KRS247.no

Djevelen, Gud og livet bor i diktet

Midt på 1990-tallet befant jeg meg i en livskrise, som jeg ikke så noen vei ut av. Jeg var for glad i livet til å vurdere selvmord, men pinen ved å leve var tung. I etterkant har det overrasket meg hvor viktig poesi ble i kampen for å overleve. Jeg hadde knapt lest et dikt, da jeg begynte å ta for meg av lyrikk skrevet og utgitt på 1970- 80-tallet. I samme tidsrom hørte jeg hver dag på sangene til Kris Kristofferson, som ble en enorm trøst. Jeg oppdaget gjennom dem at jeg ikke var alene, at jeg hadde en følgesvenn. I diktene fant jeg svar, men like mange spørsmål rundt de store spørsmål om liv, død og tilværelsens mening. Jeg oppdaget gleden i det lille, i noe så enkelt som konglene på bakken og fuglene i trærne. Det lærte jeg av «skogsdikteren» Hans Børli, han som hadde introdusert meg til diktets verden. Jeg begynte å skrive mine egne vers, fikk ned på papiret all lidelsen, men også alt det fine med livet. Og så skrev jeg av hundrevis av dikt, som jeg likte.

Jeg oppdaget dette i diktet til Børli:

Det er med lykka som
med ville dyr i skogen;
Den blir tillitsfull
og nærmer seg leirplassen din
når du ikke lenger jager etter den.

Morgenbladet har 28. april i år en sak om dikt og selvmord: «Hva gjør at et menneske med selvmordstanker bestemmer seg for å leve? For noen kan det å lese og skrive være avgjørende».

Nora Aschim, en kvinne på 18 år, har gitt ut sin første diktsamling, «Unngå øyekontakt», der hun beskriver livet til en ung jente med spiseforstyrrelser og selvmordstanker. Aschim har ikke selv vurdert selvmord, men forsøkte å gå inni sinnet til diktsamlingens hovedperson.

I artikkelen om Aschim – «Skriver for livet» – undres det over om der finnes et slags svermeri for selvmord i litteraturen. Eller er det tvert om slik at skriving er en form for terapi for å holde selvmordet unna? Temaet har bitt seg fast i meg etter årene på 1990-tallet. Uhyggelig mange forfattere har tatt sitt eget liv. I Protestfestivalen 2012 satte vi selvmord på dagsorden. Jeg søkte frem dikt og sitat av forfattere som hadde tatt livet sitt. Listen ble lang: Per Sivle, Tor Jonsson, Jens Bjørneboe, Nils Yttri, Tor Ulven, Stig Sæterbakken, Einar Torkelsgard, Tove Ditlevsen, Karin Boye, Vladimir Majakovski, Silvia Plath, Michael Strunge —–.

Hvorfor har så mange poeter tatt sitt eget liv? Jeg har ingen annen forklaring enn det tidligere leder av forfatterforeningen Arne Ruste fortalte meg en gang under en middag på Son. Poetene lever lengst og kortest, hevdet han. Det er sunt å rive ut demonene fra ens indre, få det ned på papir. Hvis man makter det. Men makter man det ikke kan det i verste fall ende tragisk.

«Lidelsen har ingen benk å sette seg på», skrev Tor Ulven i et av sine dikt. Da kan det være bra å sette seg ned for å skrive et dikt i stedet. «Ved å skrive kan mennesket beskytte seg mot en overveldende indre eller ytre virkelighet. Man trenger ikke være noen stor kunstner – å sette ord på indre konflikter i samtale eller på papir vil i seg selv dempe smerten». Dette fortalte psykiater og avdelingsoverlege ved Sykehuset i Vestfold Arne Thorvik til Morgenbladet.

I år er det tjue år siden festivalen Poesi 97 i Søgne. Her fulgte jeg opp tema omkring dikt og helse. Basert på boken «En albatross i stuen – Kunst i helse- og sosialfagutdanningen» av Ida Berntsen fra Søgne stilte vi følgende spørsmål: «Bør lyrikk inn som undervisningsmetode i helse- og sosialfagutdanningene?». I debatten, som ble ledet av nåværende styreleder i Protestfestivalen Jan Oddvar Skisland, kom det frem overraskende momenter. Flere av publikum fortalte dramatisk hvordan dikt hadde fått dem ut av psykiatrisk sykehus. Noen av dem hadde lest dikt av Carl Frederik Prytz, som var deltaker i debatten. Prytz gikk mot sin leserskare og avviste at så hadde skjedd. Flere av dem reagerte sterkt på dette.

I etterkant fikk jeg god kontakt med Prytz og besøkte han hjemme i Oslo. Han sendte meg flere diktsamlinger og skrev et brev der han takket spesielt for debatten i Søgne. Jeg fant ut at Prytz’ egen historie antakelig var årsaken til hans reaksjon. Han var i lengre tid innlagt på psykiatrisk avdeling og skrev boka «De Vindskjeve», som Ingvar Moe i Dag og Tida kalte den viktigste boka i 70-åra. Da Prytz var i Søgne, hadde han for lengst lagt bak seg denne tiden, men fikk den vekket til live igjen. Mitt inntrykk var at opplevelsen i Søgne – etter at han fikk fordøyd den – satte dype spor helt til hans død som 80-åring i 2003.

Svensk psykologiprofessor Arne Öhman forklarer hvordan poesi og helse kan henge sammen:

Att beskriva hur man upplever rädsla
eller ängest är svårt och görs bettre
av poeter än av psykologer.

Forholdet mellom poesi og helse er imidlertid betent blant poeter. I programheftet til Poesi 97 intervjuet jeg Paal-Helge Haugen, som bestemt avviste at det var noen sammenheng:

Absolutt ikkje. Eg jobbar ikkje i trivselsbransjen. Det er viktig at folk trivs, men eg trur ikkje nødvendigvis det er poesien som skal gi den. Det er det ein kallar instrumentalisering av poesien som begge taper på i lengden. Det beste poesi kan gjere er å skape ein større livsintensitet. Å tenke ein smertefull prosess er det ikkje så mykje trivsel forbunde med. Den poesien som ikkje skapar uro trur eg ikkje har så mykje for seg.poesi er ikkje eigna i terapeutisk sammenheng, og er ei sammenblanding eg er djupt skeptisk til.

Men om Paal-Helge ikke «jobbar i trivselsbransjen», har dikt utvilsomt hjulpet folk over hele verden.

Hvorfor malte Munch bilder som Skrik og Melankoli? Antakelig var det en form for selvterapi. Hvor mange låtskrivere har ikke skrevet seg ut av lidelse? Lars Saabye Christensen fortalte i et avisintervju at straks han var ferdig med å skrive en bok, kom angsten, og så måtte han umiddelbart sette seg ned og skrive igjen for å holde angsten på avstand.

Poeten Terje Dragseth sa en gang i et intervju at Kaos er utgangspunktet for tilblivelse. Min gode venn skuespilleren Lars Andreas Larssen gav i 2001 ut en bok om døden. I forordet skrev han om hvorfor han samlet dikt om døden:

Litt sky, litt spent og full av respekt forsøker jeg med denne samlingen å nærme meg andres følelser og tanker om det vanskeligste – døden. For tross fremskreden alder, har jeg ennå ikke maktet å føre en åpen samtale om dette. Ikke med mine sønner. Ikke med mine venner. Men diktene i denne boken har hjulpet.

 Når man skriver eller leser dikt, er det som når man hører en sangtekst, man kjenner seg igjen og det gir oss en slags tilfredstillelse. Det var nok utgangspunktet da Ida Berntsen fra Søgne i innledningen til sin bok fra 1997s skrev følgende:

Et sentralt poeng i boken er at kunst anvendt i undervisningen, vil kunne ha innvirkning på den personlige utvikling i studenten. En slik vekst hos omsorgsutøveren vil ha betydning for det mellommenneskelige forholdet mellom pasienten og denne. Boken handler om hvordan kunst kan ha betydning for å utvikle empati og evne til å handle rett, moralsk sett.

Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget.

Den amerikanske psykologen R. May skrev i 1988:

Personen ser bättre och exaktare när hans känslor är engagerade. Vi kan i realiteten inte se ett objekt om vi inte är känslomässigt berörda av det.

I følge moralfilosofen Jürgen Habermas er den vestlige verden gjennomtrengt av instrumentell fornuft. Vi taper evnen til empati på det indre følelsesmessige og moralske planet. Filosofen Arne Næss hyllet følelsene og sa at veien til frihet går gjennom styrking av følelseslivet. Vi trenger med andre ord poesien både for å forstå andre og for å forstå oss selv. Når vi gjenkjenner noe i andre, fungerer det som om man under fotballkampen får en støttepasning.

Arnold Eidslott beskriver diktets posisjon på en mesterlig måte i «Diktet», som avsluttes slik:

Et dikt er en ensomhet
Et bål på tundraen
En albatross i stuen
Uventet inn fra havet

Så kan man kanskje også vende tilbake til spørsmålet jeg stilte litt tidligere. Er det de spesielt følsomme som skriver dikt eller blir man spesielt følsom av å skrive dikt? Vel, jeg lar Henrik Ibsen få siste ordet:

At leve er – krig med trolle
i hjertets og hjernens hvelv.
at dikte er – at holde
dommedag over sig selv

Den 8. september i år markerer Protestfestivalen 20-årsjubileet for Poesi-97 ved å arrangere Poesifest.