KRS247.no

Krigerens hjemkomst

Han kommer ikke, som han lovet. Jeg tror han visste det, da han snakket til skjermen «laiv» som det heter. Vi hadde nettopp hyllet han, med Arve Tellefsen, skrivekompisene Solstad og Hoem og en haug andre. Han hadde nettopp fått Erik Byes minnepris. Jon Michelet var syk, veldig syk, for ellers hadde han vært der, for det var sånn han var han som i sin tid i Klassekampen bare ble kalt «admiralen». Avisa var i ferd med å kantre, og mannskapet kranglet, men så kom Jon og roet det hele og ble en slags frelser. Selv slet han med å finne en frelser, men ville så gjerne. Da han ble syk begynte han å tenke på at han gjerne skulle hatt en tro, og fikk bunkevis av brev fra troende. Så skrev han boken «Brev fra de troende – en bok om tro og tvil» der han virkelig prøvde å tro. Han kom alle i møte, til tross for at det var kriger han var. Kriger mot urett, mot profitt og mot smålighet, mot «apati og likegyldighet». Han forsto det kanskje ikke selv, men det var åpenbare grunner til at de kristne elsket ham. Jon var alt det menighetene og partiene sliter med å få til. Han var rausere enn alle, til tross for den stabukken han var, for det var ikke mange igjen på ytterste venstre da vi passerte årtusenskiftet, men Jon satt stille i båten. Han ble kalt kommunist, og det var helt greit.

Nå som han er borte sitter jeg her på loftet hjemme hos meg selv og lurer på hvorfor jeg likte han så sabla godt. Han var ateist og jeg troende. Ofte skaper sånt bare fordommer. Jeg har sett røde folk som hater blå, og de som ikke vil vise trynet sitt på et arrangement sammen med folk de ikke liker. Jon var rensket for alt sånt, fullstendig. Han var som himmelen, blå og ren selv om han var rød. Det er derfor jeg er så ufattelig glad for at han fikk med seg Erik Byes minnepris. Jeg er så glad for at nettopp han fikk prisen, at Byes barn valgte nettopp han av alle de sju kandidatene. Erik og Jon hadde rausheten felles, og engasjementet. Ja, for det ikke alle vet er at Jon var støttespiller til den første Protestfestivalen vi arrangerte i 2000. Han frontet oss, og gav oss mot til å gå i gang med galskapen. Jeg vet ikke om vi hadde våget uten.

En gang skrev jeg et helt dikt til Jon, slik jeg hadde gjort til Bye. Jeg skrev noe sånt som dette; visst hater vi urettferdigheta, all det fordømrade profittjaget og all statusheta, jakten på makt og sedler og all småligheta. Visst hater vi det, og all ufred. Derfor liker vi deg, Jon.

Ja, derfor likte vi Jon. Derfor, og for alle de andre grunnene. Han skrev 5 bind om krigsseilerne, og jaggu rakk han ikke å fullføre det siste; En sjøens helt – krigerens hjemkomst, ferdig skrevet på dødsleiet bare dager før avreisen.

For nøyaktig en måned siden skrev han at han fortsatt var dårlig, men ønsket lykke til med Protestfestivalen i år.

I år er den til ære for deg, Jon!

Jon Michelet karikert av Oscar Jansen