Jødene vil hjem og de flytter hjem. Først skrev forfatteren Ingvar Ambjørnsen om det. Det var overraskende nok. Han av alle. Klassekampen har skrevet om det. De av alle. Putin har raslet med sablene. Han av alle.
Russland er nemlig ikke ubetydelig i denne sammenhengen, slik jeg husker predikantene talte midt på 80-tallet. I Esekiel står det følgende: «Så sier Herren Gud: Se jeg kommer imot deg, Gog, storfyrste over Mesjek og Tubal. Jeg fører deg omkring, og jeg setter kroker i kjevene dine». Dette er bare begynnelsen. Russland får med seg en rekke land, mange av dem naboland av det gamle keiserriket. Det finnes andre elementer av dommedag også, som at svensker eksperimenter med en brikke under huden og at verdens kristne er preget av «lunkenhet». Norden er blitt sekulært, mens i Afrika er det kristne vekkelser. Alt er snudd på hodet. De liberale har tatt over samfunnet, mens de konservative jages ut på de tomme meningsmarkene. Til slutt kommer Herren tilbake lyder det, for å hente sitt folk. De skal til gater av gull. Alle andre må bli her en stund til. De er fortapt. Ole Hallesbys tale er rykket nærmere.
Dommedag er forestillingen om at Gud skal komme igjen for å dømme levende og døde, et slags rettsoppgjør etter krigen der de onde skal dømmes.
For tretti år siden var dette daglig kost, omtrent som å spise havregrøt. Det var helt normalt og ganske vanlig. Vi reagerte ikke på noen annen måte enn at alle disse tegnene på de siste tider hørtes latterlige ut. Det kom aldri til å skje. Ikke tale om. Vi ristet ikke på hodet fordi vi ikke trodde på det, men fordi det virket så utrolig fjernt, det som skulle skje.
Jeg husker en tid vi nesten var besatt av Johannes Åpenbaring, og dyrets merke som da skulle være 666. Snart ville alle få et kort å handle med. Penger skulle bli borte. Etter kortet skulle man gå over til et merke under huden. Det siste året jeg husker vi var oppslukt av dette var 1990, da vi satt i et lokale i Dronningens gate i Kristiansand, i en fri menighet som hadde slått seg opp for å hjelpe rusmisbrukere ut av elendigheten. Noen år før, i 1984, hadde jeg vært så uheldig å kjøpe den nye LP-plata til Prince, «Purple Rain», men måtte knuse den fordi den ikke var «sunn». I stedet hørte vi på Larry Norman og Jerusalem og så hørte vi på «Hotel California» med Eagles, til skrekk og advarsel. Hotellet var Helvete, der mange fikk slippe inn, men ingen ut.
Men jeg husker mange predikanter, som den da eldgamle svenske predikanten Erik Larsson, som av og til var i Sarons dal. Han sto for meg som en fornuftig og klok mann som aldri i verden kunne snakke usant. Han snakket alvorlig om endetiden. Vi kjøpte talekassettene og spilte dem om igjen hjemme.
Det Nye Testamentets siste bok, Johannes Åpenbaring, skriver om et dyr, som skal være antikrist som står frem og taler spottende om Gud, og fører krig mot de kristne. Dyret er et menneske, og dyrets tall er et menneskes tall. Mange år senere når strekene kom på alle varer vi handlet kunne vi oppdage at den første, midterste og siste streken var like, og når vi målte de opp mot strekene som bar tallet 6, så stemte de. Nok en bekreftelse.
Mange har opp gjennom årene gjettet seg til hvem antikrist er, og noe av det siste jeg hørte var Obama, selv om han går på bønnefrokoster. Paven var også et hett navn. Spekulasjonene tok ingen ende, og små drypp av dette lever fremdeles som en slags undergrunnsbevegelse, kanskje spesielt på Sørlandet og Vestlandet. Liberaliseringen av kirka står som et av de mest tydelige tegn for mange av disse. Det samme gjør hatet mot staten Israel.
Men midt på 80-tallet vandret hundrevis av ungdommer fra Norge til Uppsala i Sverige, der Ulf Ekman var den store guruen. Andre med god råd valfartet til USA for å høre Kenneth Hagin, trosbevegelsens ubestridte leder. Jeg befant meg i Uppsala den natta Olof Palme ble skutt i Stockholm. En del gikk også på bibelskolen til Jan Hanvold i Drøbak, der de siste tider var et av de store samtaleemnene.
I dag sitter den litt hånlige latteren fra den tiden litt fast i halsen. Vi trodde på det blindt, men det virket latterlig. I dag tror vi kanskje mindre på det, men oppdager at det meste av det vi lo av den gang faktisk har hendt og er i ferd med å skje i rekordfart. Derav er det lett å dra ut av sammenhengen at tvilen vår kanskje skyldes at vi er blitt en del av de lunkne.
Fortsetter vi nemlig å lese i Johannes Åpenbaring åpenbarer dette seg: Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm. Derfor fordi du er lunken og verken kald eller varm, vil Jeg spy deg ut av Min munn.
Endetiden har vært spekulert i så lenge jeg har levd, og helt sikkert i tusen år før det også, så det er ikke noe nytt.
Det nye er at dette er den første tiden jeg kan huske som ingen snakker om endetiden.
Spørsmålet er om det betyr at tiden for endetider er forbi, eller om det er sant det som står i Bibelen at Vår Herre skal komme igjen når vi minst venter det.
Når jeg skriver dette kommer jeg til å tenke på Klara, en eldre dame som har gjort det til sitt kall i livet å fortelle om endetiden. Hver gang jeg ser henne i byen vinker hun meg bort for å fortelle meg om noe jeg må lete etter på nettet. Hun har alltid en avis, eller et utklipp å vise meg og vil jeg skal ta opp dette på Protestfestivalen.
Ifølge Asbjørn Dyrendal som er professor i religionshistorie og redaktør for skepsis.no, er det typisk for noen kristne miljøer å lese konspirasjonskulturen i lys av Johannes Åpenbaring, ofte som en motkultur til New Age.
Sist jeg møtte Klara ba hun meg om å søke etter David Supriem Rockefeller på nettet, som hun mente sto frem som en mulig ny antikrist. Rollen med å peke ut må være en tung bør, særlig for de som tror de vet hvem det er og så forandrer retning. Jeg vil anta at mange av de som var kristne på 80-tallet fikk seg ei atombombe i fleisen når Ulf Ekman i fjor konverterte til katolisismen. Enda mer underlig er det at mange av de som fordømte paven den gang i dag velsigner han.
Er dette et tegn på dommedag?
Jeg har gjort som jeg lovet Klara, hun er en ekte ildsjel som brenner for det hun tror på. Jeg har lest leksa på nettet og nå også skrevet om det på bloggen. Mer enn det kan jeg ikke love. Jeg tror vel at uansett hva vi måtte mene om Dommedag, som Guds dom eller en konspirasjonsteori, så er det ingen av oss på jorda som kan garantere for noe svar. Alle vi her er bare innom på en kjapp visitt.
Den som lever eller dør får se.