Ny krise har skylt innover Europa. Det er terror i alle kanaler, for en stund. Men så blir det gradvis borte, som alt annet her i samfunnet. Det er så verkende sørgelig, men samtidig må det være sånn. Livet til de fleste av oss består av opp – og nedturer, så også er det med verden for øvrig.
Noen av oss er særs dårlige til å takle glemsel. Vi glemmer aldri, selv om vi med økende alder husker mindre. Jeg vil ikke glemme de grusomme bombene mot de uskyldige. Jeg vil ikke glemme drapene på frihetsforkjempere som Martin Luther King og Gandhi. Jeg vil ikke glemme mennesker som Erik Bye og Johnny Cash, rett og slett fordi vi trenger dem. Jeg vil ikke glemme de som sto meg nærmest, faren min som vel egentlig er den som har gitt meg et håp om at jorda kan være et ålreit sted.
Det samme skjer alltid. Synserne mener noe om det som skjer, de andre liker eller til og med kommenterer. Det er da noe. Men like fort som diskusjonene begynner slutter de gradvis, men ganske brått likevel. Media styrer det meste.
Derfor nevner jeg ikke det som har hendt, det onde som skjer i verden eller de vi mister. Det nevnes hele tiden, akkurat nå. Jeg tenker på glemselen, den samme nådeløse glemselen som gjør at de fleste mennesker er helt borte etter 100 år. Den samme glemselen som gjør at tragedier glemmes fortere enn vi ønsker. Jeg kan registrere det som en sørlending med at «æ lier det ikke», eller bare irritere meg, men det hjelper ingenting.
Vi har en oppgave her på planeten. Den handler om å finne en mening i det meningsløse. Vi er verken «Sykt lykkelig», i «Eventyrland» eller har «ni liv» for å sitere tre norske filmtitler. Virkeligheten er et rått sted å være, men et sted vi må forholde oss til enten vi vil eller ikke.
Rolf Jacobsen, Hamar-dikteren, skrev et dikt en gang som gir mening i det meningsløse:
Hver dag går fattigdommens tog mot byene
i endeløse karavaner, bylter, oksekjerrer,
fra sultens land til gatens ensomheter
– nær ved de rikes hus tror de at håpet finnes.
Hver dag går andre tog fra byene mot landet,
ikke så lange ennå, men de øker, øker.
De bryter opp fra døden, ensomheten, skammen,
til ukjent land. Om drømmene ble knuste
så lever håpet ennå. Ellers var vi døde.
I disse dager ser vi karavanene mot Norden, ensomheten som gnager i byene. Når livet ikke lenger er et håp er alt forbi, mennesket har tapt. Det er vanskelig å finne meningen i glemselens hav, spesielt når man er i stand til å huske det resten av samfunnet glemmer. Det er enda mer vanskelig å leve med å ikke glemme, å holde ut lidelsen, smertene ved tap og savn, bare fordi livet må gå videre.
Jeg registrerer ondskapen, fattigdommen, ensomheten, den økende ulikheten og uretten. Jeg registrerer apatien og den tilsynelatende forbannelsen. Jeg registrerer vår dårlige evne til å se helheten, til å dyrke kjærligheten utover til de som har nøkkel til døra. Jeg ser at alle ikke lenger får være seg selv, mene det de mener eller si det de vil, fordi «de fleste» ikke gir dem lov til det.
Jeg glemmer, men piskes av det. Ingen av oss er annet enn spinkle mennesker.
Svensk filosof Owe Wikström fyller 70 år i år. Han siterer en amerikansk prest i Paris i boken «Bortenfor hvite strender og fortauskafeer»: «Han sier at det finnes en stor sorg innebygd i selve livssyklusen. I lange perioder kan menneske ignorere denne følelsen. Det lever da for framtiden, sine studier eller sine barn, for arbeidet, vennene sine, eller – for den del – for stadig nye og i for seg interessante utflukter». Men som han sier: «Men nå og da blir også livsnyteren grepet av en vag panikk overfor spørsmål som: «er dette virkelig alt?». Før eller siden kommer ytre eller indre omstendigheter til å rive hull i sikkerheten, forteller denne amerikanske presten til den svenske filosofen i det som nå er tragediens Paris. Hva han tenker i dag, om han fortsatt lever, er sikkert ikke så mye annerledes.
Jeg har ønsket å holde liv i Protestfestivalen nettopp på grunn av disse spørsmålene. Det er som om noe gjentar seg, fra Jerusalem og hele den lange veien til Paris. Det er så langt i tid, men likevel så kort, så nært. Det er stadig noe som er vondt, noe som er galt eller urovekkende. Stadig noe som bør justeres, eller endres helt.
Og så trenger vi refleksjonen, ettertanken, sorgen og det å gå inn i dypet.
Igjen klamrer jeg meg til håpet, men vil ikke glemme. Jeg vil ha savnet, lidelsen og smertene det påfører meg for å makte å leve. Alt annet er livsløgn. Det er de små tingene, det ekte, de nære vi fortsatt omgir oss med og håpet om at de som er her og de som er borte en dag skal treffes igjen.
Jeg kan ikke se noen annen utvei. Når vi som er her i dag en gang skylles i land fra glemselens hav er det fordi utopien er så viktig. Utopi kan bli sannhet. Håp gir en slags mening i det meningsløse.