KRS247.no

Henter værvarsel...

Det vi ikke skriver om

Vi må skrive mer om selvmord og mindre om terror. Jeg tror smitteeffekten er viktigere å ta hensyn til når det gjelder terror.

Jens Bjørneboe skrev i et av sine mest kjente dikt:

Mitt hjerte det er et foreldreløst barn
det har ikke klær, ikke mat og sko
det har verken seng eller barnetro
Det har ingen ro.

Når en ny bølge av selvmord skyller innover landsdelen, er ikke løsningen fortsatt taushet rundt dette tabubelagte emnet. Når ei dødssyk kvinne drar til en klinikk i Sveits for å ta livet av seg, forfølges hun av et pressekorps som følger henne inn i døden. Men alle de hundrevis som hvert år tar sitt liv her i landet er det ingen som skriver noe om. De blir taushetens navn, hvor de nærmeste for resten av sitt liv vil leve i smerte og sorg over den som har valgt å avslutte livet.

«Kunne jeg gjort mer? Har jeg oversett noe?» Tankene kan man bare forestille seg. Men ingen vet, fordi det ikke er kommet for en dag. Derfor kunne heller ingen reddet vedkommende. Ofte er det jo sånn at den siste man snakker med når man lider er de nærmeste. Man vil ikke påføre dem unødige bekymringer eller risikere at de tar grep om ens eget liv. Derfor kommer det ofte som er sjokk. De ante ikke. Når det heller ikke kommer ut hva som har skjedd, er det dessuten få som vil være der for den som sitter med sorgen.

Uten fokus på selvmord, vil depresjonene og det som fører til selvmord få spre seg som kreftsvulster i sinnet til de ulykkelige. Løsningen er å snakke mer om det, finne ut om noe kan gjøres og rett og slett være til stede som medmennesker. Det er en risiko, men den risikoen bør man ta.

Hvert år tar mer enn 500 mennesker sitt eget liv i Norge, men her er det nok store mørketall. Få skriver om det, men mange snakker om det, fordi mange mennesker står nær disse menneskene.

Nok et selvmord her i Kristiansand kommer frem via Facebook. Selv om mediene er tause, snakker fjesboka og godt er det. Det å oppleve å se bilder av en pappa med et lite barn i armene, omsorgsfull og kjærlig, og med et bilde som taler om dyp kjærlighet mellom far og barn er umulig å bli berørt av enten man har barn eller ikke. Det gjør vondt, skikkelig vondt.

Hvordan kunne han, tenker vi, men vi vet ikke. Vi vet ikke hva han gjennomgikk.

På Protestfestivalen har vi hatt selvmord som tema flere ganger. Vi satte publikumsrekord tidlig på 2000-tallet da vi en sen lørdagskveld satt i Kunstforeningen og diskuterte dette dype og ytterst alvorlige tema, mens andre koste seg på fest med rødvin på byen. I 2012 hadde vi det som hovedtema, men færre publikummere dukket opp. Hva er det som skjer med oss?

Har vi i all vår velvære og luksus glemt at mange faller fra og at forskjellene som øker skaper høyere gjerder mellom oss? Er man dypt ulykkelig, er det sjeldent godt å lese om alle som har det så bra. De deprimerte søker likesinnede, de leser ofte dyster litteratur og hører på triste sanger, slik jeg har gjort i de periodene jeg har vært langt nede.

All denne perfektheten skaper avstand mellom oss, vi er alle av kropp og sjel. Mange sliter med å leve, noen sliter med tanken på å skulle dø. Mye handler om følelser og vår evne til å takle vanskeligheter. Vi som sliter med dødsangst har vanskelig for å forstå de som sliter med livsangst. Men det opptar oss, fordi det uforståelige er noe vi kan finne svar i, og vi kan hjelpe hverandre til å forstå hverandre.

Mannen i gata som tar livet sitt gir ofte fra seg få svar, men desto flere spørsmål. Svarene kan vi til dels finne hos kunstnerne. Det er de som utgjør den største gruppen av selvmordere. Når vi hører om en yngre forfatter eller kunstner som dør tenker vi ofte selvmord, alkohol eller «noe i den gata». Til alle tider har forfatteren vært den som har stått nærmest livet, men også døden.

Forfattere som Ernest Hemingway, Hunter Thompson, Silvia Plath, Karin Boye, Tove Ditlevsen, Jens Bjørneboe, Tor Jonsson, Nils Yttri og Tor Ulven valgte bevisst å forlate livet. Enten det var Bjørneboes raseri over samfunnet eller Jonssons fortvilelse, beskrev de verden og mennesket på godt og vondt – mest vondt. Deretter koblet de fra. Stig Sæterbakken deltok på festivalen et år og likte seg. Når man leser hans roman «Gjennom Natten» føler man på ubehag. Han slet med livet, men var uendelig glad i barna sine. Karrieremessig var han på topp, men hvorfor hørte han på så trist musikk? Hvorfor var han så ulykkelig? Han forteller en del om dette selv, noe som kanskje kan gi litt forståelse for andre.

«Så fornuftige, alle mann. Så kloke. Så rolige. Så alvorlige. Så ettertenksomme. Så vel tilpasset i livssituasjonen. Så drevne i sin omgang med andre. Så sikre i sin sak uansett hva for utfordringer de står overfor. Så rutinerte og bestemte i sin håndtering av hvilke situasjoner som helst. Alt mens det oppe i hodet på meg fremdeles koker av all verdens latterlige lengsler, idiotiske redsler, detaljerte selvmordsplaner, grisete sexfantasier og helt respektløse forestillinger om de såkalt viktige ting i livet. En heksegryte av puerilt slagg er det, på kokepunktet mer eller mindre konstant, et virvar av tull og tøys som jeg ikke ville kunne unngå å bite av meg tungen i skam over, om jeg skulle være så uheldig at det kom noen for øret, noe av det,» skrev Stig Sæterbakken (1966-2012).

Han svarte på hvorfor han hørte på trist musikk på denne måten: «Veken skrus gradvis ned, ordene må brenne på laveste bluss for å matche den verden som nå nesten har opphørt å eksistere».

Når et menneske i en liten bil styrer mot en trailer, skyter seg eller triller et tosifret antall piller ned i halsen, blir det ofte sagt at det er feigt gjort overfor de som sitter igjen. Men er det vi andre som er feige som ikke tar innover oss menneskets ondskap, selviskhet og ufølsomhet?

Når vi møter gamle kjente på gata spør vi om åssen det går. Det vil være risikabelt å si noe annet enn at det går greit. Jeg sier det ofte som det er, men har man det kjipt begynner ofte blikket til den du treffer å flakke og så får de det plutselig veldig travelt. Jeg er ikke annerledes enn andre, så kanskje må vi ta dette mer innover oss.

Jeg ser for meg den lille gutten som har mistet faren sin. Jeg ser for meg han som gjorde slutt på livet fordi kona gjorde det slutt. Jeg ser for meg den unge jente som hadde livet foran seg. Jeg ser for meg alle de som blir igjen, all tragedien og hvordan disse selvmordene vil prege en familie i generasjoner.

Alt dette gjør at vi bør ta selvmord på alvor. Det gjør vi ikke ved å la være å skrive om det, la være å snakke om det. Låtskrivere og kunstnere forteller til stadighet hvordan det å få det ut har fungert som terapi. Mange triste sanger har fungert som livredning for mennesker, fordi det gjør godt å vite at man ikke er alene.

Folk jeg kjenner har opplevd foreldre eller søsken som har tatt sitt liv. De kommer aldri over det. Det vil prege dem for livet. Mange av dem vil aldri passe inn i NAVs støpeskje og heller ikke inn hos en arbeidsgiver.

«Lidelsen har ingen benk å sitte på,» skrev Tor Ulven. Men vi kan la være å få det så travelt når noen ikke har det greit. Vi kan sette oss ned sammen med dem. Høre på trist musikk sammen med dem.

«Somliga går i trasiga skor», sang Cornelis Vreeswijk. Det gjør vi alle i blant.