KRS247.no

Henter værvarsel...

En gang skriver sangen deg – Hvil deg, Guy!

Året 2008 var et bra musikkår for min del. Jeg lokket Billy Joe Shaver til Protestfestivalen der «Sirkus Shaver» showet og trollbandt et publikumskue ingen hadde sett maken til hverken før eller siden i Kong Christians by. Dit kom Hells Angels-medlemmer i skinnutstyret, det eplemostdrikkende kristenfolket med korset rundt halsen, metallentusiaster med korset den gale veien og selvfølgelig countryfolket med cowboyhatten behørig plassert på skallene. Jeg fikk oppleve den onde siden han hadde fortalt meg om at han hadde arvet fra faren sin.

Han var fly forbanna og verdens snilleste fyr. Han var en vandrende selvmotsigelse, som Kristofferson synger om i «The Pilgrim». Det var den samme sommeren jeg kjørte helt til svenskegrensen for å høre selveste Bob Neuwirth synge noen strofer på Down On The Farm. Han tuslet rundt der på åkeren som en hvilken som helst publikummer bare noen få av oss var villig til å bruke tid på.

Jeg fulgte denne tause skikkelsen med argusøyne fra jeg kom og til han dro. Etter en stund våget jeg meg bort for en prat, til tross for at jeg skalv som er aspeløv. Deretter lusket jeg inn til leirbålet i skogen der han skulle ha konsert for de av oss som ville høre. Bob sto nederst på plakaten, men det var nok fordi arrangør Tom Skjeklesæther visste at det vare bare han og meg og noen få andre som kjente til denne superlegenden. Bob Neuwirth er nemlig levende musikkhistorie, en sjel i en kropp som kunne fylt opp et musikleksikon alene. Bare spør Bob Dylan, som til og med hermet etter måten han gikk på, eller Kris Kristofferson som han festet med, Eric Clapton som han trøstet eller Patti Smith som han jammet med. Han var Dylans turnemanager en stund og skrev «Mercedes Benz» til venninna Janis Joplin.

Så hva har dette med Guy Clark å gjøre? Guy var der, han gikk i dette miljøet og du kunne antakelig ikke snakke med noen av dem uten at de andre ble nevnt. Alle drikkegildene som vi ikke vet om kan vi bare tenke oss.

Guy Clark gikk bort 17. mai, men dessverre, det er fælt å måtte si det, jeg fikk aldri oppleve mannen i levende live. Jeg stiller meg dermed i rekken av kondolanter men med en flauere smak i munnen enn en del andre like store fans. Guy var mindre kjent enn Merle Haggard, men mer kjent enn Shaver og Neuwirth. Salgstall og kjendisfaktor betyr likevel null i denne sammenhengen. Fakta er at Guy Clark var en institusjon og på mange måter stifteren, ja selve årsaken til at Americana ble en egen musikksjanger. Han slet med helsa de siste åra og særlig etter at hans livspartner Susanna gikk bort for fire år siden. Klassikerne til Guy er mange. «Desperados Waiting For A Train» er mest kjent, men «She Ain’t Going Nowhere», «LA Freeway» og «Let Him Roll» var like suverene.

Guy har aldri hatt noen nedadgående kurve som låtskriver, men skrev like gode og like intense tekster helt til det siste. «Somedays The Song Wrote You» er et eksempel på det. Albumet kom ut i 2009:

Noen ganger vet du hvordan det ender.
Noen ganger har du ikke peiling
noen ganger skriver du sangen

Noen ganger skriver sangen deg.

I sitt siste album «My Favorite Picture Of You» beskriver han de beste bildene av henne, de beste bildene av Susanna. «Du var så sint at det er vanskelig å tro at vi kunne være elskere. Det har en brann i dine øyne, hjertet i armene, forbannelse på leppene men alt jeg kan se er vakkert»

Jeg kan irritere meg grønn over at jeg aldri fikk oppleve en konsert med Guy Clark, men det er en av skjebnene når man aldri har hatt penger til overs. En dårlig skjult unnskyldning selvsagt for når alt kommer til alt handler det om det samme som når en av dine nærmeste dør og du angrer livet av deg på at du ikke besøkte han mer enn du gjorde.

Mitt første måte med Guy Clark var en kveld i 1987. Jeg satt hjemme hos mora mi og så på CMT, en musikkanal med countrymusikk som en kort periode var å oppdrive på norsk fjernsyn. Kanalen forsvant dessverre like fort som den kom på norske tv-skjermer. Jeg rakk å få med meg låta «Let Him Roll» fremført av Johnny Cash. Videoen forteller historien om siste besøket hjemme hos og opprydningen etter en gammel alkoholiker. Blant alt rotet og tomflaskene finner Johnny i filmen et krøllete bilde av en dame, som viste seg å være Alice, ei hore fra Dallas. Når så alkoholikeren som spilles av Waylon Jennings skal begraves oppdager man at hun er tilbake, litt i bakgrunnen med et svart slør over ansiktet.

Hun kom tilbake, men for sent, slik det ofte er. Videoen grep meg, mer på grunn av teksten enn at Johnny og Waylon spilte i den.

På den tida var det den mest sørgelige historien jeg hadde sett og hørt. Jeg kom aldri over den. Han kom aldri over henne, for hun var den største og eneste kjærligheten i denne drukkenboltens liv. En stor kjærlighet dør jo aldri, sies det.

Når hora kommer tilbake i begravelsen for siste gang rørte det en sart sjel som ennå ikke hadde møtt den store kjærligheten på det tidspunktet.

Waylon Jennings spilte hovedrollen i videoen, men låta fant jeg ut var laget av Guy Clark. Jeg summerte fort opp det tragiske i å miste en stor kjærlighet, eller å aldri finne henne.

I forbindelse med 70-årsdagen ble det utgitt et bemerkelsesverdig tributealbum kalt «This One’s For Him: A Tribute To Guy Clark«. Albumet var produsert av Shawn Camp og Kris Kristoffersons turnemanager Tamara Saviano. Albumet er et av de beste platekjøpene jeg noensinne har gjort. Den ene sangen overgikk den andre. Hvis du ikke har hørt Guy før må du spore opp dette mesterverket av et hyllestalbum. Mine høydepunkt var Kristoffersons versjon av «Hemingway’s Whiskey», Vince Gill med «Randall Knife», James McMurtry med «Cold Dog Soup». Ellers deltok bl.a. Rodney Crowell, Rosanne Cash, Willie Nelson, Ramblin’ Jack Elliott, Emmylou Harris, John Prine, Steve Earle, Patty Griffin og Jerry Jeff Walker.

Jeg finner frem dette verket igjen nå når den sørgelige beskjeden for oss kommer ifra Nashville om at Guy Clark er forenet med Susanna. Mannefallet blant countrygiganter er så massivt nå at noen av oss må begynne å lete på nytt etter meningen med livet. Jeg kommer bare på Willie og Kris og Tony Joe White i samme kategori. Ja, foruten de som favner flere stilarter, som Dylan og Cohen.

«Well, he was a wino, tried and true. Done everything there is to do,» er første linjen i «Let Him Roll». Det gjelder nok både han som sang, han som spilte hovedrollen og han som skrev sangen i videoen.

Nå har de alle rullet videre