteren Kim (Maggie Grace) har fått livet på fote igjen, og eks-kona Lenore (Famke Janssen) har igjen problemer i ekteskapet. Denne gangen er det den nye ektemannen Stuart (Dougrey Scott) som hun ikke blir helt klok på. Men før hun får fortalt noe særlig mer om dette til Bryan finner han henne drept i sin egen seng, og politiet banker på døren sekunder etter at han finner henne. Nå må Bryan både få hevdet sin uskyld, beskytte datteren Kim, og samtidig finne ut hvem som står bak det hele. Video-overvåking indikerer at det er russisk mafia involvert, og Bryan har heldigvis noen gamle kumpaner som kan hjelpe ham i jakten.
I forhold til de heller dumme utenlandske politietterforskerne han er vant til får han denne gangen etterforsker Frank Dotzler (Forreste Whitaker) på nakken. En manns om har en langt skarpere nese og kloke metoder enn Bryan er vant til.
Taken 3 bærer tydelig preg av å være et forsøk på å melke kua så tom som mulig. Den bygger på den samme historien som før, men forskjellen er nå at alt skjer på amerikansk landjord. Og fascinerende nok er den gjengse politimann i Junaiten Blæs tydeligvis like dum som de vi har møtt i de tidligere Taken-filmene. I alle fall klarer godeste Bryan å overliste de fleste av dem og sniker seg forbi dem på høylys dag uten å bli oppdaget. Dette er action signer godeste Luc Besson, og han er kjent for å fokusere mer på action-bitene enn på at historien skal holde vann, og der har han igjen truffet blink.
Som actionfilm er dette helt på høyden med det meste annet fra Mr Besson. Varmt bly suser veggimellom, skurkene bommer og heltene treffer, og ting eksploderer på forbilledlig vis så hele kinosalen rister. Og helten klarer seg alltid.
Liam Neeson gjør sitt ypperste for å gi liv til den egentlig ganske flate karakteren Bryan, og klarer det nesten. Forrest Whitaker er god som etterforsker, og gir amerikansk politi et lite løft i filmverdenen. Mens skurkene, som i hovedsak, nesten selvfølgelig, har tilknytning til eller er faktiske medlemmer av russisk mafia, er akkurat sånn filmskurker skal være. Dumme, hardtslående, vanskelig å få has på og elendige til å skyte. De fleste av dem gjør seg best som blinker og dørstoppere, og det benytter vår helt seg av til det fulle.
Dette er en film du slipper å tenke i, og du kan bare lene deg tilbake å motta alt som serveres med et smil om munnen. Det er på ingen måte en gourmet-rett, men helt grei gatekjøkkenmat å ta med seg i forbifarten. Det stiller sulten, men det er det.