Helge Simonnes forsvarer pensjonsavtalen sin, men tar gjerne en diskusjon om lederlønninger. Nylig kom det fram at han som er redaktør i avisen Vårt Land får 1 million i hvert år de neste sju årene, etter at han nå har annonsert sin avgang.
Årsaken til at dette har ført til diskusjon, er at avisen er statsstøttet med store summer. Kritikerne mener at eierselskapet Mentor Medier fremstår som et dårlig eksempel, når regjeringen i realiteten ønsker å fjerne subsidiene som de statsstøttede avisene får i dag.
Det singler i glasshuset når jeg velger å skrive om dette, jeg som tross alt har fått lønn i en festival som har vært delvis statsstøttet. Men det er forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Og det er forskjell på det å få høye bunnsolide lønninger gjennom året og det å leve i usikkerhet fra måned til måned, slik mange av oss som jobber med kultur må gjøre.
Når Simonnes forsvarer avtalen sin, samtidig som han gjerne diskuterer lederlønninger, sier det ganske mye om at mennesker ofte er flinke til å skaffe seg privilegier, men ikke fullt så flinke til å se utover sin egen boble. Det er slik vi mennesker er, dessverre.
Jeg både forsvarer og er uenig med Simonnes. Det er forståelig at han hevder sin rett til pensjonsavtalen, siden Simonnes i kraft av sin dyktighet og sine evner gjennom en årrekke utvilsomt har gjort en meget solid jobb for avisen og konsernet. Det er forståelig at han «toer» sine egne hender, når det tross alt er konsernets styre som har valgt å inngå denne avtalen for en tid tilbake. Likevel vet han mer enn noen andre hvilke signaler det gir til befolkningen, andre ledere i mediaverden og ikke minst til de politikerne som vurderer statsstøtten til norske aviser.
Om vi tenker den absurde tanken at jeg var i Simonnes situasjon, ville jeg valgt å si fra meg halvparten. Man lever godt med 500.000 i året, selv om vi bor i et høykostland. Han har dessuten, som han selv sier det, også andre ting å holde på med og tjene penger på, når han går av neste år.
Saken legger seg oppå tidligere kritikk mot enkelte lederlønninger i kristen-Norge og en trend med høye lederinntekter i en verden der de kristne verdiene bør være fremtredende. Det kan nevnes frittgående kristenledere som Svein Magne Pedersen og Jan Hanvold. Jeg er enig med infoleder i Misjonssambandet Espen Ottosen: «Gudsfrykt med nøysomhet, er et ideal hentet fra Bibelen. Det er greit at det er forskjell mellom lederlønn og vanlig lønn, men avstanden i dette tilfelle er alt for stor».
Helge Simonnes var i sin tid en del av den såkalte Jesusbevegelsen på 70-tallet, et fenomen som er blitt behørig omtalt i Peter Svalheims ferske bok «Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet». Her skriver Svalheim følgende om bevegelsens verdier: «Et stramt levesett. Vi må som kristne gi avkall på overflodsbruk og luksusartikler, det forhindrer oss fra å komme nærmere Gud». Jeg konstaterer at tiden vi lever i har gitt behagelige levekår også for gamle hippier.
Lederlønninger har vært diskutert lenge. Økende lønnsnivå skaper økende forskjeller i samfunnet. Faktum er at vi har en middelklasse som blir stadig rikere, og som stikker fra en «underklasse» som sliter mer og mer. Derfor arrangerer partiet Rødt debatten «Norge – Den store middelklassefesten» på Litteraturhuset 23. november. I introen til debatten står det å lese:
«Forskjellene i Norge er økende, og antallet fattige barn har i flere år vokst jevnt og trutt. Vi har en stadig større gruppe av mennesker som jobber midlertidig i vikarbyrået, og som gruer seg til lønnslippen hver måned. I media blir de arbeidsløse hånet som late NAVere. Samtidig tar de rike en stadig større del av kaka, og blir stadig rikere.»
Hvilke signaler gir det når flere og flere ledere hever millionlønninger, mens andre ikke har til smør på maten eller må leve i uvisshet?
Jeg bekymrer meg for hvilken verden vi befinner oss i, og hvordan våre barn skal makte å overleve i den. Min voksne sønn sliter med å komme seg inn på jobbmarkedet, slik at han og samboeren kan få til et fremtidig familieliv. De er ikke alene om å være i en slik situasjon. Med flere og flere som besitter høye inntekter, øker også kostnadene for å leve i dette landet. Man blir avhengig av to inntekter for å matche millionlønningene. Jeg ønsker meg en verden med tak på lønninger, der vi heller kan dele godene, men det tilhører de naive utopiene som i dag blir like latterliggjort som forslaget om radikal borgerlønn.
Noen av oss, som vokste opp sammen på 70-tallet, ble for en tid siden spurt hvorfor vi hadde det så godt sammen i det som da var Norges tettest befolkede vei. Konklusjonen var like enkel som den var overraskende: Vi var alle verken rike eller fattige, men vi var en sammensveiset gjeng som tilbrakte det meste av barndommen i lag. Vi holdt sammen hele året, i lek og alvor, i tykt og tynt.
Det er blitt et markant skille i samfunnet. I dag får man inntrykk av at de fleste kun holder sammen i tykt, stadig færre i tynt.