KRS247.no

Gjentatte ganger stilles spørsmål om kultur og kunstens berettigelse – eller heller – nytte i samfunnsmaskineriet. Hva skal vi med det? Gir kunst resultater? Har kunsten noen mening?

Jeg skal ikke gi meg inn på å besvare spørsmål som ikke kan besvares. For kunsten har ingen nytte i alminnelig forstand. Det er det som er kunstens «mening» og «nytte». Det jeg derimot kan bekrefte, er kunstformidlingens nytte og betydning i samfunsøkonomien.

Fra ondag 4. mars til søndag 8. mars ble Nordisk samtidspoesifestival arrangert i Hamar. Hamar Teater var arena for opplesninger, samtaler, diskusjon, konserter. Samtidspoeter fra hele norden var invitert. 49 aktører til sammen, samlet om 21 arrangementer, ikke inkludert seminarer torsdag og fredag. 49 tilreisende innkvartert på hotel. 49 reisende bespises med tre måltider om dagen på byens kafeer og restauranter. Regner man på det, legges det igjen et større beløp til glede og fortjeneste for innehaverne.

Hotelnæringen er avhengig av slike kulturrelaterte festivaler og arrangementer, om ikke helt og fullt, så betyr det ihvertfall en betydelig inntjening gjennom fem dagers festival. Hotelnæring er resepsjon, rengjøring, frokost, kokker og innkjøp. Arbeidsplasser.

Frivillige betjener gjestene. Gjestene legger fra seg penger til innkjøp av ymse slag, det være seg sigaretter, aviser, andre nødvendige småting. Vi ankommer alle med tog eller bil. Det er utgifter til fly og reise, som igjen gir liv til arbeidsplasser. Vi kommer alle fra et sted, hvor vi transporteres til og fra. Vi returnerer via tog og fly og båt. Festivalen kunngjøres via annonser i riks- og lokalavisene. Annonsene utformes av reklamefirmaer, som også lager plakat og program, som leveres fra lokale trykkerier. Bøker selges. De kommer fra den lokale bokhandel. Bøker av 40 forfattere ligger ute for salg på festivalkafeen. Arrangementene blir styrt av lyd/lys-firmaer, hvor to mann sørger for gode lyd og lysforhold til de som opptrer. Forfatterne honoreres. Honorar skattes.

Høgskolen har lærere og professorer. De deltar også, og bygger opp nettverk og foredragsholdere for framtidig undervisning. Publikum kommer, opp mot 200 deltok på åpningsforestillingen, 60 deltok under en samtale med undertegnede og kollega. Alle disse bruker kafeene før og etter arrangement. Alle betaler billett på 100 eller 200 kroner. Lokalavisene sender journalister, som jobber helg. Fotografer fotograferer. Taxisjåfører kjører. Festivalen kreerer økonomi i den lokale infrastrukturen, som er betydningsfull og gir skattekroner i slunkne kommunekasser.

Dette er kultur. Dette er et resultat av at bøker skrives. At noen interesserer seg for å delta i en samtale. Og hva ettervirkningene er på lang og kort sikt, er umulig å måle.

Men kultur betyr å dyrke noe, og ovenfor har jeg gitt et eksempel på hva kunst og kultur/næring har å si for samfunnsøkonomien.

Har vi bruk for kultur?

Kan man påstå, uten å dumme seg, at kunst er for de få?