Noe endret seg i verdenssamfunnet da Donald Trump overtok som president i januar i år. Nå kunne hvem som helst bli president i det landet som i realiteten bestemte verdensfreden. Helt siden dagen han tiltrådte har det føltes nesten som en unntakstilstand, men en tilstand mediene har krafset i, omtrent som når en ulveflokk kaster seg over en saueflokk.
Noe skjedde nemlig da Trump overtok i USA. Han blir sint, han ser spøkelser på høylys dag og har allerede gått til krig mot media, mot innvandrere, mot det han kaller spioner og forrædere og bruker mye av tida til å få til å få bygget en mur rundt landet, både i form av innreiseforbud og et murgjerde mot Mexico. I min levetid har vi aldri hatt en lignende president i verdens mektigste land. Det er kanskje galt å si det men jeg lengter til og med tilbake til George W. Bush.
Det slår meg at vi er i ferd med å foreta en tidsreise tilbake til 1982, men hvor USA og ikke det daværende Sovjetunionen er det usikre punkt i verden.
Min bror var 17 og jeg var 19 det året. Jeg kan ikke tenke meg noen mer ulike enn min bror og jeg til tross for at vi er støpt ut av samme form, av samme kjøtt og blod. På grunn av det er min bror og jeg knyttet til hverandre på en måte vi ikke er knyttet til noen andre, heller ikke de menneskene vi lever sammen med til daglig.
Vi er to forskjellige tenkemåter som måtte lære oss å leve med hverandre, omtrent som Vesten og østblokklandene forsøkte å leve med hverandre selv om de ikke forsto hverandre.
Frykten for atomkrig var overhengende tidlig på 80-tallet. Den kalde krigen var ikke over, men utgjorde en stor trussel for verdensfreden.
Nei til Atomvåpen leverte 1. juni 1982 nesten 400.000 underskrifter til Stortinget, med krav om et atomfritt Norden.
Jeg fikk lappen den sommeren og dro på jomfrutur i min røde VW Variant til Oslo, men det er ikke bare derfor jeg husker så godt det året.
Leonid Bresjnev var aldrende hardbarket kommunist, skummel og uforutsigbar. Han hadde sittet ved makten i Sovjetunionen det meste av min levetid og etterlatt seg en dyster skygge over verden. I november det året døde han, noe som straks lettet skyene over Europa. Riktignok ble han erstattet av et par gamle menn til i Kreml, med Andropov og Tstjernenko, men de var allerede gamle da de fikk makten og døde kort tid etterpå. Snart var det duket for det gode mennesket Mikhail Gorbatsjov.
Det kjentes rett og slett tryggere i verden da vi feiret overgangen til det nye året, til tross for usikkerheten frem til «Gorbie» kom til makten i 1985, først som generalsekretær og senere som president.
På 80-tallet var spenningen ekstra stor i Europa, en verdensdel i rivende utvikling der kapitalismen tok mer og mer over vestlige interesser. Det i sterk kontrast til de mer lukkede østblokklandene. Forskjellene mellom Øst-Tyskland (DDR) og Vest-Tyskland sto som selve symbolet på forskjellen mellom det innestengte, mørke og farlige og det åpne, lyse og trygge.
Jannicke Systad Jacobsens dokumentarfilm fra 2005 «Sandmann – historien om en sosialistisk supermann» handlet om barne-tv-figuren vi husker som Jon Blund. Sandmann var en østtysk TV-suksess som ble brukt som propaganda for hvor bra alt var på den røde siden av Berlin-muren. Jeg glemmer ikke den filmen, for tjue år etter gav den tilbake litt av den samme stemningen og etterlot seg en både varm og kjølig atmosfære på innsida av sjelen. Vi var jo så glad i den milde og gode Jon Blund. Kanskje var det ikke så galt bak jernteppet den gang?
Vi var redde for Bresjnev og kjente på usikkerhet rundt en full Boris Jeltsin med tilgang til atomknappen, men det vi nå har fått i USA gjør at jeg av og til tenker at det er godt vi har Putin i Russland. Nå er det mange som mener han er uforutsigbar nok, men han har tross alt sittet ved makten noen år uten at verden har gått av hengslene.
1980-tallet var ikke bare kapitalismens definitive gjennombrudd, men jappetida senere i tiåret etterlot også levningene av det som skulle være begynnelsen på en verden preget av økende materialisme. Når alt raste måtte alt begynne på nytt igjen.
Tilfeldighetene ville ha det til at Pink Floyd hadde verdenspremiere på filmen «The Wall» i 1982. Filmen skildrer konstruksjonen og deretter tilintetgjørelsen av en metaforisk vegg, en vegg som symboliserer isolasjon og fremmedgjøring.
Kommunismen falt. Muren falt. Øst Europa ble delt opp i dobbelt så mange land. Friheten hadde seiret, trodde man.
I dag kan det se ut som det er vår alliansepartner USA som skaper uforutsigbarhet og frykt.
Velstands-Europa og USA preges av uro og stadig økende forskjeller. Bare i Norge har 40% av våre barn foreldre med lav inntekt. 8% er fattige. 4 av 10 barn lever i fattigdom, hvis vi måler opp mot EUs fattigdomsgrense. Det pågår en protest rundt i Europa og USA, noe som nok førte til både valget av Donald Trump og Storbritannias brexit til EU.
Den store mektige middelklassen brekker i to, der den ene halvdelen raser nedover i underklassen. Derav protestvalgene bl.a mot innvandring og en nesten uvirkelig økning for populistiske partier og partiledere.
Her ser det ut som Senterpartiet foran høstens stortingsvalg vinner på utviklingen.
Artist og politisk aktivist Bob Geldof hadde en viktig rolle i «The Wall». Helt siden han arrangerte Live Aid i 1985 har han viet mye av livet sitt til å engasjere politiske ledere i kampen mot fattigdom. I september 2015 mottok han Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i Kristiansand.
I talen tok han for seg mange av krigene gjennom historien og mante til å tenke nytt. Krig er en gammel måte å tenke på for å løse problemer, mente han. I dag har vi fått en ny økonomi. Men en ny økonomi krever en ny politikk. Den har vi ikke fått, hevdet han. Derfor virker ikke heller EU. Jeg har aldri vært så redd gjennom mine 64 år på jorda, fortalte han de fremmøtte.
Jeg kan forstå han, for i dag har vi fått både isolasjon og fremmedgjøring. Og mye mer vi ikke vil ha.
Diktet «The Second Coming» av William Butler Yeats ble nevnt av Bob Geldof. Diktet ble sist jeg hørte det lest opp av Kris Kristofferson, mottaker av fjorårets Erik Byes minnepris.
Det kan gi noen perspektiver å trekke det frem, både fra da det ble skrevet i 1919, via 1982 og til i dag. Først og fremst kan det fungere som en advarsel mot hvor vi er på vei. På norsk lyder det under tittelen «Tidens fylde» omtrent som dette:
«kretsende alltid i videre sirkler
hva aner vel falken om jegeren?
Mønstrene rakner, sentret oppløses,
verden går under i goldt anarki,
det blodrøde tidevann flommer, veldig
velter det over vår uskylds veier
Det beste er helt uten styrke, det onde
er breddfullt av glødende viljekraft».