Sosiale medier, slike som Facebook og Twitter, er ikke en forminskning av behovet for Protestfestivalen, slik kulturredaktør Karen Blågestad i Fædrelandsvennen hevdet i en debatt om festivalen på NRK i sommer. Tvert imot, jeg vil hevde behovet aldri har vært større.
Når kulturminister Linda Helleland stiller opp til debatt om ytringsfrihet 31. oktober skyldes det at sosiale medier opptrer som redaktør. Styreleder i Norsk redaktørforening Harald Stanghelle har invitert til debatten. Med stigende uro ser norske medier på at til og med de blir kneblet, selv om vi må være klar over at også de i like stor grad knebler andre.
I Vårt Land skriver redaktør Erling Rimehaug at «internett og sosiale medier har tatt fra redaktørene makten. Dermed forsvinner også redaktøransvaret».
Ja, for avisredaktører har makt, såpass makt at de kan la være å skrive om det de ikke ønsker å skrive om. Men det er også alvorlig at de er fratatt makten, fordi redaktørene skal ivareta ytringsfriheten.
Protestfestivalen er en knøttliten aktør i det rommet som omfatter ytringsfrihet, men like fullt en viktig aktør fordi festivalen er så alene i Norden om det den driver med.
«En protest mot apati og likegyldighet» har vært mottoet for festivalen helt fra starten for 16 år siden. Når Protestfestivalen inviterer til tema eller inviterer gjester som ikke ellers inviteres til debatter og samtaler, er det nettopp for å skape et utvidet debattnivå. Derfor har deltakerne blitt særlig glad i «den lille festivalen med de store spørsmålene».
Når behovet er så stort, er det derfor tragisk at regjeringen overser at statsstøtten til festivalen er tatt fra dem, det attpåtil ved et «arbeidsuhell» de selv ikke har maktet å gjøre noe med.
Det er grunnen til at nesten 50 samfunnsaktører i sommer tok til orde for at festivalen må tilbake på statsbudsjettet. Harald Stanghelle, selv styreleder i redaktørforeningen, skriver i årets festivalmagasin om «det er så mye av det som skjer i Norge som er sydd over den samme lesten. Variasjon, selvfølgelig, men likevel er det en undertone av konformitet vi føler. Protestfestivalen utfordrer nettopp dette».
I sin kommentar nevner Stanghelle hvorfor Erik Bye engasjerte seg så sterkt i festivalen:
«I Protestfestivalen så han den levende uro og kreative tvil. En slags uryddig oase av meninger, debatt og temaer som slett ikke har for mange arenaer å møtes på» Videre skriver Harald Stanghelle:
«Og nettopp her ligger Protestfestivalens store verdi. Den legger seg på tvers der så mye annet går i takt. Den insisterer på de kontrære møtene med de usannsynlige temaene. Og den røsker og drar i det likegyldige og det selvtilfredse. Derfor er den så viktig. Og derfor må den leve videre!»
Blant 46 underskrivere til oppropet i sommer finner vi bl.a. forfatterne Edvard Hoem og Jon Michelet, redaktørene Erling Rimehaug og Vebjørn Selbekk, professorene Mads Gilbert, Arild Linneberg, Ingvard Wilhelmsen og Steinar Westin, biskopene Per Arne Dahl og Stein Reinertsen og artistene Jahn Teigen og Mari Boine.
Internasjonalt har den også blitt lagt merke til. Kris Kristofferson som mottok Erik Byes minnepris på festivalen i år har to ganger holdt støttekonsert. Fjorårets mottaker Bob Geldof mente vi måtte få festivalen ut til resten av verden.
Mediebedrifter skal ha en nøytral posisjon i forhold til det som formidles. De skal speile det som rører seg i samfunnet. De fleste seriøse mediebedrifter er flinke til å overholde nøytraliteten, men det gjelder ikke alle og har ikke alltid vært slik. Det gjør Protestfestivalen enda viktigere.
Da Fædrelandsvennen ble stiftet av Petrus Emilius Johanssen og Ole Christian Tangen i 1875 var den en avis for partiet Venstre. Stavanger Aftenblad ble grunnlagt i 1893 av presten og Venstremannen Lars Oftedal. Aftenposten var fra starten i 1860 en sjelden upolitisk avis, men fikk senere et konservativt preg.
Mye har endret seg siden tusenårsskiftet. På godt og vondt. Derfor er Protestfestivalen særdeles viktig fordi den sørger for direkte møter mellom mennesker og utvider horisonten til de fleste av oss.
Fordi vi tar opp tabubelagte temaer er det heller ikke uventet at vi også møter motbør enkelte steder.
Erik Bye sa i en tale til Protestfestivalen få uker før han døde at «makta til enhver tid være der under observasjon». Han ba oss innstendige om å «holde den gående».
Helt siden tusenårsskiftet har festivalen utfordret medier og makt ved å rive ned gjerder når vi har invitert alle slags mennesker til direktemøter med publikum. Festivalen har i disse årene fått stempel som alt fra kommunistisk raddis-festival til «kristen konservativ suppe».
Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse sa dette om festivalen:
«Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige vilkår for avvikere, minoriteter og sta protestanter».
Derfor ber vi innstendig om at kulturminister Linda Helleland tar oss på alvor, selv om vi ikke «passer inn i båsene».
Fremveksten av sosiale medier styrker behovet for festivalen.