Jeg trodde det knapt, at Sverige var kommet lenger i nøytraliseringen enn Norge. Det var hjemme hos den svenske rockelegenden Ulf Christiansson utenfor Gøteborg i helgen jeg ble gjort oppmerksom på det.
Knapt hjemme igjen kommer nyheten om at det kjønnsnøytrale pronomenet «hen» tas inn i det svenske språket og i den neste utgaven av den svenske ordboken Svenska Akademiens Ordlista, allerede denne uka. Sjefredaktøren for ordboka forteller at de har fulgt ordets utvikling over flere år og slått fast at det ikke er noen døgnflue. Flere barnehager og barnebokforfattere har allerede tatt ordet i bruk.
«Hen» henspeiler på at vi i Norden skal være et nøytralt folkeslag. De som ikke er «han» eller «hun» kan få være «hen». Derfor skal det inn i det svenske språket. Ikke alle vil være enig i at «hen» er med å utvikler et nøytralt levesett, men det viderefører i alle fall bølgen om å bli et nøytralt folkeferd.
Vi som bor hos lillebror i vest har hele tida trodd vi var foregangsland i nøytraliseringsbølgen som skyller over Europa. Vi har religionsnøytralitet, kjønnsnøytralitet og sikkert en hel del andre, med flere nøytrale områder som følger. Aldersnøytralitet er i komminga. Før var pensjonsalderen 67 år, men i dag føler friske eldre seg diskriminert av at man er tvunget til å slutte å arbeide. Aldersnøytralitet sier at alder ikke skal være til hinder for å få jobb, og heller ikke være grunn for at du må slutte å jobbe. Du skal kunne gjøre som de gamle cowboyer, stå på til du faller om, selv om det kan bety at unge folk i etableringsfasen vil få problemer med å få jobb. Vi blir jo stadig flere eldre.
Under 2. verdenskrig var Sverige nøytrale, og holdt seg på den måten utenfor krigen mot nazistene. Nøytralitet har sjelden vært et godt varemerke fordi man ikke står for noe, eller velger å stå utenfor noe, som konflikter. Under krigen var det likevel noe positivt med Sveriges nøytralitet. Svenskene tok imot norske forfulgte og jøder som var på rømmen fra nazistene. I Sverige fikk de husly og mange reddet livet. Norske sabotører var blant de som kunne redde livet ved å komme over grensen til Sverige. Jeg hørte sågar i helgen at mot slutten av krigen hadde svenskene begynt å ane krigens slutt, hadde begynt å ta parti og forberedt hjelp til de krigstappede nabolandene. Blant annet hadde det svenske politiet i Gøteborg satt i gang et arbeid med å forberede en politiutdanning for nordmenn, fordi de regnet med at norsk politi var så nazifisert at de ikke selv var i stand til å bygge opp et nytt politisystem. Norge trengte ikke hjelpen, men i en park utenfor Gøteborg står fortsatt dette arbeidet som et symbol på at selv nøytralitet møter motbør når søsken eller gode venner trenger hjelp.
På sett og vis forteller denne historien at det går ikke an å være nøytral. Du kan bestemme deg for å være nøytral. Du kan til og med lage regler som er nøytrale. Men til sist er det hjertet ditt som tar kommandoen, og da hives all nøytralitet på bålet.
Jeg vet også av egen erfaring at nøytralitet ikke alltid er av det gode. I en opprivende skilsmisse velger kanskje en av dine beste venner å forholde seg nøytralt ved å bidra til noe som kan virke provoserende på deg, noe som for deg er ensbetydende med at han tar parti med motparten.
Krenkedebatten som pågår nå er nesten blitt en parodi. Det er knapt en kommune uten en krenkedebatt. Du finner de selv i de minste kommuner, på bygdetunet eller innerst på det vesle kulturhuset bygd opp på tippemidler. Krenkedebatten fikk ny næring når Thomas Seltzer i NRKs program Trygdekontoret gikk litt for langt nylig. Eller kan man egentlig gå for langt? Det er egentlig helt uvesentlig. Folk gjør stort sett som de vil, eller som de tør. Det siste er mest interessant. Når vi ikke lenger tør å mene, da er det over og ut for krenkedebattene og krenking som sådan.
Det viktige er ikke hva vi kan si uten at det skal forbys som krenking, men at ikke krenking i seg selv blir en maktfaktor som pulveriserer samfunnet.
Jeg bor i en by som regnes som selve hovedstaden i Bibelbeltet og som også har hovedsete for Kardemommeloven. Man skulle tro det var en by i full oppløsning. Kardommeloven har bare en paragraf. «Du skal være snill og grei og for øvrig kan du gjøre som du vil». I Bibelbeltet finnes det en del flere regler bygget ikke minst på Bibelens De 10 bud.
Disse to retningene er på full kollisjonskurs. Det har skapt mistrivsel, uvennskap og konflikter. Det skyldes at de ikke lenger kan leve side om side, men utfordres av hva som er den eneste rette meningen. Nøytralitet og toleranse, to ord som har fått mye skit på vingene de siste årene.
Når Martin Luther King sa det som er blitt et berømt sitat, «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet», sa han det vi alle vet. Det er bedre å vite om man er for eller mot noe, enn å ikke vite noe som helst. Det er bedre å ta opp kampen, enn å stille seg på sidelinja. Det å være likegyldig er en opprørende tilstand. Jeg vil heller ta debatten med den som hater meg, forklarer og forteller og sier rett ut hva jeg mener, enn å stå foran et ansikt jeg bare tror ikke kan fordra meg. Det må være en ubehagelig opplevelse. Du kan snakke til hatet, men ikke til likegyldigheten. Ord kan få ting til å snu. Taushet som regel det motsatte.
«Istället for tystnad» er tittelen på en plate av den svenske bluesartisten Rolf Wikström.
«I stället for tystnad som växer mellan oss. I stället for tystnad kunde vi skrika och slåss. Vi kunde sträcka ut våra händer och röra vid varann»
På mange måter oppsummerer det debatten. Jeg tror alt er bedre enn taushet, men også at alt er bedre enn nøytralitet.
Når krenkedebatten har fått tømt seg ender vi opp med svenske tilstander også i Norge. Vi kan krenke på det meste. Vi kan si det vi vil, men bare det de fleste synes er rett. Krenkedebatten handler stort sett om å bøye grensene for hva som skal være tillatt. Det er en form for nøytralitet. Men du kan ikke bøye grensene for de feil tingene.
Et eksempel. Før helgen sa Møre-biskop Ingeborg Midttømme nei til å ordinere Hanne Marie Pedersen-Eriksen til sokneprest. Årsak: Hun skal inngå ekteskap med kjæresten Sigrunn. Midttønne svarer at Kirkeretten ikke åpner for at hun kan ordinere Pedersen-Eriksen av den grunn. Man skulle jo tro at en biskop som følger reglene gjør det korrekte, men hun har endt opp med å forsvare seg i mediene og har opplevd et voldsomt press. Midttønnes valg om å følge reglene i Den Norske Kirke var ikke godt nok i et nøytralt samfunn. Hun må finne seg i å gi etter for presset, ellers vil det være omtrent håpløst for henne å fortsette i jobben som biskop. På sikt skjønner vi med dette at de som står for noe annet enn flertallet i fremtiden ikke har noen fremtid i Kirken.
Eksemplet gjelder kirken, men kan lett overføres til andre yrker.
Hvis jeg en gang i fremtiden må fylle ut et skjema og velge mellom om jeg er Han, Hun eller Hen, kommer jeg antakelig til å svare Hin(sides) all fornuft.
Jeg vil heller høre hatet ditt, i stedet for tausheten. Jeg vil heller høre hva du egentlig mener, i stedet for nøytralitet. Jeg vil heller se sannheten enn løgnen. Det er nemlig en løgn at vi er nøytrale. Jeg tror ingen er nøytrale innerst inne.
Jeg begynner å forstå hvorfor svenskene er blitt jobbflyktninger i Norge.
På 70-tallet hadde vi en brus som het Pommac. Svenskene har den ennå. Den hadde ikke smaken av bær, ikke av Cola, ikke av Sprite eller noe annet. Pommac var nøytral i smaken. Jeg tok den med hjem til mine barn av nostalgigrunner og fortalte ivrig at denne hadde vi da jeg var barn. Jeg helte oppi, så de fikk smake, men endte opp med å måtte måtte drikke den opp selv fordi de likte den så dårlig at de gjorde grimaser når de smakte.
Jeg kan forstå hvorfor.