KRS247.no

Henter værvarsel...

Menn som dreper kvinner

«Menn som dreper sine kjærester, har ofte en tendens til å være sjalu og kontrollerende, de føler at de har rett på «sin» kvinne. Når kvinnene da ønsker å forlate dem, er siste mulighet for å opprettholde total kontroll å drepe dem,» skriver Cathrine Linn Kristiansen som talsperson for Feministisk Initiativ Oslo i dagens utgave av Klassekampen.

Det handler om partnerdrap, noe blant annet kriminolog Vibeke Ottesen har forsket på. 1 av 4 drap begått i Norge er partnerdrap. Det er også et faktum at de fleste slike drap begås av menn, slik Cathrine Linn Kristiansen påpeker.

Likevel reagerer jeg sterkt på den fordomsfulle måten hun nærmer seg temaet på, som er alt for snever.

Hun skriver bl.a. at «en av de farligste tidspunktene i en kvinnes liv er når hun skal forlate en mann». Hun spør også: «Skal vi virkelig tro at menn utøver vold eller dreper på grunn av knust hjerte eller på grunn av sorg?».

Solveig Vatnar, forsker ved kompetansesenter for Sikkerhet –fengsel og rettspsykiatri ved Oslo Universitetssykehus sier at «det å være i en ekstrem situasjon med store påkjenninger medfører en forhøyet risiko for å begå partnerdrap, sammenlignet med å være i en ordinær situasjon».

Jeg har skrevet om dette i snart tjue år og mener at Feministisk Initiativ viser lite modenhet og fremstår som useriøse når de lager dette om til at menn er onde. Utenlandske menn trekkes frem, men også etniske mordmenn begår partnerdrap, det er et faktum. Likevel må man se nærmere på årsakene til hvorfor det skjer.

Partnerdrap er den ekstreme varianten, men forestillingen om «menn som hater kvinner» er alt for vanlig i samfunnet, slik også kommentator i Vårt Land Berit Aalborg bygger opp under i en kommentar nylig om temaet mobbing og «nettroll».

Aalborg mener menn er verst fordi de drar inn seksuell ydmykelse, trusler, voldtekt og trakassering. Med å stemple menn som verst bygger man opp under fordommer rundt dette. Det er tydelige årsaker til at menn ofte begår den verste formen for forbrytelser.

Aftenposten har i den senere tid satt fokus på det motsatte, altså kvinner som utøver vold.

Årsakene til partnerdrap er mange og sammensatte. Det handler om depresjon og psykiatri, om samlivsbrudd og ære, om likestilling og om voldsutøvere i nære relasjoner.

Særlig i sakene som omhandler depresjon og psykiatri, samlivsbrudd og likestilling kan det gjøres mye og heldigvis skjer det mye som kan minke slike tragedier. Først og fremst har likestillingsminister Solveig Horne gjort en formidabel jobb med å ta likestillingen også inn i de nære relasjonene, ikke bare når det gjelder lønn og retten til jobb.

Jeg fikk ta del i mange skjebner i min tid på «Krisetelefonen for Menn» på 90-tallet. Desperate menn som sa opp jobben og flyttet etter ekskonene rundt i landet for å få se barna annen hver helg. Menn som ble slått av sine kvinner, men ikke våget si ifra av frykt for at hun tok med barna og gikk. Menn som satt på hotellrom en gang i måneden for å få være med sine barn og enda verre, mødre som i årevis neglisjerte avtaler uten at noen tok affære til far var blitt så ukjent for barnet at mor av den grunn vant frem senere. Jeg har hørt barske menn gråte på telefonen, hørt om de som valgte bilen som bosted fremfor leilighet for å kunne hente barna av og til. Jeg vet om dypt deprimerte menn som valgte alkoholen og jeg vet om de som tok livet av seg. Ofte handlet det om menn satt helt på sidelinjen når det gjaldt det som betydde aller mest i livet.

Kirken har i flere år arrangert treffene «Sorgen det ikke sendes blomster til». Det er kanskje noe av det viktigste forebyggende tiltak som finnes. Jeg deltok på et av disse i Grim kirke en gang og hørte en psykiater fortelle at menn som mister både partner og barn er automatisk å regne som «tikkende bomber». Men ingen krisepsykiatri står klar, slik som under katastrofer.  Det å miste det som er hele fundamentet i livet gjør umiddelbart at man er i krise. Men man blir overlatt til seg selv og et system som gir mor fordeler etter samlivsbrudd. I årevis har barneloven vært formulert slik at mødre har vunnet frem i de fleste barnefordelingssaker. Dette har satt seg dypt hos mange menn, så når de da opplever å bli forlatt oppstår et vakuum som er vanskelig å forstå i et rasjonelt samfunn.

Feministisk Initiativ ønsker nok ikke å gå inn i dette. Mennesket er skapt sånn at vi hegner om våre behov og rettigheter, det er helt naturlig.

Dessverre har krisesentre og feminister i årevis fått ture frem med hvor fæle menn er, godt fulgt opp av media, som har skapt overskriftene.

Jeg husker godt et av de mest ekstreme eksemplene for en del år siden, som i realiteten felte Per Ståle Lønning som programleder. En far barrikaderte seg i en barnehage på Jæren med datteren. Han ble behandlet som en farlig mann, men Lønning lot den desperate mannen få slippe til direkte på fjernsyn. I virkeligheten – om jeg ikke husker helt feil – var han en helt vanlig mann som hadde mistet all kontakt med datteren i en barnefordelingssak. Han hadde ingenting å tape, var desperat og fryktet ikke for sitt eget liv. Resultatet av denne hendelsen ble vondt verre. Han gjorde det verre for seg selv, uten at han selv klarte å tenke rasjonelt slik saken for han hadde utartet seg over tid.

Jeg håper media og organisasjoner som Feministisk Initiativ slutter å lage monstre av menn, men i stedet bygger opp rundt likestilling også på dette området. Kriminolog Vibeke Ottesen uttalte i et intervju at partnerdrap på kvinner utløses av livskriser og etterlyser hjelpetiltak for menn.

Det tror jeg er veien å gå, og det håper jeg Feministisk Initiativ i stedet tar initiativ til i stedet for å fortsette å «hate» menn, slik de bygger opp til under innlegget i Klassekampen.

Jeg tror ikke man skal undervurdere «knust hjerte», for hjertet er tross alt det som gjør at man holder seg i live.