KRS247.no

Henter værvarsel...

Finnes det noe nøytralt?

I går fikk jeg beskjed fra skolen om å skrive under på et papir hvis ungene skulle delta i julegudstjeneste og juletregang. Det er godt jeg ikke er lærer og måtte skrive dette, for da hadde jeg fått sparken.

Skal unntakene få lov å bestemme utviklingen? Hvis årsaken er hensynet til andre religioner, har man egentlig spurt våre nye landsmenn om de vil vi skal nøytralisere oss? Ville ikke vi måtte leve med deres tradisjoner om vi flyttet til deres land? Lever vi ikke i et land med sterke tradisjoner fra vi var født? Jeg finner ikke lappen hvor jeg skal signere for datteren min, noe som betyr at jeg må si ifra på skolen hvis hun skal delta. Selvsagt skal hun delta, men å gi beskjed krever en aktiv handling for noe som har vært selvsagt hele livet. Da er det lett å glemme.

Snart er det slutt på tradisjonelle julesanger. Snart er det slutt på alle de tradisjoner som faktisk er årsaken til at vi feirer jul i Norge.

I virkelig gamle dager pleide vanlige familier å lese juleevangeliet høyt på julaften. Deretter var det gang rundt juletreet mens de sang tradisjonelle julesanger som «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født». I litt gamle dager, fra tiden jeg vokste opp på 60- og 70-tallet, var julen fortsatt forbundet med Jesu fødsel. Kirkene var fulle på julaften, hele skolen hadde juleavslutning i kirkene og i romjulen var mange av oss med på menighetenes juletrefester, selv om vi ikke gikk i kirken til vanlig. Det var mange pakistanere i Norge på den tiden, men de som evt. ba om fritak sa sikkert ifra til læreren om det.

Noe begynte å bevege seg i en annen retning rundt årtusenskiftet. Det skjedde gradvis, men likevel ganske brutalt for mange. Før vi arrangerte den første Protestfestivalen ble plutselig meningsklimaet endret. Man fikk ikke lenger lov å mene det man alltid hadde ment. Det var bare begynnelsen.

Plutselig blir det problematisk med kristne symboler i et land som har vært kristent siden Olav Den Helliges tid.

I dag pakker vi ned kors og kristne symboler på samme måte som vi pakker ned juletingene når julen er over. Forskjellen er at disse viktige symbolene neppe blir pakket opp igjen. Det er mye som er endret bare på noen få tiår. I Arendal nekter kommunen religiøs bruk av høyttalere. De ønsker ikke at religiøst innhold skal forkynnes i Arendal sentrum. Nå kan det skje en helomvending i Arendal fordi mange reagerer, men tegnene i tiden er tydelige. Når NRK nektet Siv Kristin Sællmann å ha kors rundt halsen som nyhetsoppleser var det en videreføring av den sekulariseringen som skyller over Norden i denne tid. Tegnene er tydelig også i skolen, der kristendom er byttet ut med religion, der man må skrive under på om barna får delta i julegudstjenester eller gå rundt juletreet og synge julesanger.

«Deilig er jorden» er i ferd med å bli tabu. Det er flaut for de nordiske landene der Sverige har gått lengst av alle i den såkalte nøytraliseringen.

Nøytraliseringen har skylt innover de nordiske landene som en tsunami, og tatt med seg det meste av kristendommens tradisjoner. Det er slik det oppfattes av mange.

Det er liten tvil om at det foregår en avkristning, selv om man hardnakket hevder det er tull. Mye av avkristningen må kirken ta skylda for. Mye strid rundt homofile prester, ansettelser av samboende og større teologiske uenigheter som har kommet til overflaten har nok vært med å skape avstand til kirken for mange.

Det er mye som er galt rundt utviklingen. Mens andre religioner blir møtt på en helt annen måte skal de kristne tradisjonene pakkes inn og gjemmes på loftet.

Ytringsfriheten er truet. Det er etniske nordmenn som står bak utviklingen. Det er et enda større tankekors.

Før nyttår i fjor skrev jeg i min blogg at Klassekampen i 2015 kommer til å skrive mer om religion. Det fant avisa såpass morsomt at de satte utsagnet på trykk i avisen. Nå ruller året mot slutten og avisa har skrevet mye om religion og ikke minst om kristendommen. Det har gjort dem godt. Avisa som før var regnet som venstresidas avis er blitt den avisa som i størst grad fronter tabuer og det politisk ukorrekte. Det er også den avisa som har størst opplagsøkning i landet.

I motsatt tilfelle kan man studere liberale Dagbladet, som først og fremst har blitt kritisert for å være for politisk korrekt, bl.a. nylig i diskusjonen rundt Hege Storhaug. Dagbladet er den avisen som mister flest lesere.

Langt fra bare motstanderne av kristendommen er blitt aktivister for det sekulære samfunn. I like stor grad er det de mer passive medlemmer av statskirken. Samtidig har de mer aktive i større grad blitt nødt til å si ifra. Mest interessant er det at mange ikke-troende og de som ikke har interessert seg så mye for religion nå reagerer. Tradisjoner betyr mye for veldig mange, uansett hva de tror på.

I januar er det klart for nye fellesmøter i Domkirken i Kristiansand. Hvor sterkt sekulariseringen har påvirket samfunnet får vi en pekepinn på da. Normalt trekker fellesmøtene mye folk, men jeg blir ikke overrasket hvis fellesmøtene i januar setter nye rekorder, til tross for at årets hovedtaler ikke er blant de mest kjente.

Sten Sørensen og Lasse Rosten skrev et avisinnlegg i flere aviser nylig der de spør om det finnes noe som er nøytralt. Det er et viktig spørsmål.

Human Etisk Forbund har utvilsomt sin agenda. Uansett hvordan vi vrir og vender på det er ikke-tro også en tro. «Jeg tror ikke på noe» kan kanskje ikke defineres som en religion men er like fullt en tro slik jeg ser det.

Hva er så nøytralt? Ønsker man å lage et nøytralt eller sekulært samfunn er ikke veien å gå å ta bort det vi kan kalle våre røtter og identitet. Veien å gå er å la tradisjonene bestå, men gi fritak for de som ikke ønsker å ta del i dette.

Røtter og identitet er selve grunnkjernen i det å være menneske.

Et oppbrudd etterlater alltid spor etter de som dro. Det vi forlater eller som forlater oss vil fortsette å prege oss, enten det gjelder mennesker som har stått oss nær, eller verdier de eller samfunnet vi har tatt del i har gitt oss. Vi kan aldri helt forlate vår fortid.

Identitet er viktig, uansett hvilken religion man tilhører.

Jeg var en gang redaktør for en diktbok om røtter og identiet. Der skrev jeg i forbindelse med utgivelsen at det å bryte opp fra sine røtter betyr flere løse familiebånd. Dette fører til at menneskene blir mer rastløse, får sterkere tomhets- og ensomhetsfølelse. Dette kan igjen gi utløp i økende kriminalitet, økt forbruk av stimuli og mer stress som uttrykk for et større idetitets-tap.

Livet er uforutsigbart på nesten alle plan. Det å ha med seg tradisjoner, røtter og det vi husker som noe godt og trygt fra barndommen er med og former oss videre i livet.

Forfatteren Olav Mosdøl skrev i sitt mest kjente dikt:

«Røter
treng
ein ungdom
for å opne
blomen mot ljoset.

Rotfeste
treng
eit menneske
for å bere
bører i motvind»

I forbindelse med utgivelsen av boken «Marco – ildsjel og forbilde» hørte jeg Marco Elsafadi snakke varmt om sin barndom og sine foreldre på en måte som beveget mange. Han er selv vokst opp i en annen kultur og religion enn vår, men har på grunn av verdiene videreført fra sine foreldre fått en så god voksentid at han bruker den til å hjelpe andre unge som sliter i samfunnet. Han har bl.a. engasjert seg sterkt i barnevernsproblematikken.

Jeg vokste opp med «fadervår», julesalmer og kristendomsundervisning på skolen. Det har vært godt for meg, uavhengig av hva jeg måtte tro i dag.

«Nøytralt» er for meg noe grått og ullent. «Nøytralt» er å ikke kunne ta stilling, ikke mene noe. «Nøytralt» er usikkerhet, utrygghet.

Sverige er blitt sett på som det land i Europa som har gått lengst i sekularisering og nøytralitet.
Samme land var nøytralt under 2. verdenskrig, men det var «utenpå». Få land var til så stor hjelp for nordmenn under krigen som Sverige.

Det finnes ikke noe nøytralt

Bare unnvikenhet.