Jeg var aldri noen stor Bowie-fan på 70-tallet. Jeg sirklet for mye rundt artister som Status Quo, Suzi Quatro og ABBA. Men så gav han ut noen stjerneskudd av sanger, og da tenker jeg først og fremst på «Ziggy Stardust» (1972), «Golden Years» (1976) og «Heroes» (1977).
Han var stilskapende og helt sentral da glamrocken kom og faktisk også da den sa takk for seg.
I 1980 kom «Ashes To Ashes» og «Fashion» og med de var det helt tydelig at han også kom til å sette sitt preg på 80-tallet. Kameleonen dukket opp igjen med noe helt annet, da han gav ut «Let’s Dance» i 1983 som for meg var det avgjørende øyeblikket som festet Bowie til min radar.
«Cat People (Puttin on the Ritz») var et råskinn av en låt som gjorde at jeg måtte gå dypere inn i Bowies tidligere periode. Der fant jeg kunst på kunst, noe av det mest kreative jeg har sett hos noen musikere i min musikalske verden. På albumet var det mer enn 7 minutter lange tittelsporet«Let’s Dance» som vi lokket dj’en i kjelleren på Silius til å spille for oss. Du og du, som vi danset. Svetten rant og vi enset knapt de mange fine jentene, som egentlig var målet for kvelden.
Vi var ikke ferdig med Bowie der nede i mørket. Dagen derpå kjørte vi kolonne fra Gartnerløkka ned mot Silokaia og tilbake igjen, gang på gang. I høyttalerne dunket både denne og «China Girl»så det kunne høres langt ut mot Dvergsøya.
Jeg kjørte en stilig Datsun 180b på den tida. Kassettspilleren var like viktig som selve bilen.
Siste gang jeg spilte «Cat People» var på Silokaia der jeg snakket med ei av jentene i gjengen. Kort tid etter døde hun av kreft, uten at vi visste. Akkurat som med Bowie. Det skulle ta cirka 30 år før jeg orket å høre på låta igjen, da for å spille den i RETRO.
Han har liksom alltid vært der, en av dem som aldri kunne dø. Han dukket opp inni mellom når han kom ut med noe, ellers levde han et tilbaketrukket liv. Jeg fikk heller ikke høre han på Quartfestivalen fordi jeg ikke hadde råd til billetten. Sånn kan det gå. Nå er det toget gått.
«De gylne åra» har fått seg en smell med Bowies bortgang. Kameleonen er borte, men genial som han var klarte han jaggu å lire av seg et helt nytt album «Blackstar», på 69-årsdagen sin, bare to dager før han takket for seg. Ingen visste at han hadde vært syk i lang tid.
Han fikk siste ordet, som alltid.