KRS247.no

Fra Start til slutt – så var det over

Jeg har en sorg i hjertet mitt denne fredagen. Sorg kommer man over, sies det. Jeg tror ikke det er sånn alltid. Det kommer an på hvor lenge man har levd sammen med den man sørger over.

Sannheten er at jeg ikke var gamle karen da jeg dro på min første fotballtrening. I motsetning til de andre fotballguttene på Tinnheia meldte jeg meg ikke inn i Vigør, men dro til andre sida av byen. I dag ville jeg sagt «på andre sida av bomringen». De gamle brakkene lå der UIA befinner seg nå. Rideklubben eide dem, men Start brukte dem. Bestefaren til Sondre Tronstad trente oss. Jeg husker ikke om vi hadde tippet 70-tallet, eller om vi fremdeles befant oss i Beatles-tida. Jeg antar vi befant oss i grenselandet. Livet var ufattelig moro på den tida og alt var evigvarende. Verden lå for våre føtter. Likevel handlet nesten alt om fotball.

Hver kveld etter skolen dro vi til fotballbanen øverst i Kobberveien for spille. Når jeg er der i dag er jeg overrasket over hvor liten den er, for den var jo så stor den gang. Hver regnværsdag satte kameraten min Bjørn og jeg oss hjemme på gutterommet med skriveblokkene og terninger. 1-tallet var scoringer, og vi trillet terninger og skrev så blekket sprutet. Vi laget cuper og serier og skrev ut kasser med skrivebøker. Jeg vedder på vi kunne hver eneste lagoppstilling i det som den gang var engelsk 1. divisjon utenat.

Gullaget fremfor noen var Start, klubben i vårt hjerte. Jeg ble aldri Vigør-supporter. Annen hver søndag dro vi til Kristiansand stadion for å se laget, ja gullaget ble det. Jeg var til stede på stadion både da min gymlærer «Borkis» scoret det avgjørende målet mot Bodø Glimt i 1978 og da Steinar Aase sørget for seier mot Rosenborg to år senere. Begge ganger ble det seriegull med den nå 90-årige Karsten som trener. For en tid! Det var som en drøm. Det var så moro. Jeg tror ikke en gang jeg visste om døden i den tida. Fotball var livet. Døden fantes ikke.

I den tida hadde alle jobb utenom fotballen. Sven Otto «Borkis» Birkeland var gymlærer på Grim skole. Trond Pedersen jobbet i bank. I England var jeg Sheffield United-fan. Da jeg snakket med legenden i klubben Tony Currie for en stund siden fortalte han at forsvarskjempen Eddie Colquhoun alltid løp rett fra kampen til jobben. Han jobbet i helgene. Det var jobb utenom overalt. Likevel var fotball livet. Det vakte stor oppstandelse da Geir Daasvatn fra Evje skulle prøvespille for Manchester United og da «Matta» og Isak Arne Refvik skulle bli proff i Hibernian. Oppholdet varte ikke lenge. De lengtet hjem.

I 1974 gikk jeg på kino for å se «Fimpen», filmen om 6-åringen som kom på det svenske landslaget og spilte sammen med Ronnie Hellström og Ralf Edström under legendariske Åby Ericsson. Jeg glemte aldri den filmen, så når jeg fikk en sønn som spilte fotball i den alderen måtte jeg på leting etter den. Letingen skulle ta fire år. Først nå er den tilgjengelig. Med andre ord, nå er det 10-åringfotball med Våg, TV-fotball og «Fimpen» som gjelder den kommende uken. Alt sammen for å slippe å få mareritt om nettene.

35 år siden siste seriegull er egentlig for jækli (unnskyld uttrykket). Aldri noe cupgull. Alt er bare trist. Det er til å grine av, men verre enn som så, for det som kommer trengs psykologi til å takle. Vi som har fulgt Start i disse årene har hatt mange nedturer, med en eneste opptur for ti år siden, da vi sto som sild i tønne på torvet for å feire sølvet som var gull verdt. Dessverre kom jojo-tilværelsen til å fortsette. I lange perioder gav jeg opp å følge med fotball, så sånn sett kan man gjerne kalle meg en feig medgangssupporter. Men ha meg unnskyldt, jeg orker rett og slett ikke. Jeg blir så forferdelig deprimert og frustrert.

Jeg tror ikke fotball handler om liv og død som legendarisk Liverpool-manager Bill Shankly sa det:

 «Har hørt at noen hevder at fotball handler om liv og død. Jeg er skuffet over en sånn holdning. Sannheten er at det er mye viktigere enn det».

Etter 1 – 1 mot Mjøndalen denne fredagen kan det føles som Shankly hadde rett. Helt motsatt av hva min gamle gymlærer og landslagsspiller ville ment etter at han dro til seters og sluttet å følge med på fotballkamper.

Kampen mot Mjøndalen hevder Fædrelandsvennen var den niende viktigste kampen noensinne. Jeg kan forsikre avisa om at den dessverre var mye viktigere enn det.

Med uavgjort er det ikke lenger realisme i å unngå nedrykk nok en gang. Ja, jeg tar en pokersjanse når jeg hevder det, men nedrykket er kun et par kamper unna. Dessverre. Start har vanskeligere kamper enn de andre nedrykkskandidatene og en eventuell kvalifisering har sjelden slått gått ut for vårt kjære Starts fordel. Til det er dagens lag for svakt og ustabilt. Ingen skal skylde på spillerne. Vi mistet noen av de beste for å redde økonomien. Noe har vært feil lenge.

Men hvem vil snakke om økonomi i 2. divisjon, som er neste steg nedover etter OBOS-ligaen. Der blir det andre yrker for de som fortsatt henger med. Da er vi plutselig tilbake til 70-tallet, om enn ikke akkurat sånn vi hadde tenkt.

Nedrykket denne gang blir verre enn alle tidligere nedrykk. Det forklarer jeg med dagens økonomiske situasjon, med spillerne som allerede er borte og de siste restene som vil forsvinne.

Nedrykket er jeg redd vil vare lenge og gjøre Jerv fra Grimstad til landsdelens beste fotballklubb. Det er pinlig for oss som begynte med Start for snart et halvt hundre år siden. Det er vondt for hjertet, vondt for klubben og vondt for Kristiansand som by.

Hvis jeg skal forsøke å se noe positivt på situasjonen kan jeg jo ta opp fiskingen igjen, noe jeg ikke har bedrevet siden jeg var tenåring. Jeg må finne på noe nytt. Jeg kan konsentrere alle ressurser på min Matti, 10-åringen som fortsatt synes det er gøy å spille fotball.

I all min sorg og bitterhet må jeg velte skylda over på noe, selv om det ikke hjelper.

Jeg legger skylda på den samme makta som nå graver opp graver for å parkere biler under torvet. Penger er roten til alt ondt, heter det. Penger er også dopet som skaper gode fotballklubber og kan hente spillere som Zlatan og Ronaldo til Start.

Vi har ingen Gjelsten og Røkke på Sørlandet, slik de har i Molde, klubben som ironisk nok til slutt kommer til å senke Sørlandets stolthet ett hakk lenger ned i divisjonene.

Beklager hvis jeg sårer noen, men har lært meg at som realist står man bedre rustet når nedturen til slutt kommer.

Når vi om et par uker senker klubben i vårt hjerte nedover er det sikkert de som trøster seg til Bibelens ord, om at alt har sin tid.

Jeg ser ingen trøst i at menn som er passert 50 år skal måtte gå i barndommen.

Nedsenkningen foregår på Sparebanken Sør Arena. Speaker Bostrøm må fungere som sjelesørger.

Brann og Bergen er tilbake. Vi trekker oss tilbake. Sånn er det. Jeg tenker på salige Gunder Tellefsen og hans revyvise «La det drøppe».

Når striregnet og vinterstormene setter inn de kommende årene kan vi i alle fall trøste oss med at det regner mer i Bergen.

Alt har sin tid, men ikke regnet. Ikke sol og sommer. Det kommer alltid tilbake.