Nordmenn er blitt et forbanna vellykket folkeslag, som vasser i penger, lykke og klokskap. Se til Norge, lytt til Norge, verdens fredsnasjon, der alle sitter og har det så godt at vi kan bruke tiden til selvrealisering på alle livets områder.
«Alle, alle vil vi ha med. Vil vi ha med til himmelen», sang vi på søndagsskolen, men så vet vi jo at den samme Bibelen også lærte oss at sånn er det ikke. Alle skal ikke være med. Det høres så vakkert ut, men vi er alle delvis underlagt det livet vi har fått tildelt, med hvilke gener vi bærer med oss, hvor vi tilfeldigvis er født og hvem som tilfeldigvis ble våre foreldre. Etter det kommer andre tilfeldigheter og andre ulemper som gjør at det vakre bildet kan se helt annerledes ut.
Det er typisk norsk å være god, sa tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland i nyttårstalen til det norske folk 1. januar 1992. Ingen linje fra noen nyttårstale noensinne her i landet er så sitert som denne linjen. Vi elsker å sole oss i glansen over å være best, over å være vellykkede og rike. Vi gidder ikke bruke ressurser på å tenke på at for bare et par generasjoner tilbake var Norge er fattig land, og våre besteforeldre levde i atskillig mer trange kår enn oss. Det har vi oppdaget i det populære NRK-programmet «Hvem tror du at du er?», der fattige besteforeldre stiger ut av gravene foran de rike kjendisene som har gravd i fortida.
Men selvbildet vårt har neppe blitt mindre etter rekordmange gullmedaljer i Ski-VM i Falun, der vi attpåtil slo «Söta bror» som vi bare elsker å slå for å vise at vi er best i Norden.
Norge er kåret til verdens beste land å bo i, blant fordelene som trekkes fram er stor personlig frihet, god helse, god økonomi, ja alt er så greit som det bare går an.
Men kanskje husker du sangen Stein Ove Berg sang på 70-tallet, den om de glatte menneskene med glatte tanker, med glatt musikk og stil. Jeg kjenner igjen dette i mitt Norge i 2015 når jeg hører den sangen. Hvis man ser på synonymer til «glatt» får man opp betydningene falsk vennlig, sleip og vanskelig å få tak på.
Det er også et Norge jeg kjenner. Kanskje hører det sammen med det vellykkede. Jeg er redd for at vellykkethet har gjort oss til glatte, fordi vi er sånn.
Stein Ove Berg må ha kjent noe i lufta da han skrev visa en gang på 70-tallet. Senere fikk han det verre, men med en nådeløs ærlighet for hvem han var og hvor ufullkommen han var som menneske. Jeg har møtt utallige artister gjennom de siste tretti år, men aldri møtt noen så bunnløst selvransakende, ydmyk og ærlig som denne visesangeren, som til slutt endte sitt liv i en overdose som 53-åring.
Han og poeten Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) fra en helt annen tid hadde det til felles at de sleit med å tilpasse seg. «Her er så underligt», konkluderte Obstfelder i diktet «Jeg ser».
Men det som fikk meg til å reflektere over dette var at jeg nylig leste en større artikkel i Syn og Segn der den finske skribenten og læreren Sanna Sarromaa snakker ut om hjemlandet Finland og om hvordan det er å være finsk i det vellykkede Norge, der alle skal være med. Hun mener vi vasser i smil, penger og snusfornuft. Sanna er gift med en nordmann på Lillehammer og har fått sett de store forskjellene mellom sitt nye og sitt gamle land.
Vi burde forstå at glansbildet vårt kun er et glansbilde. Vi har det ikke så bra vi vil ha det til. Vi som en gang hadde høyest levealder, har ikke lenger det. Vi er ikke lenger verdens lykkeligste folkeslag. Danskene har slått oss. Her sør i landet som vi skryter av at vi har det så greit knasker vi mer piller enn ellers i landet.
Det er finnene som har Europas beste skole. Vi er ganske dårlige, uansett hva kunnskapsminister Torbjørn Røe-Isaksen måtte hevde.
Sanna skriver fornøyelig om at i Finland kan man være den man er, i joggebukse, med et tøffere språk og det er til og med godt å kjenne igjen lukta av Koskenkorva når hun er i hjemlandet.
Fysj, ville vi sagt om det. Det er typisk norsk å være god. Derfor ser vi ned på tiggere, polakker og er litt stolt over svenske arbeidere, som vi vet har invadert landet vårt fordi vi har høye lønninger og ledige jobber. Ifølge Sanna pakker vi inn ord i bomull og er pripne. Ja visst er vi pripne, det tyter utover hvor vellykkede vi er når vi snakker med hverandre, hilser på hverandre, omgir oss med venner av samme kaliber som oss.
Forskjellene øker drastisk, for vellykkethet har alltid et motstykke. Det har vi lært fra land lenger sør og vest i verden. «Norge er en versting i ulikhet,» sa den franske økonomen Thomas Piketty da han besøkte oss før jul. Når mange gjør det veldig bra vil alltid noen gjøre det veldig dårlig, som på andre kontinenter, som i kunsten, som i idretten. Når de av oss som har det veldig bra har det så bra som vi kan ha det, liker vi å fortsette med det, og lukker øynene for forskjellene, til de som klarer seg dårligere. Vi lukker også øynene for at større ulikhet er en farlig tilstand for et land å havne i, fordi det fører til mistrivsel, konflikter og til slutt krig.
Vi er egoister og selvsentrerte så det tyter utover ørene på oss, der vi sitter på kostbare restauranter og forsyner oss. Hjemme kaster vi maten som blir til overs, fordi vi har råd til det.
Jeg tenker ikke på at 1 million av oss deler roser når det skjer en nasjonal tragedie, eller at en alenemor som sliter og går ut i media får drøssevis av gaver, men på at vi i det daglige stort sett er opptatt av oss selv og vår egen lykke. Jeg leste et sitat av den tidligere fotballspilleren Erik «Myggen» Mykland, som var så sabla godt sagt.
Rettferdighet er å behandle alle ulikt.
Bohemen «Myggen» sa det han tenkte. I Norge skal alle behandles likt, til tross for ulikhetene. Det betyr som oftest at noen får svi. NAV er blitt den statlige lommeboka som har bygget et høyt piggtrådgjerde for denne tenkemåten. Alle skal med, selv om du ikke er som alle andre. Her må alle fullføre de samme skjemaer, gå på de samme møtene, følge opp de samme retningslinjene og uten noe som helst hensyn til hverken forskjellene eller hvilke situasjoner de har rundt seg.
Vi er blitt så forbanna perfekte at jeg nesten spyr. Det er blitt så fremmed dette landet og helt annerledes enn da jeg vokste opp. Det er nok derfor jeg er blitt glad i den sangen av Chip Taylor «F*** All The Perfect People». Alt vi gjør skal være «på stell». Vi har hus, et par biler og unger som er snille og greie. Det siste er vel og bra, men hva med de som ikke er sånn. De som faller utenfor. De som ikke passer inn. Vi har skole som tilber inkludering, barneidrett som forbyr noen å bli gode i redsel for at andre skal bli dårlige og så sender vi ungene på aktiviteter i stedet for å sende de ut på egen hånd, slik vi måtte. Hvis noen ligger litt etter de andre i utvikling sendes de straks på utredninger, som oftest bare for å finne ut at alle er forskjellige, og for å finne ut senere at snart er de som lå etter bedre enn de som lå foran.
Når Sanna skriver at i Norge er alle like middelmådige er det fordi vi skal ha alle med, uavhengig av innsats og resultat.
Vi tror at løsningen på alt er fellesskap, likhet for alle, slik de sang om i de gamle arbeidersangene på Gerhardsens tid. Det forunderlige er at vår nye konservativisme som har parkert bilene sine i regjeringskvartalet følger etter i samme blindsporet. Sånn sett kan Jonas Gahr Støre humre litt for seg selv. Sosialdemokratiet har brukt så mange år på å banke inn i oss vett at vi nesten kan høre de gamle talene igjen i ekkoet fra bankingen på de mekaniske verkstedene helt ifra krigens slutt til de gikk konkurs utover 80-tallet. Tenkemåten endte ikke i skifteretten. Det man prenter inn lever videre.
Konservativismen dyrker det perfekte, ikke vi, vil sosialdemokratene hevde, og har helt selvfølgelig rett. Det er nemlig ingen forskjell lenger, hverken på det, de, eller noe annet. Derfor finnes det heller ingen originaler lenger.
Det perfekte mangler dybde og aler opp glatte mennesker med glatte tanker, som Stein Ove Berg allerede hadde oppdaget den gang. Skulderen å gråte mot, den fortrolige samtalen når det butter imot og noe mer enn tommelen opp på Facebook er ikke egnet for det glatte Norge. Eller som Jahn Teigen og Prima Vera sang så ironisk, Hurra for Norge, 17. mai og olje og alt det derre der.
Oljen er snart verdiløs og Teigen flytta til Sverige. Skal vi ikke snart lære?
Hvis du skulle finne på å si imot denne vellykketheten på noen måte er du en «sutrer». Da er du havnet i den «boksen» og har ikke lenger myndighet til å tale. Hvis du er blant de som ikke sier noe er du antakelig allerede utenfor og tilhører uansett mindretallet. I alle gode demokratier er det jo flertallet som bestemmer.
Det nærmer seg fort 17. mai, dagen da alle nordmenn går bananas. Jeg synes Sanna sa det så fortreffelig i artikkelen sin i Syn og Segn. Det kan lære oss noe både for å våge å være annerledes og for å slippe å bli glatte mennesker med glatte tanker. Norge må bare gi rom og muligheter for det, for det gjør vi ikke i dag.
«Alle behøver ikke være med. Det er faktisk heilt ok å slippe å være med».
I dette landet skal kjærligheten og omtanken i oss leve sammen med egoismen og dette vellykkede ukjærlige, en nesten umulig oppgave. Det er vel derfor vi til slutt blir glatte mennesker.
Lyrikeren Helge Vatsend (1928-1994) opprinnelig fra Byglandsfjord var en slags dommedagsprofet i bøkene han skrev for flere tiår siden. I diktet «På dommens dag» oppsummerer han tidsånden. Vi heiser det norske flagget, kler på oss finstasen og går på talerstolen:
Jeg er mot dette borgerlige liv
vi lever.
Mot forbrukermentaliteten,
mot klatresamfunnet.
Men så lenge det består, må jeg
som alle andre,
benytte tilbudene, høste fordelene.
Vi kan ikke melde oss ut av verden.
Men på dommens dag vil jeg ikke
har mer med det å gjøre.
Hør kamerater! Når basunene lyder,
da er jeg solidarisk med alle
undertrykte, de som led urett,
alle de som ikke forstod
å karre til seg i tide,
Alle angrende syndere.