KRS247.no

Henter værvarsel...

Lydsporet til våre liv

Musikk har en spesiell påvirkningskraft på de fleste av oss. Derfor bruker vi ofte uttrykket «soundtracket til mitt liv» om spesielle sanger vi får et nært forhold til. Sanger som «Down The Dustpipe», «Umleitung» og «Mean Girl» var de første jeg lyttet til og som gav meg energi og mot nok til å møte verden. Jeg vet nøyaktig hvor jeg var da jeg hørte albumet «Just Supposin» for første gang og det var «Rockin All Over The World» som åpnet LIVE AID 13. juli 1985. Jeg vet alt dette for bandet som laget alt dette var Status Quo, med Rick Parfitt som fremtredende låtskriver, gitarist og sanger. «Whatever You Want» var den kuleste jeg sangen jeg hadde hørt, da den kom ut i 1979. Jeg hadde ikke en gang begynt å løpe etter jenter, men forelsket var jeg støtt og stadig. Det hjalp godt på en fyr med stadig økende hypokondri at Status Quo holdt på lenge nok til å bli regnet som et av verdens lengstlevende band. Visstnok lever de ennå, selv om låtskriver og frontfigur Rick Parfitt gikk bort julaften i fjor. Sangene «September» og «Boogie Wonderland» med Earth, Wind & Fire ble spilt på Silius av Dj. Dale Cameron 7. april 1983. Jeg vet det, for jeg feiret 20-årsdagen min der og da og sånt glemmer man ikke selv med aldrende hukommelse. Philip Bailey som senere sluttet fordi han var blitt kristen ble spilt på hybelen da jeg ble det samme 24. oktober 1984.

Musikk er veiviserne gjennom tidas stadig fortere løp. 26. september 1984 gav Prince ut «Purple Rain». Jeg vet det nemlig godt, fordi jeg kjøpte LP-plata da den kom ut men knakk den i tusen biter etter at jeg støtte på noen vekkelsespredikanter i et bolighus i Vennesla samme høsten. Sangen var ikke forenlig med et kristenliv, fikk vi høre.

I dag angrer jeg høylytt på at jeg knuste den, for selv om den finnes både på de døende CD-platene og på strømningstjenester vil dette aldri kunne måle seg mot å tørke støvet av LP-plata jeg kjøpte det året den kom ut. Det var ikke bare Prince som var helseskadelig for nyfrelste tidlig på 80-tallet. The Eagles kom med «Hotel California» først som singel i februar 1977. Det ble hevdet at sangen handlet om djevelen og at hotellet man kunne sjekke inn på men aldri ut igjen fra var helvete. Nå har jo Bjørn Eidsvåg avlyst helvete og sangen har fått ny renessanse. Men låtskriver og frontfigur i The Eagles Glenn Frey forlot verden med kurs mot himmel eller helvete eller ingen av delene 18. januar i fjor.

Så var det Leonard Cohen, den eneste som ifølge Kris Kristofferson klarte å «temme beistene» som utgjorde mye av publikum på den legendariske Isle Of Wight-festivalen i august 1970. Da han kom ut i pyjamas klokka 04 på morgenen ble det stille. Helt siden da har Cohens røst og sanger roet oss, omtrent som en kopp kakao i de verste stormene. Jeg visste at Kristofferson, min store helt de siste åra, ville ha Cohens ord fra «Bird On A Wire» på sin gravstein.

«Like a bird on the wire
Like a drunk in a midnight choir.
I have tried in my way to be free.

Kristofferson lever ennå, men Cohen forlot jordelivet 7. november i fjor. Jeg tipper linja hans fra «Anthem» er en av verdens mest siterte linjer utenom enkelte vers fra bibelen. Om du skulle være i tvil: «there’s a crack in everything. That’s how the lights gets in».

Visdomsorda har klamret mange av oss til livet når det så som mørkest ut.

I min egen skilsmisse for 5-6 år siden var det en annen sang som ble livberging. «If We Make It Through December» handler om en alenefar som befinner seg i så elendig forfatning både åndelig og økonomisk at han ikke en gang kan kjøpe julegave til datteren. Alt handlet om å overleve desember, for da skulle det nok bli bra. Merle Haggard gav denne ut før jul i 1973, noe som gjorde den til årets hit året etter. Til og med i den tida kunne man forestille seg hvordan det var. Jeg derimot var for ung til å ha hørt den da mine foreldre skilte lag i 1974. Merle Haggard sa takk for seg på jorda på bursdagen sin 6. april i fjor. Han har skrevet så mange tåredryppende sanger om samlivsbrudd, drikking og annen elendighet at det er bare å ta dem for deg hvis du trenger trøst. Jeg har grått mye, ikke minst da jeg mistet faren min 25. september 2000. Helt fra Holly Dunn gav ut «Daddy’s Hands» i 1989 har den sangen minnet meg om faren min. I de siste årene har jeg spilt den med jevne mellomrom, ganske ofte faktisk. Men jeg klarer ikke høre den uten å grine. Holly Dunn ble ikke gammel. Kreften tok henne i fjor. I mange år gikk jeg og nynnet på og fant trøst i Ralph Stanley sin udødelige klassiker «Man With Constant Sorrow». Det var liksom meg det. Stanley ble nesten 90. Han var vel vitende om hvor det bar hen med oss mennesker, for hans største hit het rett og slett «Oh Death».

Jeg og mine venner danset oss gjennom 80-tallet. George Michael skal ha mye av skylda. «Careless Whisper» ble en sånn sang du bare måtte be opp ei dame å danse subb med. Og så, hvis hun ble med hjem, for de som tok med noen hjem, kunne synge med i «Wake Me Up Before You Go Go».

I juni 1999 inviterte jeg Pussycats med Sverre Kjelsberg til Søgne. Jeg skjønte ikke helt da hvilken begivenhet det var, men jeg fattet det i etterkant. Pussycats var før min tid, men jeg vet at andre kan relatere både barnefødsler og andre begivenheter til Sverre og bandet. Jefferson Airplane fikk jeg et åndelig forhold til som skap-hippie utover 90-tallet. «Somebody To Love» ble et mantra for fri kjærlighet og frihet fra slutten av 60-tallet til langt inn på 70-tallet. Paul Kantner var stifter og sentral i bandet. Signe Anderson var vokalist før Grace Slick. De gikk begge bort i fjor.

Det tok 30 år før jeg orket å høre «Cat People (Putting Out Fire)» igjen etter å ha spilt den på repeat i Datsunen fra den kom ut på albumet «Let’s Dance», utgitt av David Bowie i 1983. Årsaken var at et ei av jentene i tenåringsgjengen døde av kreft. Jeg knyttet av en eller annen grunn låta til henne. Bowie var helt fremtredende i oppveksten, da spesielt med 70-tallssanger som «Ashes To Ashes», «Heroes» og hele albumet fra 1983.

Når MTV kom satt vi gutta ofte i min nykjøpte leilighet å så musikkvideoene som rullet over skjermen. Både Whitney Houston og Michael Jackson er borte. Vemodig. Ikke veldig mye senere kunne man ta inn CMT, mer avklarende for ikke-vitere som Country Music Television. Det var her jeg fikk gryende interesse for countrymusikk. Blant videoene var en sang som het «Let Him Roll» med Johnny Cash, der Waylon Jennings i videoen spilte en forfyllet gubbe som sovnet inn. Når Johnny pakker sammen sakene i leiligheten til kompisen finner han et krøllete bilde av ei dame. Dama i sangen hadde vært hore i Dallas og mannen i sangens store kjærlighet. Han kom aldri til å glemme henne, døde som en ensom og sorgtung fyllik. Men kom hun tilbake til begravelsen? Det står en fremmed svartkledd ei, hun står litt lengre bak. Guy Clark skrev denne opprivende sangen. Det viste seg han hadde skrevet og gitt ut mange slike. Deriblant udødelige «Desperados Waitin’ For A Train».

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Sanger har en rensende virkning på oss, enten teksten er vond eller god. De fleste sangtekster er vonde. Kreativiteten sover når man har det godt.

Onsdag 1. februar har vi hyret Kick for en unik begivenhet. Det siste året har vært tøft, med mange av våre musikalske helter og trøstere som har forlatt oss. Derfor har vi samlet mer enn tjue lokale artister og et par utenfra til gravøl for alle disse. Det kommer til å bli en sterk kveld med latter og tårer, med mange minner og i usedvanlig godt selskap.

Presten Schuff skal fremføre Leonard Cohens siste sang. Koret Gaasehud skal fremføre «I’m Your Man» og Kristina Jølstad Moi skal synge Cohen på norsk. Steven Kvinlaug og Inger Lise Stulien skal hedre Glenn Frey, Daumann tar seg av Sven Zetterberg, Dag Ringstad og Hans Inge Fagervik minnes Sverre Kjelsberg. Sordal og Jørun Bøgeberg presenterer David Bowie, Jan Ove Johansen gir alt for Status Quo. Tove Bøygard og Arly Karlsen minnes Guy Clark, NuMa og I Sing Your Body Electric tar seg av Prince. Hawk Christensen og Hege Bringverd skal fremføre Merle Haggard, mens Laila Hansen vil få oss til å grine når hun synger Holly Dunn. Margrethe Skogrand skal synge George Michael og Frank Fjellvang Leon Russell.

Kanskje jeg har glemt noe, men fint blir det. Når vi åpner det hele med å hedre Trygve Espebu som gikk bort 8. januar er på en måte kvelden satt.

Det er bare å sprette opp tårene.