«Å æ født her i Krestiansand, og æ sier’ke sånt for å kjyde. Men si åffer en by har ei gade med ry, mere lens for all plett og all lyde?» heder de første linjene i sørlandsvisa til min gamle nabo Øyvind Smestad. Det va så vakkert sagt og sunget, så fikk det ikke hjelpe at vi sang litt lavere og mer nervøst på siste verset som gikk som dette: «Æ ska dau her i Krestiansand, og begraves ved Oddernes Kjerke».
Til uka skal min datter på 7 år synge denne i Vågsbygd kierke, og gjett om æ gleder mæ. Æ måtte fløtte på en tur te Bergen bare for å få med mæ begivenheden.
I dag æ dessverre ikke byen lige møe å være stolt av, selv om det æ som med Start. Vi ælskår klubben men vi lier ikke udviklinga. Sannheden æ at det går nerover med byen og med kvadraturen, noe også Rune Øidne Reinertsen er inne på i dagens avis. Men han og æ e uenige. Han vil ha parkeringshus i ligkjelleren onner torvet. Han vil tydligvis rive teateret. Han og æ tenker forskjellig selv om vi har de samme minnane fra en levandes by da vi frekventerte Baldevin lenge før vi kunne nyde en CB eller en San Francisco i kjelleren på Scandic. Vi va unge og fulle av endorfiner. Det va i åsså når vi gikk ner i kjelleren på Silius der æ feira 20-årsdagen min med gode venner 7. april 1983. I omtrent samme tidsrom va æ forelska på Grøden midt i Markens, et sted folk bare haster forbi på lørdagskveldane nå for tida. Hvem har råd te å drive diskotek i Markens i disse dager?
Men æ vil ikke ha loff som Karius, nei æ vil ha disko. Æ vil ha disko.
Æ husker en levandes by full av diskoteker og dans med pirrende spenning som sitra i heile kroppen. Når Falco sang «Der Kommissar» va æ bofast på dansegulvet så svetten rant og med øyane på stilker. Det var heilt greit, det var sånn det skulle være. Æ husker de spesielle butikkane i Markens, ja ikke minst platebutikkane – og selvfølgelig alle menneskane æ va glad i som nå er borte. På en måde kan aldri byen og kvadraturen bli den samme igjen.
Det siste verset i Smestads vise er urokkelig.
Men æ lier ikke udviklingen de seinere årane. Hvis tidligere kleshandler Ivar Mjåland og co tror at et parkeringshus er vidundermedisinen så tar de veldig feil. Veldig feil. Problemet er ikke antall parkeringsplasser i sentrum, men mangelen på nisjebutikker, de som ikke har råd til å bo der i dag på grunn av leieprisane. Problemet er alle parkeringsvaktane og alle bommane vi må igjennom for å komme ner til byen. Ja, æ vet vi må igjennom bommer for å komme fra Vågsbygd te Sørlandssenteret åsså og derfor blir turen ukentlig, ikke daglig. Vi har jo Amfi.
Det teiteste æ har hørt det siste året er når de vil sette opp bommer og parkometere på Sørlandssenteret og sikkert Amfi. Makan til måde å løse sine egne problemer på.
Æ treffer aldri venner og bekjente i Markens lengre. Antakelig fordi de æ på Sørlandssenteret eller Amfi eller i en annen bydel. De gidder ikke alt stresset i kvadraturen. For et par uker siden parkerte æ udenfor posten, som æ gjør de gangane æ har bilen med til byen. Æ va’kke aleine i bilen og besøket var av svært kortvarig karakter. Æ skulle rett inn å hente posten og rett ud igjen. Bilen sveiv. Æ hadde knapt kommet mæ innforbi så blei æ henta ud igjen. Der sto en gretten fyr fra parkeringsselskabet. Nei, æ kunne ikke stå der mens æ henta posten. Nei, det hjalp ikke at det satt noen i bilen. Så da blei æ irritert og det udspant sæ en liden krangel. Men æ tapte, for han var så ufordragelig. Vi hadde parkeringsvakter i gamle dager åsså, men kan ikke huske at de va så sure. Dessuten, i gamle dager hadde vi alltid mynter. Det har vi ikke lenger. Nei, æ trekker ikke kortet på 5 kroner.
Enda verre enn parkeringsvaktane æ bompengane. Før kameraet putta æ penger i bommen så æ slapp å få regning. Før det igjen demonstrerte æ mot bompenger. Lufta æ fri for alle. Æ krøyb inn og ut av røyr der motorveien går nå. Æ lekte der. Men så begynte æ å få regning. Og den regninga lå ikke i budsjettet mitt. Æ kunne jo ikke be om mer lønn på grunn av bompenger. Så da gikk det til inkassovarsel. Da va æ lei. Nå betaler æ ikke regningan sjøl men tenker møe på de som gjør det.
Æ det rart vi ikke gidder å gå te byen lenger.
Et annet betimelig spørsmål er det som skjer om kveldane. Da har vi kanskje hatt ei øl og kan jo ikke ha med oss bilen alligevel. Æ va en av de som elska å danse disko. Den der swing-greia de holder på med på Victoria ække mi greie. Men vi va mange som dansa disko. Tusenvis. Nylig la Havana inn årane og med det forsvant det siste smutthullet for noe som ligna disko. Ja faktisk forsvant vel egentlig det da Smutthullet på Caledonien blei nerlagt for flere år siden.
Torvet er blitt et sørgelig skue. Han ser så ensom ut han Haakon. Æ savner torvhandlerne og det gjør sikkert han åsså. Æ jobba en gang for Hermann på torvet med å selge poteter og gulerødder. Æ husker alle som kom bort for å prate. Det va sånn liv. Det var den gang Wergelandsparken var byens navle og kiosken på torvet var småungenes eldorado for smågodt og iskrem. Nå æ den vekk. Bussane er vekk. Folk æ vekk. Det er bare mågane igjen og av og til Jarl Gabrielsen og de som synger om Jesus. Ja, de synger vel for mågane.
Mitt inntrykk æ at politikerne har mista fullstendig gangsynet for hva denne byen var og æ for noe. Ikke minst hva den trenger. All ære til Harald og Gunvald og Gunnar og de gamle som har skjønt det. Dessverre er de i mindretall og så æ de gamle. Når folk æ gamle får de høre at «så, så, du må følge med i tida vettu», og så snakker de så høyt til de for at de tror de trenger høreapparat. Æ tror at enten æ dagens politikere for unge til å huske eller så gamle at de husker dårlig. Ja, altså udenom de æ nevnte.
Det æ et ord som slår mæ mer enn noe annet:
Man må legge te rette.
Ja, de sier det så fint, men gjør de det? Nei! De tror de skal legge til rette for utbyggerne, men da har de ikke skjønt noe som helst. Æ ved æ gjør mæ upopulær hos Høyre. Er vel derfor de ikke er å få få i tale når æ ska selge annonser til Protestfestivalens program. Vi må legge til rette for det som er nært og kjært, ikke for boliger og investorer. Heldigvis æ Kurt veldig romslig, så han tåler å høre det. Jon åsså.
Æ tror forskjellen på da og nå æ det Erik Dammann advarte om da han va her for nøyaktig fem år sia for å få Erik Byes minnepris. Det va under Tall Ship. Nå æ det snart Tall Ship igjen. Han sa at samfunnet æ fortapt fordi veksttenkningen kan aldri stå for fall. Han sa det allerede da han starta Fremtiden i Våre Hender i 1974, men nå er det løpt heilt løpsk. Det ser ikke ut som noen skjønner at hvis man bare fortsetter å blåse opp en ballong eller fodball vil den til slutt sprenge.
Alt handler om økonomisk gevinst, vekst og folketall. Alt handler om penger og folk, men lite ser ut til å handle om folka. Derav også all diskusjonen om kommunesammenslåinger. Det handler nemlig om å bli størst og mektigst fordi det kanaliserer mer penger.
Men hvorfor har vi i alle år lært at jo større ting er, jo mindre blir vi?
Har vi løst te å bli små?
Det æ drømmer om æ en by der vi tar vare på og fornyer, men heile tida tenker på hver og en av oss. Ikke på mengde. Æ drømmer om Vestre Strandgate full av restauranter og dansesteder, med en kino alle har råd til å frekventere. Æ drømmer om at Markens æ levandes åsså på kveldane, fordi leieprisane er overkommelige. Æ drømmer om et levandes Agder teater der mennesker på utsida får boltre sæ i kreativitet, med musikk, teater, kunst og annet gøy. Æ drømmer om at de som ikke tilfredstiller firkanten te NAV får mening i det gamle teatret og de unge som ikke får jobb kan ta i brug både Samsen, teatret og Aladdin. Æ drømmer om et torv full av torvahandlere som i gamle dager og sånn vi ser det i Bergen og Helsinki. Æ tror det meste handler om å legge te rette. Æ drømmer om at idealistane i Posebyen ska få fullføre drømmen sin.
Æ tenker salige Vilhelm Krag som sitter der ubekvem i all trafikken på Vesterveien ville likt drømmane mine.
Men æ frykter dessverre at Morgenbladets helslakt av tilstanden te Krestiansand for en stund siden æ sannhedens kjerne. Svaret Erik Dammann gav for fem år sia va nemlig en utopi. Legg ner heile veksttenkninga og begynn på nytt.
Æ vil ha Christianssand og gjerne med borgermester. Æ vil ha tebake byen min.
Det er et faktum for de fleste av oss som er uforanderlig. Vi æ født her i Krestiansand. Vi ska dau her i Krestiansand.
Æ det ikke et poeng at vi for søren mæ må klare å skabe et liv i byen og ha det sabla gøy sammen mens vi æ her?
Du kan jo ikke ta med dæ pengane der du skal.