KRS247.no

Henter værvarsel...

Jeg er så sint at jeg kan komme til å si noe

Ja jeg sier noe, men det er mer interessant hvorfor noen blir mer frustrert enn andre. Det handler om følelser, siden sinne er blant de 8-9 følelsene alle mennesker har i seg.

Jeg blir så sint, så sint. Mye mer sint enn Karius og Baktus, når Jens går til tannlegen. Jeg kan bli like sint som rallykjøreren Martin Schanke. Jeg vet det er veldig usørlandsk. Rett og slett veldig upraktisk.

Da jeg nylig fikk skattesmell på 42.000 ble jeg så sint at jeg ble forbanna. Jeg vet du vil hevde det er min egen skyld at jeg fikk smell, men det stemmer bare delvis. Jeg er uskyldig, selv om jeg har skyld.

Jeg har ikke betalt nok skatt fordi NAV ikke trakk nok skatt da jeg gikk sykemeldt. Jeg kunne umulig vite det. Og dessuten, hvordan skulle jeg klare å betale flere tusen mer i måneden når det knapt går rundt. Staten hevder det ikke er dens problem, men mitt. Staten har alltid rett, det er problemet.

Men det er vi som har laget Staten og samfunnet. Det er vi som har laget systemene og da må vi kunne stikke fingeren i jorda og si at dette ikke er så enkelt. Vi er alle forskjellige. Ingen av oss er like.

Noe annet som gjør meg sint er at når man skal møte Staten hos skattekontoret ansikt til ansikt er de så feige at du må gå i ei luke der det sitter mange bak deg i kø og hører på alt du sier. Dermed er det ekstra pinlig å bli sint. Du tar deg ekstra sammen. Man blir frustrert og forbanna foran øynene på de som står bak deg i køen. Du blir skuespiller i ditt eget flaue teater.

Men tilbake til skatten, den kjipe skatten. Ikke ho hjemme i sofaen. Jeg har fått ordnet meg, selv om det vil ta et par år. Jeg har fått ordnet meg så lenge jeg har en jobb. Det var ingen nåde hos kemneren, til tross for at jeg ikke har vært innblandet i skatteproblemer tidligere. Det finnes ingen formildende omstendighet, slik lovverket er hvis du har gjort noe straffbart.

Nå kommer det viktige spørsmålet. Hva med alle de som ikke «får til en ordning»? Hva med de som ikke kan inngå avtale om avdragsfrihet med banken? Hva med de som ikke får dette til? 

Det gjør meg eitrende sint.

Når brevet kom i postkassa om å betale 21.000 i to omganger innen en gitt frist ikke langt fram fremsto brevet som en vits. Man vet ikke om man skal le eller gråte. Varsel om tvangsinnfordring kan for enkelte være årsak til selvmord. Det er de som begynner å drikke, de som resignerer.

Hva med kunstneren som ikke har fast inntekt? Alenemoren som sliter med å betale månedlige regninger? Minstepensjonisten?

Så slår det meg midt i fjeset. Hva er det med Staten? Hva er det med det samfunnet vi er tvangsinnmeldt inn i fordi våre foreldre valgte å føde oss?

Vi har alle forskjellige talent, forskjellige styrker og svakheter. Hvis du er praktisk anlagt blir du kanskje snekker. Kan du tall, men er klønete med verktøy blir du regnskapsfører. Har du arvet mye penger betaler du en til å ta seg av sånt. Skatten skal du passe uansett, ellers kommer den store bøddelen som noen som er annerledes enn deg har skapt.

Man kan bli sint for så mye, men det er også mange gode grunner til å bli sint.

Ofte er private mer medmenneskelige enn Staten, for den opptrer ofte som fanden selv i sitt byråkratiske system, tenker jeg. Staten er en bulldoser som kan kjøre over deg og familien din, hvis du ikke gjør som den sier, hvis du ikke skjøtter reglene den har laget over hodet på deg. Staten er rå, brutal og hensynsløs og det gjør meg forbanna.

«Du kan ikke prate en mappe til fornuft,» skrev dikteren Halvor Roll i 1976. Det gjaldt barnefordeling, men kunne like gjerne handlet om Staten.

Hvorfor «klikker» de ikke, alle de slukørede mennesker som tusler ut fra kontorene med avmakt i blikket? Mange av dem har fått en økonomisk dødsdom. Vi er jo siviliserte her i Norden så vi finner oss i at Staten kjører over oss med en bulldoser. Vi er sånn laget at vi bare nesten sier noe.

Jeg opplevde en gang en mann komme rasende ut fra et legekontor, tilsynelatende fordi han hadde fått en annen slags dødsdom. Det var ikke legens skyld, men legen fikk skylda. Legen kunne intet gjøre. Han formidlet bare det han hadde fått beskjed om. Når du møter Staten så er den laget av mennesker og skal være til beste for mennesker. Staten kan faktisk gjøre noe for å ta vare på alle mennesker, ikke henrette dem i all sin brutalitet.

Vi nordmenn fremstår som nikkedukker, i all vår ordentlighet. Vi fremstår ikke som studentene i Paris i 1968, eller hippiebevegelsen i San Francisco på samme tid. Men en gang var det folk av oss, slik det var da mange kvinner sa ifra for bare noen tiår siden. Hva hadde norske kvinner vært i dag hvis ikke noen var sinte for førti år siden? Hvorfor gjør vi ikke som polakkene, østtyskerne, ukrainerne og serberne?

Hvorfor blir vi ikke sinte?

Har vi levd så tett her i dette landet at vi alle utgår fra de samme sindige genene?

I Dagens Næringsliv 17. oktober stiller avisa det relevante spørsmålet på forsida:

Hvorfor blir vi ikke fly forbanna her i landet?

Det slås fast at innestengt sinne gjør oss ulykkelige, men det gjør oss også mer utsatt for sykdom. Det som sprenger innenfra kan sprenge helt, om vi ikke får det ut.

DN har intervjuet flere nordmenn med forskjellig lynne. Thomas Seltzer, programleder for Trygdekontoret, husker fortsatt hva faren sa til ham den gangen på 70-tallet, da familien flyttet fra USA til Norge. Han sa: «Gutter, der vi kommer fra, skriker man til hverandre når man er sint. Hvis man er sint på noen i Norge, smiler vi og hilser. På natta går man og knuser postkassa med et balltre».

Avisa har også intervjuet franske Lorelou Desjardins:

«I mange år trodde jeg faktisk at nordmenn aldri har konflikter. Selv skilte par virket så rolige og siviliserte,» skriver hun i en epost til avisa.

Psykologspesialist Ole A. Solbakken svarer avisa om sinnet:

«Sinnet er i prinsippet et indre signal om å stå opp, sette grenser og representere seg selv. Det å være sint er en naturlig del av livet. De fleste av oss har respekt for mennesker som hevder sine rettmessige synspunkter,» sier han.

Godt å høre, men det stemmer ikke alltid. Det er blitt tabu å si ifra fordi man blir stemplet som «sutrer». Det er blitt vanskelig å si ifra hvis man ikke mener det samme som flertallet.

Noen av oss blir likevel så frustrerte at vi sier ifra. Sånn er det.

I et samliv hørte jeg en bekjent fortelle at den nye kona hans kunne bli rasende, og det var han så utrolig glad for. Det som virker stille og harmonisk kan brått bli slutt og når et forhold går mot slutten er det ofte stillheten som råder. Krangler og raseri har avtatt. Freden har senket seg, eller døden, som vi også kan kalle den i enkelte tilfeller.

Sørlendinger er kjent for å være spesielt sindige. Alt er så greit på Sørlandet.

Jeg er så sint at jeg kan komme til å si noe, er utsagn vi har hørt om oss, når noen andre skal herme etter oss. Vi finner oss i alt. Vi holder ut. Vi tåler det meste.

«Jaavel» er kristiansanderens ENESTE hilseord og erstatter andre landsdelers «hei», «goddag», «morn», «takk, for sist», «ligg unna» osv.
«Jaavel» uttales meget sakte med fallende tone og trykk på siste stavelse. Dette hilseordet er uavhengig av sinnsstemning og ytre omstendigheter. Det erstatter bl.a. det å bli skikkelig sinna.

I Jan Engerviks vise «Krangel» synger han om at «De her ska æ nåkk jørr noe me, ja, de her ska æ pinade jårr no me».

Nordmenn tåler mye urett, mange avgiftsøkninger, mye bom, ja vi tåler de mest ekstreme ting. Jeg hørte for noen år siden at svenskene lo av oss, omtrent som polakken som figurerer i You Tube-videoen mange har delt. De ler så de griner av oss, fordi vi er så dumme og finner oss i alt. Franske Lorelou har rett. Vi er så sabla siviliserte at det er flaut.

Jeg blir så sint at jeg faktisk sier noe. Det har jeg fått svi for mange ganger.

Staten ved Kemneren kunne fått sitt pass påskrevet. Jeg tror det hadde hjulpet meg, men det hadde ikke hjulpet på andre måter enn at jeg hadde fått det ut. Men å «drite seg ut» er ikke særlig moro. Jeg kan «klikke» og bli skikkelig frustrert og sint. Internett har hjulpet meg å få ut mye frustrasjon. Nå skriver jeg i stedet, både for meg selv og for de som ikke får det til. Sånn sett gjør jeg noe nyttig.

Jeg liker ikke et samfunn som ikke favner alle, men resulterer i at mange mister det de eier eller det kjæreste de har, på grunn av systemer, mapper, hjerteløse byråkrater eller urettferdighet.

Livet er et samarbeidsprosjekt, for vi er alle kommet hit på samme måte.

Sinnet kan få mange utløp. Mitt sinne er som regel kortvarig og ganske ufarlig for andre. Jeg farer opp når jeg blir frustrert. Jeg får det ut gjennom talemetoden. Noen ganger kan det være en bagatell for andre, men ikke for meg.

Raseri eller sinne er en av de 7 dødssyndene, men det er også et sunnhetstegn at du blir sint.

I dag er det et større problem at så mange stenger sinnet inne i seg. Det er med andre ord mer farlig for helsa di at du blir så sint at du bare nesten kommer til å si noe, enn at du får et raserianfall.

Jeg vet det høres rart ut, men det er en trøst.

Inne på badet mitt har jeg et dikt av Tone Schwarzott hengende på veggen. Det kan kanskje fungere som en konklusjon, om enn ikke en løsning:

Man kan ta seg
sammen så meget
at man tar seg ut.

Man kan ta seg
ut så meget
at man må
ta seg sammen.