TV-serien «Skam» stakk av med flere priser under Gullruten i går kveld. Ifølge Marie L. Kleve i avisen Dagbladet er serien «noe av det beste som har vært laget for norsk tv-drama noensinne». Serien er nok først og fremst beregnet på tenåringer og det forklarer vel hvorfor jeg aldri har sett på serien. Fædrelandsvennen har en serie hvor de utfordrer folk til fortelle om en tabbe de har gjort. Det er også en form for å få frem et snev av skamfølelse. Mørket vi bærer på blir lysere når det er kommet frem i lyset.
Skam er i vinden som aldri før. I gjennom årenes løp settes det med ujevne mellomrom fokus på «tabuer» eller emner vi helst ikke skal snakke om. I disse dager er tida kommet for den som bærer på skam og kanskje også for den som påfører skam. Kanskje ekstra viktig for den som forårsaker. Den svenske presten og psykoterapeuten Gøran Larsson har gitt ut boka «Skamfert – om skammens mange ansikter og lengselen etter liv». Larsson hevder at etter hvert som barnets indre fylles med mening, kommer det til å vokse opp med en sunn stolthet over sin egen person og ha tre viktige, intakte og uforstyrrede følelser; selvfølelsen, livsfølelsen og medfølelsen.
Tilhørighet, trygghet og tillit er ikke noe barnet har. Det må speiles frem gjennom en god nok omsorg. Foreldre og barn skaper det sammen gjennom en god nok omsorg. Et barn trenger å bli elsket, men også noen å elske, skriver Larsson i sin bok.
Men også voksne rammes av skamfølelse. Vi ser det overalt i samfunnet, men skadene det medfører er det umulig å tenke seg. Når foreldre blir fratatt barna skulle man tro det førte til en rystende skamfølelse. Når man gjør noe dumt kan man føle skam. Man kan føle skam over noe man absolutt ikke er herre over, som at man er uforskyldt overvektig eller føler seg tiltrukket av samme kjønn. I religioner opplever mange skam, når man har mislykkes med noe som blir feil i forhold det det man tror på.
Joanna Björklund har gitt ut «Våra älskade orkade inte leva»; der hun snakker om skammen ved at noen av våre nærmeste har tatt selvmord.
De aller fleste av oss bærer på skam inni mellom, og for noen kan skammen legge seg som et mørkt teppe over en familie i generasjoner.
Jeg har f.eks. skrevet slektsbok og opplevd at ikke alle ville den skulle komme ut. Skammen over hva som kan komme fram fra flere hundre år tilbake i tid ligger latent i mange av oss.
Det største problemet er kanskje at vi hele tiden sammenligner oss med andre på utsiden og så føler vi oss dårlig på innsiden. Til slutt blir det tabu å være seg selv, et menneske med brister og laster. Parallelt med at vi oppfordres til å være oss selv, får vi høre at vi ikke duger. Man må late som man er normal og lykkelig, samtidig som den skjulte skammen spiser en opp innvendig. Det siste skriver vi i underteksten til en av debattene på årets Protestfestival.
Protestfestivalen skal nemlig ha tema skam torsdag 8. september.
For tiden snakkes det mer om skam enn på lenge. Tidligere Dagblad-redaktør og kulturrådsleder Anne Aasheim sa før sin død at hun følte skam over å ha påført seg lungekreft ved røyking.
Sykepleier Marte Bygstad-Landro hevder skam er en sterk følelse som kun kan kureres om det settes ord på den. Men skam kan også være nødvendig. Tuva Øktedalen har tatt doktorgrad på synd og skam. Hun hevder skammen regulerer oss slik at vi kan samarbeide med andre og være følsomme overfor sosiale normer. Skam er nødvendig for at vi ikke skal tråkke på hverandres grenser.
Men det meste av skam er skadelig og hindrer oss i leve slik vi vil leve. Livet er kort, det er for tragisk å stagnere levde år på grunn av en følelse man har.
Det at en populær tv-serie snakker om skamfølelse, at flere forteller åpenlyst om sin skam, at vi tør å være åpen om svakheter og frykt, åpen om feil og mangler, får skamfølelsen til å minke, både hos den som føler skam og den som får vite det.
Blant de tøffeste mennesker jeg vet om er den unge kvinnen Monika Kørra som i 2009 var utvekslingsstudent i Dallas i Texas. Som et av Norges største talenter i langrenn og løping, hadde hun gjennom treningen lært seg å trosse ekstrem utmattelse og smerte. 19 år gammel blir hun voldtatt av tre menn i Texas og kunne med det ha sunket ned i en skamfølelse som kunne tatt knekken på noen og enhver. I stedet bestemte hun seg for at overgriperne ikke skulle få ødelegge livet hennes. Hun hadde tatt psykologistudier og lært seg flere ting som ble til stor hjelp. Blant annet hadde hun lært seg litt om hvordan søvnløshet påvirket menneskets atferd, fysiske form og kognitive funksjoner. Hun følte seg maktesløs mot de kreftene som forsøkte å forandre henne. Hun fant ut at mye hadde med selvtillit og kontroll å gjøre.
Det er ikke hva som skjer med deg, men hvordan du takler det, som betyr noe, skriver hun i boka «Bryt Stillheten» hvor hun beskriver veien ut av skammen.
Jeg kjenner på skam når jeg skriver den linjen fra en ung og sterk kvinne, for som sant er vet jeg veldig godt at jeg ikke takler å lese om sykdom og død, som noe man bare kan takle. Jeg er feig og redd for alt for mye, så skamfølelsen, ja den kjenner vi nok alle på.
Monika Kørras historie får vi høre mer om på Protestfestivalen i september. Jeg er helt sikker på at vi alle har masse å lære av den.
Når vi står og ser på borgertoget på ettermiddagen 17. mai er det rart å tenke på at de fleste som går i toget antakelig vil ha en eller annen skamfølelse de aldri forteller til noen. Kanskje oppsto den da de selv var så små at de gikk i barnetoget. Det kan vi tenke på når vi ser barna våre i barnetoget på morgenen. Eller når vi ser Kongen hilse barnetoget fra Slottsbalkongen.
Jeg tror at i en tid hvor alle skal være like, hvor originalene er utryddet, hvor det å være annerledes, mene annerledes er blitt mer vanskelig er det mer viktig enn noensinne å sette søkelyset på skam.
Men en form for skam har vi godt av, det er den som kommer frem i den eneste sangen jeg husker som heter noe med skam, og som er spilt inn av Bobby Bare i 1962:
«Shame on me for hurting you
What can i say, what can i do?
Last night i was blind but today i see
I did you wrong shame on me»