Nylig måtte Ellinor Grimmark gå rettens vei for å få lov til å arbeide som sykepleier i hjemlandet Sverige. Hun er kristen og ønsket fritak for all medvirkning til abort av overbevisningsgrunner. Det fikk hun ikke. I Sverige kan man ikke be om fritak på grunn av sin tro. Hun måtte til Norge for å fortsette med yrket sitt. Hun er blitt pendler.
Nå venter hun på dommen, som kan få store følger for lignende saker i svensk rettsvesen.
Saken er spesiell, men også overraskende for oss i Norge.
Ellinor deltok 19. september på Protestfestivalens tabukveld med å snakke om abort som drap. Man kunne høre en knappenål falle under det sterke foredraget hennes. For meg var det overraskende at hun måtte dra til Norge for å få jobb. Her har vi lenge hørt at Norge er blitt det mest sekulære land å bo i og i debatten om reservasjonsretten måtte KrF gi seg.
Debatten om det sekulære Norge har pågått lenge, men tok av under striden om ekteskapsloven våren 2008. Et sekulært land er ønsket av mange, men har møtt spesielt motstand hos kristne organisasjoner og kristne som fortsatt tør bidra i samfunnsdebatten.
Det var den svenske kristenrockeren Ulf Christiansson som denne våren fortalte meg at Sverige var mye mer sekulært enn Norge. I avisen Vårt Land 10. oktober har avisen snakket med kirketopper i verdens største lutherske kirke, som den svenske kyrkan er. Motstanderne av sekulariseringen hevder at det i dag er politikerne som bestemmer, til tross for at kirken for femten år siden ble løsrevet fra staten. I Ifølge Hans Olof Andren bestemte sosialdemokratene seg for hundre år siden for å overta kirken, i stedet for å legge den ned.
Kirken handler i dag mer om politikk enn tro, mener Sverigedemokratene, som vil ha tilbake klassisk kristendom og tradisjonsbundet holdning. Partiet mener det er beklagelig at Svenska kyrkans ledelse fokuserer så sterkt på immigrasjon, flyktninger og klima, og mindre på klassisk kristen tro.
Er det en sammenheng her? Utvilsomt. Et liberalt og sekulært fokus har gradvis skyllet innover Sverige som en tung bølge og skyller bort alt som minner om konservativisme og religion. I Sverige har vi sett det bl.a. ved at landet tar imot desidert flest flyktninger i Norden.
I et liberalt og sekulært Sverige er det ikke rom for avvikende tanker. I alle fall ikke hvis man mener det truer menneskerettighetene.
Det er også årsaken til at Ellinor Grimmark ikke lenger får jobbe som sykepleier i hjemlandet.
Det sekulære Sverige er glad for det som skjer og mener bølgen bare har skylt bort det som må skylles bort for at landet skal bli rent.
Tygg på den siste linjen og du kan fort få frysninger på ryggen.
For noen år siden sto religionshistoriker Hanne Nabintu Herland frem på Protestfestivalen å forkynte at Norge er i ferd med å bli et totalitært samfunn. Hun ble harselert over, for et totalitært samfunn var et samfunn verken en liberal eller en konservativ side ønsket, noe verken tilhengere av et kristent eller sekulært samfunn ønsket.
La oss se litt på hva et totalitært samfunn er. Et totalitært samfunn er ei styreform der man prøver å kontrollere flest mulig sitt personlige, økonomiske og politiske aspekt av livet til befolkningen.
Vi er på farefulle veier når vi forfekter et sånt syn. Mussolini var den første som brukte ordet, men på sin måte. Han ønsket et samfunn styrt av hans tenkemåte. Hva skjer når man overkjører et mindretall? Man får et samfunn der kun flertallets stemme blir hørt. Så kan man spørre om det ikke må være slik at et flertall i et demokrati er det som til enhver tid må råde. På sett og vis er det jo sånn, men det er maktarrogansen som er farlig.
Da jeg vokste opp på 70-tallet var det mange som fnyste av AKP/ML, NKP og opprørerne som hyllet diktatorer som Pol Pot og Mao. Det ble mye bråk, med hippietiden, studentopprøret, feministbevegelsen osv. Men alle fikk slippe til. Vi hadde et mer åpent samfunn i den forstand at motstanden mot sosialdemokratene som satt ved makten gjennom store deler av 70-tallet, helt til Kåre Willoch tok over i 1981, fikk lov til å boltre seg ganske uhemmet. Dette fortsatte da høyrebølgen kom og jappetiden veltet innover oss.
Noen av sakene vant frem. Noe ble slått tilbake. Sånn må det være.
I dag befinner vi oss i en helt annen tid. Man må for all del mene det samme som flertallet. Sverige ser ut til å ha blitt et foregangsland for denne tenkemåten. Litt forunderlig egentlig, med et land som forholdt seg nøytralt under 2. verdenskrig.
Ellinor Grimmark kan gjerne mene at abort er drap, men hun kan ikke arbeide på svenske sykehus å forholde seg til sin overbevisning, selv om andre sikkert kunne overtatt der hennes samvittighet ikke tillot henne å fortsette. I Norge kjenner vi igjen diskusjonen fra der man ikke lenger av religiøs overbevisning kan mene at kirken ikke bør åpnes for homofil vielse. Mange tør ikke lenger å uttale seg. Derfor er nok tausheten en av vår tids største utfordringer. Man kan kjenne igjen debatten fra forfølgelsen av Børre Knudsen og Ludvig Nessa. Man kan kjenne den igjen fra flere saker, med mange av dem relatert til religion og trosliv. Blant de nyere saker er retten til å bære smykker med kors på jobb i NRK.
Alt dette er litt underlig all den tid Norge fortsatt regner seg som et kristent land der Kongen må tilhøre den kristne tro.
I Sverige har 91 pastorer krevd rett til såkalt samvittighetsfritak. Om de blir hørt får vi vite om noen dager, når dommen faller i saken til Ellinor Grimmark.
Samvittigheten er den som til enhver tid bør gjelde i samfunnet. Enten må vi følge vår samvittighet, eller den vil forfølge oss. Dette gjelder langt fra bare i spørsmål om religion og tro.
Toleranse er blitt mer komplisert å forholde seg til de senere årene. Ordet er positivt, men i mange sammenhenger kan det bli helt feil. Man bruker toleranse for alt det er verdt, men først og fremst som et skjold for ens egen mening. Problemet er at det er kun flertallets meninger som gjelder. Alt annet stemples som intoleranse, et ord ingen ønsker å bli beskjeftiget med.
Man kan heve toleranseflagget så høyt, at alle andre flagg må vekk. På den måten skaper man et totalitært samfunn.
Kirken ser ut til å være det mest betente området i dag når det gjelder spørsmål rundt demokrati, samvittighet og toleranse. Det kan være verdt å lytte til hva den religiøse forfatteren Fredrik Wisløff en gang har sagt:
«Toleranse i kristelige spørsmål er et av de beste kjennetegn på åndelige nedgangstider. Det er i skumringstimen linjene viskes ut, og etter skumringen kommer natten. De sterkeste og rikeste tider i kirkens historie er de som har vært mest fylt med kamp. Når våpnene legges ned, er kirken i fare».
Derfor er synliggjøring og respekt for motstanden ikke bare viktig, men helt nødvendig. Derfor bør Ellinor Grimmarks samvittighetskamp vinne frem i retten.