Jeg må grave dypt for å finne minner fra tidlige barneår på slutten av 60-tallet, men noe glemmer man aldri. Fortellingene om Setesdalskjempene Bjørgulv og Knut (far og sønn) satte spor i en liten gutt, slik eventyr om troll, nøkk og barndomshelter som Lynvingen, Supermann og Batman ofte gjør. Eller kjempesterke Pippi Langstrømpe. Sjørøvere og kjemper er litt annerledes, de fantes.
I dag er det 150 år siden setesdalskjempa Bjørgulv Uppstad døde. Han var, til dels sammen med sønnene, selve symbolet på det som på folkemunne er blitt kalt «neverettens tidsalder».
Neverettens tidsalder eksisterer ikke som begrep i dag, men var et faktum.
I «Slik var Setesdalen» skrev presten Knut Rygnestad om hvordan setesdølene så på karsstykker og kjempekrefter. Han skriver:
«Skal en tro P.M. Søegaard (sønnen til futen på Hornnes) er Setesdalen den egn hvor den fysiske kraft, på oldtidens vis, stilles høiest av alle menneskelige fullkommenheter». Han skriver videre at gromgutten fremfor noen var Bjørgulv Uppstad.
Bjørgulv regjerte i samtid med berømte revolvermenn i Ville Vesten som Wyatt Earp og Davy Crockett, men i motsetning til i Ville Vesten var det ytterst sjelden noen måtte bøte med livet.
Kjempene på den tida var å regne som dagens toppidrettsutøvere. Folkeminnesamleren Johannes Skar (1837–1914) kom til Setesdal på jakt etter Draumkvedet, men fant i stedet en bygd rik på tradisjoner, og ble værende i dalen til sin død.
«Kulten i dette rike bygdegalleriet er kjempa Bjørgulv Uppstad,» skrev han. Senere skrev Svein Hovet (1907–1982) om kjempa. «På Uppstad bodde storkjempen Bjørgulv Uppstad, som det har gått mange historier om. Han var ikkje berre ein uvanleg stor og sterkbygd mann, han var også sers vakker, dertil var han dansemeister, og frikar i gilde og gjestbod». O.S. Moi, En kjent skikkelse i avisspaltene frem til nyere tid sa at ingen bygd i Sør-Norge har hatt så sterke menn som Uppstad-sønnene. Og ingen var så sterke som far sjøl, Bjørgulv.
Johannes Skar skrev at i Aust-Agder sto en hel kirkeforsamling og bare stirret på han. Han sprang over en hest i løse lufta. I Stavanger gikk han over torget med en hest i fanget.
Tidligere stortingspresident og statsminister Jørgen Løvlands fortelling fra dyrskuet i 1858 viser at Bjørgulv var en respektert mann. Løvland ramser opp en del fintfolk som var til stede og skriver følgende i et brev til broren Anders: «Eg minnes det store dyrskuet på Hornnes, der eg såg alle storkarann». De nevnes med navn og kommentarer, men til slutt legger han til «og so Bjørgulv Uppstad og kona Sigrid. Bjørgulv var då i sin braje og fekk premie for ein fin hannver med sau».
Bjørgulv Eivindsson Uppstad (1789-1866) ble født på Hylestad i Valle, men på sine eldre dager flyttet han og kona til Gautestad i Evje. Blant hans berømte uttalelser hører dette:
«Her e kje verandi i Evje Sokn. Dei bruke lovi».
Det hører med til historien at Bjørgulvs svigerfar var lovmann, lensmann og Eidsvollmann Olav Tveiten, som han måtte løfte oppetter veggen, før han fikk lov til å gifte seg med datteren.
Bjørgulv var frikar i sju år. Det betød i realiteten at han var uovervinnelig. Likevel fikk han blant annet stukket ut et øye. Slåssing hørte til kulturen på den tida, det var om å gjøre å være sterkest. Lensmannen brydde seg lite om slikt, de hadde viktigere ting å ta seg av, som eiendomstvister og lignende. Ofte kom folk langveisfra for å utfordre Bjørgulv, og som i dag er det ikke alltid alt går redelig for seg. De skjenket han, slo han bakfra og gjerne flere samtidig. Men han kom som regel fra det uten å tape ansikt. Når det kom voldelige kjemper, røvere og gjenger som gikk til angrep på bygdefolket sendte de gjerne bud etter Bjørgulv. Men vi skal heller ikke underslå at han var menneske på godt og vondt. Han drakk og kunne slå rundt seg, når han var på det humøret.
Bjørgulv var seg bevisst sine egenskaper. Han hadde et stev han stadig sang på:
«dei held seg kara, dei held seg bussa
ko æ dei vel mot han Bjørgulv Uppstad,
so rope jentun der upp i sal,
du vene Bjørgulv frå Hylestad».
Da han dro til Telemark for å ville vise styrke ropte de etter han:
«- Vend, Bjørgulv; aussmennan drepe deg,» sa bygdefolket.
«Ko agtar eg livi mot a stort namn og rykti», svarte han tilbake.
Men han var inderlig klar over at han var dødelig. Johannes Skar skrev ned det en av bygdefolket hadde fortalt:
«Eg var ein liten dreng då og skulde fylgja han og syna vegen. Det var ei gru som han maka seg upp på sjave seg, men me gjekk sør over isen. Han slo armane og strekte senane: «De e synd at slike arma sku rotne i mollinn», sa han».
I likhet med dagens toppidrettsutøvere var han ikke fattig. Såvi Brokke eide en støl som lå inntil Bjørgulvs mark. Bjørgulv banket på hos naboen og de ble enige om å møtes når sola sto opp for å slåss om stølen. Såvi kom først: «Gumåren, granni min,» sa han. Bjørgulv svarte: «gumåren granni min». Såvi fikk skikkelig juling. Blodet rant ut av ørene. Stølen ble Bjørgulvs.
Bjørgulv og sønnene Eivind, Knut, Svein og Tarjei sto hverandre nært. De støttet hverandre når det trengtes. Knut var nesten like berømt som faren.
Bjørgulv verket på sine gamle dager etter mange år med slåssing, slik gamle bosemestere gjør. Han leste mye i Bibelen og funderte på om det gale han hadde gjort ville få sin straff av Vår Herre. Han lå for døden i 1866, 77 år gammel. En kjenning fortalte til Johannes Skar at han gikk på besøk på det siste.
«Ska mi syngje, Bjørgulv?» spurte kjenningen.
«Ja, syng den: Nu bør ei synden mere,» sa Bjørgulv.
25.februar 1866 utåndet den store kjempen og ble gravlagt ved Evje kirke. Sønnen Knut ble senere fremvist på postkort som setesdalskjempen Knut Bjørgulvson. Han skulle bli den siste.
Historien om Neverettens tidsalder bør tas vare på for ettertiden, noe barnebarnet Bjørgulv Myhola (1972-1968) ønsket sterkt. Han brukte mye av sin tid til å fortelle og har blitt omtalt som «den siste store fortelleren». Felespilleren Hallvard T. Bjørgum sitter på unike opptak med oldefaren min Bjørgulv, der han forteller historier.
Han fortalte stadig om onkel Knut og bestefaren han var oppkalt etter.
Opptaket med Myhola er blant det vi ønsker å bruke i den nye attraksjonen vi håper skal bli realitet i dalen. Bygland er et ideelt område, men Valle og Evje ønskes også som en del av prosjektet. Derfor har Vidar Frøysnes og undertegnede over lang tid arbeidet med å få kommunene med på ideen.
Forprosjektet er støttet av Setesdal regionråd og Bygland kommune.
I prosjektet ser vi for oss museumsområdet på Bygland som naturlig sted, med sine gamle bygninger og vakre beliggenhet ved fjorden. Her er det muligheter for å utvikle dette videre.
Prosjektet har fått navnet Kjempedalen. Navnet kan gi assosiasjoner til at det bodde kjemper, men også at det er «kjempe» å tilhøre dalen. Vi ser for oss barnefamilier, cruiseturister, etterkommere fra utvandrere til Amerika og befolkningen i hele Agder vil kunne få glede av opplevelsessenteret. Videre ser vi for oss turløyper og severdigheter oppover dalen som kan knyttes til kjempene.
Tida er definitivt inne. Jon P. Knudsen er førsteamanuensis ved institutt for arbeidsliv og innovasjon. I Fædrelandsvennen skriver han 5.12. 2014: «Skal vi ta et krafttak for Indre Agder, må vi gjøre det nå. Om noen år kan det være for sent». Det er ingen som hevder Kjempedalen vil redde Setesdal fra fraflytting, men det kan bidra med å gi dalen noe nytt. Uansett vil Setesdal gjøre noe viktig ved å ta vare på denne viktige delen av norsk historie.
Øyer i Gudbrandsdalen har skapt et eventyr som heter Hunderfossen, bygget rundt troll. Kristiansand har skapt en turistattraksjon rundt dyreparken og kaptein Sabeltann.
Kunstneren Aslaug Frøysnes har sagt seg villig til å lage gigantisk statue av Bjørgulv Uppstad like ved riksvei 9. Det blir blant annet søkt Fritt Ord om dette. Det vil bli hennes store «gave» til hjemkommunen. Vi har vært i samtaler med Evje om muligheten for å flytte det gamle fengslet der mange av kjempene satt i perioder på vann og brød.
I løpet av våren legges forprosjektet Kjempedalen frem for politikerne.
Hvordan det foregikk i neverettens tidsalder er denne historien bevis på:
Tor Kyrkjeledet var ei stor kjempe. Bjørgulv hadde drukket mye og Tor slo han nesten ihjel, så Bjug Olson fikk lyst til å hevne Bjørgulv. Men Tor banket gjerne Bjug, som bare måtte spørre faren først.
Faren gav sønnen tillatelse, men fikk kommentarer om at det var forferdelig at en far gir sønnen lov til å slåss, og mente han måtte få en klekkelig bot for det.
«Ja lat det det,» svarte Olav. «Det er ærlegt arbeid slåast og bøte».