Dessverre, han er i et møte ut dagen. Vi bor i et land fullt av møter og komiteer. Det er sånn vi vil ha det, men irriterende hver gang man skal ha fatt i noen. Komiteer og møter stopper landet, det er lenge siden jeg fant ut at det somler Norge. Vi burde lære av finnene.
Det er snart tjue år siden jeg hadde ansvaret for en spesiell og stor festival. Det var før Protestfestivalen ble en realitet. Jeg laget innholdet, booket deltakere og hadde ansvaret for programheftet. Midt på sommeren gikk arrangementet av stabelen.
Så bra gikk det at neste gang vi skulle lage oppfølgeren ville «alle» være med. Jeg var kommunalt ansatt og måtte bare finne meg i hva sjefene bestemte. Snart mistet jeg motivasjonen. 9 personer skulle bestemme hver minste detalj. 9 forskjellige personligheter. 9 uenigheter. Hver eneste avgjørelse skulle godkjennes av alle. Kort tid før arrangementet gikk av stabelen ble alt til trykk godkjent slik at heftet kunne trykkes. Det måtte jo gå galt.
Nevnte kommune er i dag preget av konflikter, det bør nevnes.
Hvorfor Norge er blitt komitélandet handler nok om at det er sånn vi er. Vi har alltid laget utredninger og komiteer. I alminnelig språkbruk betyr komité et antall personer som har fått i oppdrag å utrede, forberede eller avgjøre en bestemt sak. I nyere norsk lovspråk brukes hyppig betegnelsen nemnd eller utvalg i stedet for komité.
Det finnes viktige komiteer, som Den Norske Nobelkomité, bevares. Men de fleste komiteer er nok strengt tatt unødvendige. De somler landet og gjør oss definitivt mindre kreative og effektive.
Ordtaket «jo flere kokker jo mere søl» er ikke kommet ut av ingenting. Derfor har jeg heller aldri klart å tilpasse meg norsk næringsliv. Jeg mister piffen, blir frustrert og synker ned i en slags dvale. Jeg blir trøtt og sovner på stolen, slik jeg gjorde på barneskolen.
Jeg vil bare gjennomføre. Gjøre mens jeg brenner. Gå på når jeg er tent. Det skal bare et par møter til så er lysten brent ut. Jeg orker ikke byråkrati og treghet. Jeg orker ikke komiteer og bøttevis av møter.
Det er her vi har noe å lære av finnene.
Ho finske som bor i huset sier vi er så snille her på Sørlandet. Vi snakker lavmælt, tenker nøye over hva vi sier og er så innmari redde for å såre noen. Det er antakelig derfor vi har så mange komiteer. Alle skal få si noe. Alle må være enige. I Finland har de få komiteer og lite møter. Kun de som er helt nødvendig.
Den finske læreren og politikeren Sanna Sarromaa har fått masse publisitet etter at hun flyttet fra Helsinki til Lillehammer, før hun nylig «flyktet» hjem igjen til Finland. Hun kaller nordmenn bortskjemte og late, feige og politisk korrekte.
Da hun bodde her uttalte hun at hun lengtet etter folk i joggebukser og savnet de som lukter sprit på bussen. Det handler tross alt om å få være seg selv. Det tror jeg er viktig for oss alle. Ho finske som bor i huset mitt sier norske kvinner sminker seg og kler seg pent bare de skal ut av døra. Det er en uvant tilvenning for finner som flytter til Norge. Første gang jeg var på date med henne kom hun i fjellanorakk og helt uten sminke.
Finland har verdens beste skole. I årevis har det vært spekulert i årsaken. Jeg tror det skyldes at de har så få komiteer og møter. Det er mer disiplin. Rektor bestemmer. Læreren bestemmer. Ting blir gjort, avgjørelser tatt. Elevene får en effektiv lærekurve uten for mye dikkedarer.
Nå skal det sies at alt ikke er positivt i Finland. Drikkingen er viden kjent. På danskebåten er vinavdelinga størst, men på Finlandsbåten er det mest Koskenkorva. Man blir dritings fortere av sprit enn av vin. Der er finnene bedre enn oss. Vi ler rått av vitsene om Pekka og Toivonen fordi de har et snev av sannhet i seg. Det er ingen myte at finnene sitter nakne i badstua og drikker sprit som nordmenn drikker Cola, selv om det ikke gjelder alle.
For mange er det overraskende at det antakelig er flere kristne i Finland enn i resten av Norden. Det viser litt av mangfoldet. Statsminister Juha Sipilä er læstadianer. Læstadianerne er svært religiøse og i motsetning til de drikkfeldige finnene hater de alkohol.
Finland har ikke bestemt at de vil være et sekularisert land. Det er ingen komiteer som har bestemt at sånn skal det være. Derfor kan finnene få være seg sjøl. Det skulle tatt seg ut om Norge eller Sverige sa som den finske statsminister, at de bare ville ha kristne flyktninger fra Syria.
Finland har strengest flyktningpolitikk i Norden, men som en flyktning uttalte til en svensk avis nylig: «Finland är det bästa landet att leva i. Här är människorna ärliga». Han hadde gjennomført en såkalt «plånbokstest» for å finne ut hvilket land han skulle dra til.
Finnene legger ikke noe imellom, er dønn ærlige, ofte tause men det skyldes bare at de sier bare det som er helt nødvendig.
Der finnene er ukompliserte, er vi kompliserte. Der finnene er rakt på sak vandrer vi rundt grøten. Der finnene får ting gjort bruker vi masse tid på å ta hensyn. Når nordmenn er i ferd med å opprette komiteer er finnene allerede ferdig med jobben.
Jeg har alltid vært dårlig på den norske væremåten, til tross for en viss beskjedenhet. Livet er for kort til å surre seg inn i unødvendigheter og byråkrati. Dikteren Sigbjørn Obstfelder har blitt en sjelebror, etter at han i 1893 skrev «Jeg Ser, Jeg ser. Jeg er visst kommet på feil klode. Her er så underligt».
I 2008 fant jeg tilfeldigvis ut hvorfor jeg er så unorsk. Jeg oppdaget min finske oldefar.
Jeg heter altså ikke Olsen, men Ollikainen fordi min oldefar het Anders Ollikainen før han konverterte til Nordmann. Plutselig ble det så klart for meg hvorfor jeg har lengtet meg inn i de finske skogene jeg aldri hadde besøkt, hvorfor jeg beundret Snusmumrikken som trakk seg tilbake med munnspillet for å filosofere over livet og hvorfor jeg lo rått av figuren Pirrka i Robert Stoltenbergs skikkelse. Plutselig forsto jeg hvorfor jeg likte så godt Juha Mieto og håpet like mye han kom først ut av skogen, som Oddvar Brå.
Likevel kan jeg ikke underslå at jeg er født norsk. Når ho finske som bor i huset har sagt noe galt smetter jeg inn i meg sjøl og holder kjeft en stund. Men så dukker finnen i meg opp og jeg må fortelle henne hva som plager meg. Hun forstår ikke hvorfor jeg ikke kunne si det rett ut med en gang.
Det forstår ikke jeg heller, for jeg kan faktisk snakke med henne om absolutt alt.
I politisk korrekte Sverige er fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic et usvensk innslag. Beskjedenhet kler han dårlig, skriver VG. «Han har kommet hit fordi han har vært usvensk, sagt at han ville bli best, blitt best – og fremtoningen har i det hele tatt gjort noe med hele det svenske medelsvensson-samfunnet,» skriver avisen. Litt sånn er min finske kjæreste også. Helt unorsk. Hvis jeg sier at hun er et fantastisk menneske, svarer hun gjerne ja. Jeg blir tatt litt på senga. Ingen norsk kvinne jeg har kjent har svart noe sånt. De svarer som regel «nei jeg nei, er bare helt vanlig jeg».
Derfor elsker svenskene Petter Northug. Han er så unorsk, så usvensk.
Hvis vi legger ned halvparten av komiteene her i landet, hvis vi dropper halvparten av jobbmøtene, får vi kanskje til noe i dette landet. Jeg tror i alle fall vi får det bedre.
De fleste gründere er ganske egenrådige. Det er derfor de har lykkes.
Jeg stemmer for mer galskap, mer fritenkning, mer egenrådighet. Jeg stemmer for at vi skal tørre å stå for noe, tørre å tenke nytt. Jeg tror det gjør oss til bedre mennesker, janteloven mindre synlig.
I uka som kommer får vi besøk fra Finland. På den finske nasjonaldagen 6. desember henger vi ut det finske flagget.
I komitélandet Norge tar vi fatt på adventstiden. Så går vi rundt det vi mener igjen, mener igjen, tidlig en mandags morgen.