Det finnes mennesker som sier fra seg litt av egen julekos for å hjelpe andre. Shalam i Kristiansand skal besøke mellom 50 og 60 boliger for folk i rusmiljøet. Mennesker som ikke opplever den samme julegleden som oss andre.
Det er en trio som møter oss på kafeen like ved bruktbutikken til Shalam i Elvegata. Vidar Gundersen, Beathe Lindekleiv og Tor Solberg tar oss imot. Dette er mennesker som bruker og har brukt tid i jula på å hjelpe andre – helt frivillig. Vidar Gundersen sier jula er høysesong for å besøke de som ikke har luksusen av en normal julefeiring.
– I jula er det viktig for oss at vi får besøkt de som sliter. De som har det vanskelig, de som ikke har en normal jul. De ønsker vi å nå. Vi vil at deres julefeiring skal komme litt nærmere normalen. Vi kan se på ansiktsuttrykkene at det betyr mye for mange.
Vidar kan fortelle at Shalam besøker mellom 50 og 60 boliger i jula. Der de vanligvis bruker julaften på sine brukere, må de grunnet en flytteprosess fremskynde sitt julebesøk til lille julaften. Da nordmenn flest benker seg foran NRK og ser ”Kvelden før Kvelden” med julemattips og ”Grevinnen og Hovmesteren” før de fester julestjerna øverst på grana, reiser en håndfull frivillige ved Shalam ut for å besøke folk. Tor Solberg velger Shalam-oppdraget uten tvil i sin sjel.
– Jula er den verste tiden for så mange. Mange vurderer å ta sitt eget liv i jula fordi man opplever en overveldende stor ensomhet. Kan vi komme inn og hjelpe folk gjennom jula med helt skinn og sinn, så er det helt fantastisk.
Medavhengighet
Beathe Lindekleiv har selv erfaring med å være i samliv med en rusavhengig. Hun karakteriserer seg selv som medavhengig.
– Han var avhengig av å ruse seg, men jeg var avhengig av å hjelpe ham. Det er flere måter å være medavhengig på, vil jeg tro. For hver rusavhengig har du minst to eller tre medavhengige. Vi ser at tilbudet for de rusavhengige er synlig, men hva med de pårørende? De må tas vare på, de også. Tilbudet er ikke like tydelig der.
Det er en hel familie som sliter med rus når først et medlem er blitt avhengig. Dette merkes ikke bare når man besøker rusavhengige og deres familier, men også når Vidar tenker over hvilke andre som er med og hjelper i jula. De fleste han kommer på har hatt erfaring med rus, og gjerne i egen familie. Mange av dem som er hos Shalam har en eller annen i familien som har slitt med rus. Disse menneskene vet noe og har erfart noe som man ikke kan lese seg til men som man må føle på kroppen for å forstå, kan alle tre fortelle.
– Gaver ingen selvfølge
Tor kan fortelle at møtet med disse menneskene er man tar med seg resten av livet. Særlig dette med gaver er et noe spesielt tema i rusmiljøet.
– Dette med gaver er veldig uvanlig på mange måter, for gaver kan så fort bli brukt til å skaffe seg stoff og andre ugreie saker. Barn av rusmisbrukere blir heller ikke ofte tilgodesett med gaver.
Det er derfor synet av et barn eller en ungdom, som aldri har fått en helt egen gave, er så viktig for Tore. Han husker spesielt en historie med ei lita jente som fikk en flott sovedukke.
– Nærmest vantro satt hun med dukken og skalv. Alt ved henne sa ”er dette virkelig til meg?”, og hun som leverte den gaven glemmer aldri det. Akkurat den reaksjonen til jenta forteller meg også at man må følge med på ansiktene til folk hele året – ikke bare i jula.