Nå er det tretti år siden denne tragiske hendelsen. Han var en bekjent, og skulle ut i sin første jobb. Egentlig skulle han begynt mandagen, men de ringte og ba han komme lørdagen i stedet. Akkurat den dagen skjedde det en ulykke akkurat der han arbeidet. Det ble skjebnesvangert.
Vi snakker ofte om skjebnen når slike hendelser oppstår, men også når det skjer positive hendelser som man nesten ikke kan tro er tilfeldige. Det gjelder for eksempel han som ikke hadde planer om å levere inn noen Lotto-kupong fordi han aldri tippet, men så gjorde han det den dagen likevel og ble 2 millioner rikere. Overlege i psykiatri Øyvind Ekeberg uttalte nylig i et intervju som handler om flyskrekk følgende: «Vi pleier å si at sannsynligheten for å dø i forbindelse med en flytur er lik null, pluss skjebnen».
John Greens bestselgende ungdomsbok på norsk hetende «Faen ta skjebnen» handler om en 16-åring med kreftdiagnose. Vi liker ikke skjebnen. Den er uforutsigbar og grusom, hvis vi tenker på de negative sidene. Men det er også positiv skjebne.
Om skjebne står det på Wikipedia at «skjebne eller lagnad refererer til en forutbestemt rekke av hendelser. Det kan være å forstå som en forutbestemt fremtid, enten det er generelt eller for et enkeltindivid. Skjebne er en sammenheng eller et konsept som baserer seg på en tro eller en overbevisning om at det er en bestemt naturlig orden i universet»
Jeg har vært opphengt i skjebne siden ulykken som tok livet av min bekjente. Skjebnen skremmer meg, utfordrer meg og lager kluss i planene mine. Plutselig snur jeg i forhold til planer jeg har fordi jeg er redd for skjebnen. Det finnes så mange eksempler på at skjebnen faktisk finnes, og at det er en mening med alt som skjer. Når det gjelder fly f.eks. har jeg hørt at hele Kongefamilien aldri flyr samlet i samme fly. De vet at flyulykker er så sjelden at sjansen for at noe skal skje er lik null, men så er det dette med skjebnen da, som man ikke er herre over.
Jeg kunne nevne en rekke hendelser i livet mitt som tilsier at skjebnen faktisk eksisterer. Hadde jeg nevnt bare noen av disse hendelsene, tror jeg du hadde trodd meg. Men de er for private til å dele i offentligheten.
Det jeg vet er at livet er meget kort, muligheten til å få noe ut av det er begrenset og tilfeldigheter eller skjebne kan spille en stor rolle. Den amerikanske forfatteren Nick Tosches sa en gang om den amerikanske cowboyen; «han blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør han». Slik er det vel med de fleste av oss.
Hvis skjebnen finnes er det et stort og rungende spørsmål vi kan stille oss. Kan vi forandre skjebnen? Kan vi endre på den skjebnen som ser ut til å være oss gitt? Det blir også ren gjetning. Vi vet ikke en gang hvor skjebnen fører oss. Det jeg vet er at livet mitt har gått i bølgedaler. Etter noen svært magre år kommer noen rike år. Deretter snur det, før det igjen kommer noen gode år. Jeg forundres over at dette alltid skjer, at det som er på vei mot stupet alltid ser ut til å ordne seg til sist. Er det tilfeldig, eller er det skjebnen?
I det siste har tankene mine dreid seg mye om skjebnen igjen. Jeg er på vei opp etter tunge år, men jeg er blitt eldre. Skjebnen har festet grepet. Jeg klarer ikke helt å glede meg over det gode som skjer fordi jeg hele tiden tenker at nå kommer det til å skje noe kjipt.
Nylig besøkte jeg Bergen og professor Ingvard Wilhelmsen som driver Hypokonderklinikken. Han gav meg en lekse hjem til Kristiansand. Skjebnen finnes ikke. Den er oppspinn. Nyt livet. Gled deg. Lev.
Jeg har virkelig prøvd å ta det til meg, men opp i alt dette leser jeg om så mange «skjebner» og lurer også på hvorfor jeg kaller det skjebner. Det trenger ikke være en skjebne når noen en kjenner blir alvorlig syk. Det kan faktisk være som professoren sier, tilfeldigheter. Det aller meste som skjer er tilfeldigheter. Men jeg argumenterer mot professoren. Det var neppe tilfeldig at Titanic som ikke kunne synke sank. Det var neppe tilfeldig at jeg som ikke drakk alkohol eller gikk på byen gjorde nettopp det 17. mai 1990, og der traff den første store kjærligheten, som også gav meg mitt første barn. Det var neppe tilfeldig at noen jeg kjenner tilfeldigvis viste sin føflekk til legen da hun fulgte med da venninna skulle ta bort en ufarlig.
Men hvis det er slik at det aller meste som skjer er tilfeldigheter, har vi da noen grunn til å tro at det finnes en Gud som styrer det meste, eller er hele livet bare en rekke med tilfeldigheter, påbegynt i det store smellet en gang for lenge siden?
Jeg er ikke den eneste som har fundert på skjebnen. Karl Ove Knausgård f.eks., har skrevet om skjebnen, men kommer ingen vei han heller.
Jeg er dog ikke uenig med «Knaus» om at vi er uforanderlige, at «den vesentlige delen av vår karakter står fast fra den dagen vii blir født til den dagen vi dør, og at alle forestillinger om forandring og forbedring bare er små justeringer vi gjør for å kunne fungere i det sosiale, altså ut fra hensynet til andre».
Når vi er uforanderlige eller holder stø kurs er det lett å tenke at det er tilfeldighetene eller skjebnen som styrer vår fremtid. Skummelt, ikke sant? Vi snakker altså om uvissheten, den farligste tilstanden et menneske kan leve i, men også den mest normale. Vi tikker mot døden, ubarmhjertig og nådeløst som i den gamle låta til Reverend Gary Davis, «Death Don’t Have No Mercy».
Vi kommer aldri til å finne ut om alt er tilfeldig eller styrt av skjebnen, før vi altså ligger der i det hinsidige.
Jeg snakket om dette til min beste venn her forleden. Han syntes ikke det var noe trøstende at professoren sa at alt var tilfeldigheter. Jeg var enig med han i det. Men en ting har professoren rett i. Vi må nyte livet, glede oss og leve.
Oss uforanderlige holder stø kurs mot forliset. Vi kan bare gjøre som de gjorde på Titanic,
Danse hele veien.