Er ikke sportsidoler ekstremt egoistiske selvdyrkende individer? Er ikke sport totalt meningsløst?
Politikere og folk flest har en egen evne til å spørre etter kunstens og kulturens mening.
Jeg spør – hva er sportens mening?
Hva er det som er så beundringsverdig med Northug? Hans treningskapasitet? Hans evne til å overraske? Hans vinner/killer-instinkt? Hans evne til å juge? Hans evne til å gråte? Men har det noen nytte? Hvem har nytte av Nordtugs prestasjoner? Det åpenbare svaret ligger i underholdningsverdien. Jeg underholdes av Northugs meningsløse prestasjoner. Og reklameverdien. Jeg kjøper de unyttige produkter idrettsutøveren og stadion reklamerer for så i øyenfallende at det er umulig å ikke bli påvirket.
Og hva med dopingen i sporten? Har den en verdi? Og hva med triksingen og fiksingen i fotball og andre sportsgrener hvor store penger er involvert? Det er der jo, og vi er der jo, vi kan mumle det er noe dritt, men det fortsetter jo bare?
Men er det ikke de maksimale prestasjoner vi ønsker oss? Har vi noen grenser for hvor langt vi vil gå for å overgå selv det maksimale? Sekundene? Døden? Centimentrene? Ønsker vi oss døden som underholdning, slik romerne hygget seg med gladioatorene? I mine levedager har sporten beveget seg fra en ganske lun, og hyggelig avkobling, til å bli en verdensomspennendende industri som de forskjellige statsmakter benytter seg av, for sporten gir underholdning, og sporten skaper et emosjonelt samvær og samhold, i all sin unytte.
Sportens aktører og firmaer trenger fiender, for vi elsker å se våre sportsutøvere slå våre fiender sønder og sammen. Krigsmetaforikken er aktiv når sportskommentatorene går i fistel. Når sportsidene skriver 17 sider om HVORFOR den scoringen var så spesiell. Om hvorfor den tacklingen hevet over tvil var straffe og rødt kort? Hva er meningen?
Sport er underholdning med en makeløs evne til å analysere meningsløsheter. Man drøfter i timesvis en strategi for håndballandslaget, som skal utkjempe ti kamper for å blir europamestre. En strategi som ingen mening har utenfor banens spilleregler. Sporten har et regelsett. Det går vi meget opp i. Hvorvidt ballen var utenfor sidelinja eller ei? Om det var kårner eller ikke. Vi hauser oss opp og gauler mot dommere og trenere. Idioter er de alle sammen.
Sporten er meningsløsheten satt i system. Hvis den enkelte tar ett skritt tilbake, og prøver å tenke nøkternt, og spørre seg hva de 16 timene foran tveen gav av livsinnhold, livskvalitet, hva sportens prestasjoner gav den enkelte publikummer ett bedre liv?
Gjør sporten en innsats for verdensfreden? Eller gjør sporten noe for fattigdommen i verden? Har sporten ideologisk og politisk betydning? Vel, det er jo klart, at sirkus for folket avholder dem fra å bruke tida på f.eks, kritisk tenkning, eller vurdere om det var rettferdig eller urettferdig det som blei gjort av endringer på arbeidsplassen. For vi snakker mye om sport. Sporten er samtalemne rundt de mange lunchbord og i de mange arbeidsbrakker land og strand rundt.
Hvor mye tid jeg har brukt på sport, har jeg selvsagt ikke oversikt over. Jeg elsker å gå på fotballkamp, jeg ser store mesterskap med iver og deltakelse når det gjelder fotball og håndball.
Jeg kan bruke tid på å gå inn i fiksjonen en fotballkamp er, med sine rollefordelinger, underdogs og tapere, millionærer og individualister. Jeg kan beundre fantastiske prestasjoner med ballen fra superdyktige spillere. Men hva pokker er meningen? Annet enn tidtrøyte, underholdning, tap av mening, rett og slett. Sporten og dens helter er alle statsmakters alibi og brukes for å eksemplisifisere en vanvittig indivudualisme, «du er din egen lykkes smed». Sporten er et megastort talerør for nonsens og hodeløse uttalelser fra kunnskapsløse sportsutøvere. De færreste blir rike pga sporten, med unntak av reklamen. Sportsutøverne bruker de beste år av sitt liv for å gå fem-mila, trene ustanselig, utsettes for høydetrening, massasje, psykologisk og mental støtte, reisedøgn sikker 300 døgn i året, hoteller, og trening og kosthold og atter trening.
Meningsløst. Herlige meningsløse verden. Og døden. Hvor er døden? Hvor er livet? Hvor er du? Hvor pokker er jeg?