Annonse
Annonse

Flokken og maktmenneskene


Penger og makt korrumperer, men i anstendige Norge skulle de folkevalgte gå etter andre kriterier når de velger hva de skal delta på. Dessverre, vi er neppe mye bedre enn land vi nekter å sammenligne oss med. Problemet er at vi merker det ikke, det skjer så naturlig og med helt normale menneskelige egenskaper.

EAT-konferansen ble arrangert i Stockholm 1. og 2. juni. EAT er initiert av Stordalen Foundation, Gunhild og Petter Stordalens stiftelse og ble arrangert i samarbeid med Stockholm Resilience Centre. Konferansen samlet internasjonale ledere innen politikk, næringsliv og akademia for å diskutere veier til en sunn og bærekraftig matindustri.

Men EAT er først og fremst Gunhild Stordalen og hennes ideer ene og alene, et prisverdig og viktig arrangement for bedre mat i verden, i en tid da de store matvarekjedene forsyner oss med alt for mye usunn mat.

Jeg skrev nylig på Facebook at jeg har liten tro på konferanser, men at kanskje EAT er et unntak. Konferanser har en tendens til å dreie seg om at venner møtes, om mingling, prat og god vin. Før jul skrev Dagens Næringslivs kommentator Kjetil Alstadheim en rapport fra klimaforhandlingene i Lima der han formidlet hvordan Bolivias president Evo Morales ble sett på «som en full onkel de helst ikke hadde sett kom i år». Morales var ikke full, men fokusert på å avskaffe kapitalismen. Han ville ha slutt på prat og mingling. Han manet til action. Morales gjentok sitt budskap til de som var tilstede vred seg i stolene. De var visst lettet da han dro hjem igjen.

I august arrangeres Arendalsuka. Uka er initiert først og fremst av tidligere stortingspolitiker og statsråd Øystein Djupedal. Dit kommer statsministeren samt store deler av statsrådkollegiet og Jonas Gahr Støre. Dit kommer et samlet pressekorps, toppsjefer og rikfolk. Kort sagt et kobbel med maktmennesker.

Det blir feil av meg å si at festivaler og konferanser er bare prat. Det er jo maktmenneskene som har muligheten til å endre et samfunn, selv om vi aldri må glemme Kjell Landmarks dikt

«En alene / kan ingenting gjøre. / Det sier hundretusener.»

Makt er penger og det norske samfunn et bygget mer rundt penger enn noen andre samfunn i verden. Det er derfor vi blir kalt verdens rikeste land. Det er også derfor forskjellene øker som de gjør i landet vårt nå. Når flere har det veldig bra blir det lettere å havne utenfor.

I 15 år har jeg holdt på med Protestfestivalen i Kristiansand. Noe av målet med festivalen er å slippe til de som ellers ikke får slippe til. Et annet mål er å ta opp emner som vanligvis ikke tas opp på festivaler eller konferanser. Erik Bye som var engasjert i festivalen den siste tida han levde talte alvorlig om å holde den gående. «Maktmennesker skal til enhver tid være der under observasjon», sa Bye.

Bye visste han hadde makt, men brukte den rett. Han visste han ble hørt. Derfor fikk han også til underverker for at Protestfestivalen skulle leve videre.

Mange hevder det er Norges viktigste festival. Også mange som vil kunne kategoriseres som maktmennesker. I alle disse årene har jeg ubevisst fått lære litt om mekanismene som gjør at media, politikere og andre maktmennesker logrer for noen, men snur ryggen til andre. Når «de andre» over tid mister penger og mennesker med makt dør de sakte hen. Da får man gjerne høre at «det samler ikke nok folk». Nei, til slutt gjør det ikke det.

Men alt henger sammen med alt, som det heter. Jeg har observert at disse mekanismene handler om tre ting. Det handler om å gå dit alle andre går, det handler om makt og status og om penger.

Når man studerer dette på avstand ser det primitivt ut, nesten morsomt, men det er faktisk veldig alvorlig.

På den måten får vi økende ulikhet, et av de alvorlige temaene på årets Protestfestival. De med mye allierer seg med andre som har mye. De med lite blir gående for seg selv.

I går skrev jeg på Facebook at «det er lett å bli resignert og gi opp, for når man ser hvordan samfunnet er bygd opp forstår man fort at hvis man ikke har makt og penger, ja da skraper man bare i bunnplata det meste av livet. Man går og går men kommer aldri til døra. Man slåss og slåss, men kan aldri vinne. Man løper og løper, men kommer aldri i mål. Jeg er stor tilhenger av Gunhild Stordalens EAT, som jeg synes er noe av det viktigste som finnes av konferanser og arrangementer. Jeg er også stor beundrer av hennes engasjement. Hennes mot, særlig i den siste tiden, er formidabelt. Må bare bøye meg i støvet. Men hadde hun fått dette til hvis hun bare var en vanlig lege?»

I dag skriver sosiologen Kjetil Rolness på sin Facebook-profil: «Kloden står foran katastrofen. Bare en kvinne kan redde den. Hun er vakker. Hun er slank. Hun er smart. Men hun er også dødssyk. Og har bare ett år på seg til å gjøre en forskjell. Hva gjør hun? Samler kjendiser, politikere, kongelige og media til store og dyre konferanser betalt av ektemannen der hun selv blir «hyllet som en dronning».

Jeg blir frustrert over at Rolness har rett, for det har han. Jeg tenkte tanken sjøl i går.

Innlegget hans ble raskt et stort oppslag i media. Når han gikk ut som han gjorde slipper jeg kanskje unna uten å ha trukket «sutre-kortet», for dette handler om frustrasjon over at noe kjennes feil og urettferdig i dette rike landet.

Jeg tror ikke jeg hadde fått større oppmerksomhet rundt Protestfestivalen om jeg var dødssyk, men jeg tror at hvis jeg hadde like mye penger som Petter Stordalen ville mange flere lyttet. Samme kampen opplever selvfølgelig andre arrangementer som i likhet med Protestfestivalen er startet opp fra grasrota. Når landet skal styres på den måten blir det feil for meg.

Gunhild Stordalen forstår nok at uten mannens ressurser måtte hun tråkket i den samme hengemyra vi har tråkket i gjennom 15 år, selv om hun er pen. Selvfølgelig benytter hun de mulighetene hun har, det ville vi alle gjort. Det er fantastisk at en av landets rikeste har ei kone som er så levende engasjert i noe så viktig.

Det er maktmenneskene jeg er bekymret for. Kronprinsparet, statsminister Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Sveriges statsminister. Alle stilte opp i Stockholm disse dagene. Det er et skue å observere dette på avstand. Jeg har sett det på nært hold også.

I en annen del av verden, vår verden, har vi mottatt et lite statstilskudd via statsbudsjettet som for noen år siden ble flyttet til kulturrådet. Den nye regjeringen Solberg fant ut de ville legge ned noen poster og flyttet festivalene under disse postene over på Norsk Kulturfond. Det de glemte var at alle festivaler driver ikke med musikk. Derfor mister vi statsstøtten. Eller vi må begynne å lage musikkfestival. Regjeringen innrømmer tabben, men de retter det ikke opp. Protestfestivalen er ikke viktig nok ser det ut til. Derfor blir det antakelig siste året.

I løpet av 15 år har vi antakelig invitert et tresifret antall statsråder. Bare i år inviterte vi statsministeren og sju statsråder. Vi inviterte Kongehuset til å åpne festivalen nok en gang.

I løpet av 15 år er det kun tre statsråder som har deltatt. Svarstad Haugland, Haga og Kleppa må til gjengjeld ha likt seg så godt at de stadig vendte tilbake.

Etter disse åra stiller jeg mange spørsmål. Er det noen som snakker sammen? Er det tilfeldig at ingen kan komme til Kristiansand i september når alle skal til Arendal i august? Og hvorfor befant plutselig alle seg i Stockholm? Hvor ligger mekanismen i at et ja utløser et ja fra flere? Jeg stiller også en del andre, mer resignerte spørsmål. Hvorfor holder jeg på med dette? Hvor lenge orker jeg?

Det interessante med dette er årsaken til at jeg holder på år etter år. Maktmennesker kan gjøre at man får fornyet energi til å slåss videre, men hvem er egentlig maktmenneskene oppi dette? Vi er flokkdyr, har festivalens gode venn Per Fugelli lært oss. Maktmenneskene er også flokkdyr. Hvem vil skjelle ut sauen for å følge gjeteren? Det går jo ikke. De er skapt sånn, slik vi er skapt sånn. Det ligger i menneskets natur.

Da blir det ikke så lett å holde maktmenneskene under observasjon, slik Erik Bye manet til. Det er systemet vi må endre. Hvis noen av dem skal til Stockholm for å få med seg konferansen EAT, må noen av dem takke ja til Protestfestivalen. Hvis noen skal til Arendal må noen til Kristiansand.

I mellomtiden bræker jeg rundt i ingenmannsland.
Håper at noen får med seg hva som skjer i september.




Annonse
Legg igjen en kommentar

Har du en mening om denne saken?

KRS247 ønsker en åpen og saklig debatt. Her kan du fritt komme med dine synspunkter, men vi krever en respektfull og saklig tone og ber om at du holder deg til sak. Trakassering, hatske utfall og trusler aksepteres ikke. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Du må bruke ditt egentlige navn, falske profiler vil bli utestengt. Før du publiserer - tenk gjennom at mange kan se hva du skriver.

kommentarer