Hvis man snyter på skatten, eller gjør andre synder som Staten mener er ulovlig, da forventer de at det ryddes opp i dette straks. Straff hører med, hvis man blir tatt. Men om Staten gjør en feil eller en tabbe er det ingen som krever at de rydder opp etter seg. Staten er nemlig et flerhodet troll, som på den måten kan frasi seg ansvaret, eller skyve det over på andre.
Omtrent sånn er den situasjonen Protestfestivalen nå er havnet i. Om tre ukers tid lanseres årets festivalprogram som vil inneholde viktige tema som ulikhet, skam og ondskap men som i tillegg byr på internasjonale kapasiteter. Festivalen 5. – 11. september setter viktige tema på agendaen, enkelte tema mange nok helst ikke vil vi skal snakke om. Festivalen har et nytt styre, nytt råd og så for seg en spennende fremtid foran seg.
Protestfestivalen deler ut Erik Byes minnepris. Før sin død ba kjempen oss innstendig om å holde festivalen gående og appellerte til makter og myndigheter.Bob Geldof sa i fjor at Protestfestivalen måtte ut til resten av verden. Kris Kristofferson har uttalt at kampen mot apati er årsaken til at han støtter festivalen. I år er han høyst sannsynlig tilbake i en alder av 80 år.
I to år har festivalen kjempet for sin eksistens, det er ikke første gang det skjer. Det som er nytt denne gang er at en tvist mellom regjeringen og kulturrådet har forårsaket kampen for fortsatt opprettholdelse.
La oss gå femten år tilbake i tid. Jon Lilletun som satt på Stortinget for KrF forsto ikke hvorfor Protestfestivalen skulle falle mellom alle stoler i Kulturrådet. Hvis ikke kulturrådet vil være lempelige så får vi endre reglene i kulturrådet, mente han. Omtrent på samme tid forsøkte Erik Bye og skuespillerne Ellen Horn og Lars Andreas Larssen å snakke Kulturrådet til fornuft.
I flere år kom vi ingen vei noen steder fordi vi rett og slett var for nyskapende. Statlige organ er glad for nyskaping innen kunst, musikk og litteratur, men nyskapende festivaler gjør at de flakker med blikket og ikke helt vet hva de skal gjøre.
KrF skaffet festivalen statsstøtte gjennom en frivillighetspakke, en avtale mellom regjeringen Stoltenberg og partiet Kristelig Folkeparti. Men for tre år siden ble vi intetanende flyttet av samme regjering fra statsbudsjettet til Kulturrådet. Fortsatt fikk vi støtte ved å sende årlige søknader, men så skjedde det noe nytt. Den nye regjeringen Solberg fant ut at post 56 skulle slettes. Alt som lå under den posten ble flyttet til en annen post. Da jeg tidlig i fjor hadde møte med leder for kulturkomiteen i Stortinget Svein Harberg innrømmet han tabben.
Det som ble skjebnesvangert for Protestfestivalen var igjen at den var nyskapende, selv om den hadde eksistert i mange år. Festivalen havner under en post for musikkfestivaler, noe vi aldri har utgitt oss for å være.
Etter et møte med Kulturrådet var vi enige om at festivalen ikke hørte hjemme der og måtte tilbake til statsbudsjettet. Høyre vil ikke ha festivaler på statsbudsjettet, men mente på sin side at Kulturrådet burde være mer romslige. Etter dette begynte en lang runde med møter og brev frem og tilbake der regjeringspartiet skyldte på Kulturrådet og vice versa.
I 2015 skiltes Kulturrådet og festivalen som venner. Vi fikk 100.000 for tort og svie og var enige om at vi ikke kunne søke midler mer derfra. Etter å ha spurt leder av kulturkomiteen på Stortinget, Svein Harberg fra regjeringspartiet Høyre, fikk vi til svar å søke Kulturdepartementet direkte i 2016.
Som sagt, så gjort. Nylig kom avslaget fra kulturdepartementet. Man kan bare søke om man er «en profesjonell kunst- og kulturvirksomhet med minst ett fast lønnet årsverk». Når vi beveger oss i grenseland for hva som er kunst og kultur med fokus på debatter, er avslaget veldig likt slik det var de første årene vi søkte Kulturrådet.
Det er en spesiell situasjon festivalen befinner seg i med støtte fra kommune, fylke, Stiftelsen Fritt Ord og fra det lokale næringslivet, men altså uten støtte fra regjeringen og Staten.
Da vi først fikk statsstøtte for ti år siden het det at vi måtte ha lokal forankring for å få statlig støtte. Nå er det motsatt. Vi har all annen støtte, men ikke lenger statlig.
Alle andre instanser enn kulturdepartementet og Kulturrådet har rom for at festivalen får støtte. I forhold til næringslivet er det ikke så enkelt, da en festival som Protestfestivalen som skal provosere og utfordre, samt har «protest» i navnet ikke er et direkte yndet sponsorobjekt. Aktører fra næringslivet som allerede sponser festivalen gjør det ikke for å få noe igjen, men fordi de mener festivalen er viktig.
Investor Kurt Mosvold som har forsøkt å få med andre næringslivsfolk i årevis sier blant annet dette:
«Protestfestivalen er viktig! Først og fremst fordi den tar tak i en av de største utfordringer i vår tid, nemlig likegyldighet. Festivalens tematiske uforutsigbarhet kan være krevende, men det er samtidig det som gjør den så spesiell, annerledes og befriende»
Flere ganger har den amerikanske superstjernen Kris Kristofferson holdt støttekonserter for festivalen, mens den nye norske Høyrestyrte regjeringen som lovet økt støtte før de overtok nå ser ut til å bidra sterkt til å legge den ned.
At systemer kan være tungrodde og regelverk firkanta har vi sett mange eksempler på de siste årene, spesielt de som har vært inn under NAV.
Når Staten ved regjeringen gjør feil og ikke retter opp i feilen er det den skadelidende som må blø og dø, helt motsatt av hva som skjer hvis du som enkeltperson gjør en feil overfor Staten.
Dikteren Halvor Roll (1929-2008) kjempet en annen kamp mot system og byråkrati på 70-tallet som lett kan gi assosiasjoner til den kampen den lille festival fører i dag. Han skriver i et dikt om at «Makthaverne har vært der og satt opp lapper. Nå er alt arkivert, bråkmakerstemplet lagt på plass i skuffen, de usynlige represaliene gjennomført, saksbehandlerne gått hjem». I et annet dikt skriver han:
I to år kjempet jeg mot byråkratiet
Det eneste jeg oppnådde
var å ødelegge meg selv.
Jeg trodde jeg kunne
snakke et skap til fornuft
eller appellere til en mappes
samvittighet.