Jeg anbefaler alle å lese Stig Sæterbakken. Eller: Jeg anbefaler ingen å lese Stig Sæterbakken. Begge deler kan jeg stå inne for. 4. januar ville han ha fylt 50 år, men slik gikk det ikke. 25. januar 2012 valgte han selv å avslutte livet.
I bildet over sitter han til høyre ved siden av Per Fugelli, mens Jan Erik Vold leser. Temaet er «Ondskapens sirkel, kan den brytes?». Undertittelen var: «hvorfor glemmer vi det onde så fort?»
I 2002 inviterte jeg Sæterbakken til Protestfestivalen. Bakgrunnen var essaysamlingen «Det Onde Øye» (2001). Etter selvmordet slet jeg meg gjennom romanen «Gjennom Natten» som ble hans siste roman. Han var karrieremessig på topp da han koblet ut, så det var bakenforliggende grunner til at livet ble for vanskelig. «Så mye angst til tider at det hender jeg undres om det ikke er annet jeg består av,» skrev han i boka «Umuligheten av å leve». I essaysamlingen «Det Onde Øye» skrev han om hvorfor han alltid hørte på trist musikk. Han svarte at «veken skrus gradvis ned, ordene må brenne på laveste bluss for å matche den verden som nå nesten har opphørt å eksistere».
I forbindelse med en debatt om temaet på Protestfestivalen stilte vi et interessant spørsmål. Når et menneske i en liten bil styrer mot en trailer, skyter seg eller triller et tosifret antall piller ned i halsen blir det ofte sagt at det er feigt overfor dem som sitter igjen. Men er det vi andre som er feige som ikke tar innover oss menneskets ondskap, selviskhet og ufølsomhet? Vi tramper videre, ufølsomme og harde som fjell, til det er slutt. Etter det fortsetter barna i samme spor.
Vi vegrer oss for å gå inn i det som er vondt. Må vi ikke innse at det er en lidelse å leve? Jo da, vi kan fungere i nuet og til og med lage det hele om til en fest, men vi vet at livets nedturer kommer og vi vet at slutten er uunngåelig.
Livet er meningsløst, sa en kristen mann jeg kjenner. Det er klart at når erkjennelsen også kommer fra den kanten er det til tider vanskelig å finne noe å klamre seg til. Ondskapen regjerer, frykten inntar oss og selviskheten dominerer hverdagssamfunnet også i Norge. Hvordan klarer vi egentlig å holde ut, mon tro. Kjærligheten til de rundt oss, hverdagens trygge rutiner og en mening i det vi driver med er selve kjernen til at vi fungerer.
Kjempe mot ondskapen, håp for fremtiden og hvile i fortiden er nøkkelen for mange av oss. Jeg kvier meg for å gå dypere inn i religiøse grublerier. Det fører meg bare langt ut i ingenmannsland, et sted jeg ikke ønsker å være. Jeg beundrer de som i kraft av sin egen styrke kan la være å tro på noe, men likevel fungere til å ha et meningsfullt liv. Jeg beundrer også de som tror sterkt på noe og således hviler i sin tro på at dette bare er begynnelsen på noe bedre.
Jeg lever to adskilte liv. Det gjelder nok mange av oss. Familielivet der alt er godt, trygt og varmt, og det indre usikre livet der angsten river og sliter og kulden er som denne vindfulle og kalde søndagen i januar.
Disse to liv er to forskjellige personligheter, og til dels kjenner de ikke til hverandre. Johnny Cash snakket en gang med dansk fjernsyn om «dyret i seg». Kris Kristofferson sang om at vi er vandrende selvmotsigelser, delvis løgn og delvis sannhet.
Balansen er viktig. Hvis den positive siden får overtaket er det vel og bra, men den andre siden forteller meg hele tiden at det er et dårlig sted. Jeg forsøker å flytte fokus, men da kommer han jeg kaller demonen på skulderen og visker meg i øret en historie om livsløgnen. Skjuler du sannheten bak en happy fasade lurer du bare deg selv, men også alle andre.
Lykken finnes bare av og til i små glimt, som i Hans Børlis dikt «Junikveld»:
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Lykken varer ikke lenge, for når Børli avslutter diktet der de to sitter sammen på kjøkkentrammen kommer det frem det vi alle er så inderlig klar over:
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Sæterbakken valgte det harde isfjellet, det som også er sannheten, uten for mye dikkedarer. Børli evnet å se det store i det lille, men også han svært bevisst tilstanden når han avslutter et dikt med:
«Det er feigheten som holder liv i de fleste av oss».
Katja Medbøe spilte inn diktet «I forbrukersamfunnet» før hun så tragisk gjorde slutt på sitt liv.
Når det er sagt er Børli min yndlingsdikter, så han gir meg et håp, ikke minst i alt det store han ser i det lille. Der ligger kimen til håp, tror jeg. Hvis de store linjene blir for kompliserte, konsentrerer jeg meg bare om de små.
Vi trenger både Børli og Sæterbakken for å se livet, selv om begge er døde. I «Det onde øye» går Sæterbakken inn i den slovakiske lyriker Ján Ondrus verden. Der møter jeg tankene hans på en uforklarlig måte. Han ser nemlig bare det mørke.
Jeg ser på meg selv,
og det er døden,
Jeg lukker øynene,
og det er døden,
Jeg puster ut,
og det er døden,
Det har kommet til døden
mellom oss to,
Det har kommet til døden
mellom meg og meg.
(«I galletilstand)
Finner noen ganger Sæterbakken veien hjem til et levelig svar? Neppe, for da hadde vel ikke slutten blitt som den ble. Det er ikke vanskelig å forstå Sæterbakkens tunge univers. Plusser vi på ondskapen blir det universet ikke et pent syn for øyet. Jeg har tre av bøkene hans. De bærer alle preg av virkeligheten. Livet som er så uendelig kort. Det som er både langtrukkent og fryktelig kort.
Jeg vil ikke minnes han på det som skulle vært 50-årsdagen hans på en så dyster måte, så jeg famler etter et håp et sted. Det er ikke mye lystig å finne i bøkene jeg har lest, men i det ligger også en spore til mening.
Jeg la merke til han på Protestfestivalen, i vrimmelen av inviterte gjester og debattanter. Han fant utvilsomt noe hos oss som gav han håp. I mitt hode var det lyden av forandring. Det å sette ord på det som er galt, sette tausheten ut av spill. Han glødet på et vis og han ba meg om å få komme tilbake. Jeg irriterer meg over at jeg glemte det før det var for sent. Han ble selv festivalleder og forsøkte der og få ut sitt univers, men han trakk seg etter bråket rundt invitasjonen til David Irving.
Den nådeløse ærlige lever farlig i en kynisk verden. Håpet må være at han forsøkte å få til en bedre verden, til tross for at han fant det håpløst. Det koster mer enn noe penger kan betale å gå inni seg selv for å fortelle andre og først og fremst seg selv om hva dette er for noe, og ikke minst hva som er feil. De fleste av oss holder oss mer eller mindre på overflaten. Synker man lenger ned, kan man risikere å ikke komme seg opp igjen.
Cohen fant lyskimen i sprekken fra mørket. Rolf Jacobsen mente at den som har elsket lenge ikke har levd forgjeves. Den beste sjelesørgeren er presten som falt i synden.
Jeg anbefaler alle å lese Stig Sæterbakken.
Ondskap plaget han til det siste, men det trigget også til å gå dypere inn i hva ondskap er for noe. Det var kanskje dette som ble for smertefullt, at han aldri fant noe svar.
I «Det Onde Øye» skriver han i kapitlet «Litteraturen og det etiske» om nazismen som omgir oss, for ikke å si omringer oss, lar oss aldri i fred, lik en massiv markedsføringskampanje, bare med omvendt fortegn. Med hvilken begrunnelse? Fordi, sies det, at vi ikke må glemme. Fordi vi må sikre oss at dette ikke skjer igjen. Og hvilken virkning har de på oss, de allestedsnærværende bildene, arkivopptakene, skremselsscenene, som vi, lik pavlovske dyr, gjenkjenner på et sekunds varsel? Jo, de får frem det beste i oss. De gir oss et moralsk løft i en begivenhetsløs hverdag. Vi elsker å se disse bildene. Vi gleder oss over denne påminnelsen om det aller forferdeligste, i dypet av eneboligene våre, stuene våre, lenestolene våre. Vi nyter det privilegium det er, minst en gang i uken, hoderystende, å si til oss selv: Dette er ikke oss! Vi er ikke slik! Vi blir vaksinert.
Selvfølgelig blir vi ikke vaksinert. Ønsketekningen er å tro at vi er bedre enn andre, men det menneskelige ser vi på så mange områder. Jeg passerer tiggeren som sitter der med forvridde bein ved å overse det jeg ser. Vi registrerer så mye urettferdig i blant oss og tragiske skjebner rundt oss nesten daglig at vi knapt merker det.
Ja, selv de gode er gode kun i sitt eget univers. Strø litt lidelse utenfor sperregrensen, så unnskylder vi det hele med at vi ikke kan rekke over alt.
Sæterbakken så på tankegangen rundt fascismen som den mest fascistiske trussel i dag, at vi er så selvsikre i ta avstand fra fascismen at vi har gjort oss til noen lette bytter for fascismen i en hvilken som helst forkledning.
Jeg tror han var veldig bevisst at mennesket er en skrøpelig skapning.
Noen som husker Stanford Prison Eksperimentet? I 1971 foretok den amerikanske sosialpsykologen Philip Zimbardo et eksperiment der vanlige folk helt tilfeldig ble skilt ut som henholdsvis fanger og fangevoktere. Målet var å undersøke i hvilken grad situasjonelle faktorer spiller inn på menneskers adferd i grupper. Eksperimentet skulle vare i 2 uker men ble avsluttet etter 6 dager, fordi forholdet mellom fanger og fangevoktere eskalerte på en sånn måte at det var fare for liv og helse. Fangevokterne – helt vanlige mennesker – ble forvandlet til noe ugjenkjennelig, med en ond side som krøp frem når de fikk rollen som fangevoktere.
I alle sine forsøk på å finne frem til noe siterer han Strindberg fra «Ensam» (1903) i «Det Onde øye», og kanskje er de linjene det nærmeste svaret han noen gang fant:
«Detta är slutligen ensamheten: att spinna in sig i sin egen själs silke, förpuppas och vänta på metamorfosen, ty en sådan uteblir icke. Man lever under tiden på sina upplevelser, och telepatiskt lever man andras liv. Döden och uppståndelsen; en ny uppfostran till ett okänt nytt»