I natt så Jeg filmen «Irrational man». Filmen handler om en mann (Joaquin Phoenix) som befinner seg i eksistensiell krise. Han finner først en mening med livet når han gjør en irrasjonell handling.
Hvis vi ser bort ifra galskapen i det han bedriver kjenner jeg meg ofte igjen i den irrasjonelle mannen, en slags Obstfelder som ikke klarer å få kabalen som heter livet til å gå opp.
I de siste sytten årene har jeg funnet mening i å lage Protestfestivalen. Det har gitt en mening å slippe til annerledestenkende i forskjellige settinger. Sette opp annerledes tema til diskusjon. Høyst sannsynlig fordi jeg er en av disse annerledestenkende. Jeg trives ikke med tida vi befinner oss i, der mer og mer av samfunnet preges av flokktenkning, der urettferdigheten så langt i min tid etter mitt syn aldri har vært større. Det gis ikke rom for annerledestenkende og de vi før så på som «originaler» er omtrent utryddet fra samfunnet. De få som finnes er så sjeldne at det lages dokumentarfilmer om dem. Men jeg spør meg selv hele tiden, er vi ikke alle «originaler»? Vi er 5.2 millioner nordmenn, men ikke en av oss er like.
Det finnes en «ordentlighet» det stinker av, for bak fasadene finner vi alle med sine demoner eller sine svake sider. Jo lenger man har levd, jo mer erfarer man det.
Vi har formet regelverk som vi forholder oss til så slavisk at vi mistrives. På mange måter er vi blitt slaver under våre egne regler.
I forbindelse med at Therese Johaug er tatt for doping for å ha brukt en ulovlig leppekrem mot såre lepper kommer dette mer frem til overflaten. Enhver med litt forstand forstår hvor galt det er blitt når den mest hardtarbeidende langrennsløperen kan få ødelagt hele karrieren på grunn av en krem mot blodige lepper. Det er vel ingen som ikke forstår at en leppekrem ikke er prestasjonsfremmende. Det kan nesten se ut som man må være utdannet lege for å bli toppidrettsutøver for det hjelper jo ikke at legen påtar seg skylda.
Man kan jo samtidig spørre seg om kunstnere som stadig går konkurs bør ha krav på statlig betalte regnskapsførere fordi de ikke forstår seg på regnskap. Jeg forsøkte å hjelpe avdøde Kenneth Sivertsen med å lage en organisasjon om det en gang.
Frihet er nøkkelen til å trives, men det kan virke som vi har besudlet trivselen med å forholde oss så slavisk til våre egne regler at vi er i ferd med å utvikle angst og mistrivsel.
I mine øyne er vi nådd et bunnivå, blitt utrolig små, omtrent som små hissige lemen.
I en dokumentar av Michael Moore oppsøker den kjente dokumentarskaperen den finske skolen for å finne ut hvorfor Finland har verdens beste skole. Svaret han får er oppsiktsvekkende. Ingen hjemmelekser. Elevene blir oppfordret til å klatre i trærne i skoletida. Her i Norge imponeres vi av den finske skolen men vender det døve øret til svaret om hvorfor de lykkes. I stedet fortsetter vi å fundere på hvorfor så mange mistrives på skolen og dropper ut.
NAV får det til å kaldt nedover ryggen på mange, for her snakker vi om systemer som ikke tar høyde for at alle mennesker er unike. Mange roper om umenneskelighet. Det blir noe tragisk over et system der folk som mangler et bein eller skal dø må sende inn meldekort. Hvis du er kommet i en fortvilet situasjon uten jobb må du ta den tunge veien til det lokale NAV-kontoret der det første du møter er vakter i uniformer som ser ut som bodybuildere og et skjemavelde som gir deg resept på antidepressiva.
Små marginer bestemmer om du havner på innsida eller utenfor. Du må rett og slett følge med på alt du foretar deg, ellers risikerer du en krise som den Therese nå opplever.
Jeg savner «skjønn». Ingen er feilfrie og livet kan til tider føles meningsløst nok fra før om ikke samfunnet vi ufrivillig er havnet inn i skal gjøre det enda verre.
Dikteren Einar Skjæraasen sa det så treffende i diktet «Du ska itte trø i graset»:
«Du ska sjå deg for og akte / alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en, / du treng sjøl en storebror.»
I sytten år har jeg bedrevet Protestfestivalen. Før det drev jeg med nærradio, med bøker og andre festivaler. Sist jeg hadde en såkalt vanlig jobb var på 80-tallet. Det begynner å bli en stund siden.
I Protestfestivalen har vi diskutert utallige tema som i ytterste konsekvens handler om enkeltskjebner eller organisasjoner som utsettes for lite skjønn. Det være seg i barnevernet, i møte med politikere, i møte med byråkratiet, systemet, i det som berører de mest ressurssvake, i helsevesenet og i kirken.
Lyrikeren Halvor Roll beskrev det så treffende med at «det nytter ikke å snakke en mappe til fornuft».
Det virker rart at vi er blitt et samfunn med svart-hvitt tenkning, samtidig som vi elsker å vise oss frem i regnbuens farger.
Den danske forfatteren Claus Beck-Nilsen forsøkte i 2001 å melde seg ut av samfunnet ved å erklære seg selv for død. Det viste seg å ikke være så enkelt. Man kan ikke bare fjerne et personnummer når man er så heldig eller uheldig å vandre rundt her på jorda.
I dag sitter jeg alene igjen i ledelsen av Protestfestivalen. Det gir ingen hensikt å forklare hvorfor det ble slik, men skal man ha med seg folk i det man tror på må det ha en oppbyggende effekt og helt sentralt i noe som trenger ny kapital er det å få inn ny kapital.
Jeg tror aldri jeg har vært så langt nede som de månedene det siste styret satt med makten. Når jeg i dag står på bar bakke er det utfordringer som kan virke håpløse og umulige, men jeg føler likevel en slags lettelse, en frihet og at jeg ikke er bundet på en viktig måte. Må festivalen legges ned skjer det etter en vellykket festival.
Sannsynligheten for at det blir flere festivaler er ikke stor, men det har jeg sagt mange ganger. Jeg vet at jeg er avhengig av at folk vil bidra. Da Kai Erland og jeg startet opp i 2000 ønsket vi ikke å kalle oss verken stiftelse, ansvarlig selskap, aksjeselskap eller noe annet, bare Protestfestivalen.
Lover og regler vil det annerledes. Det passer ikke så godt for en fri bevegelse som må ha det frie ordet, den løse snippen og den uavhengige statusen det er å lage noe sånt. «Protestfestivalen skal lugge litt,» sa Kristian Hagestad til krs247.no for en stund siden. Han har vært med nesten fra starten. Det er som med kunst, den er vanskelig å skape hvis den har for mange bindinger. Man kan ikke produsere kreativitet, men kreativitet kan skape mye.
Jeg er nok den irrasjonelle mannen som forsøker å holde fast i samfunnet, fordi jeg ikke har noe valg. Man har familie, man har hus og hjem og mye som må være system på, men jeg mistrives med utviklingen at det skal være bånd og system på den frie tanke. Men også med at man skal bli tvunget til å gå rundt å drive dank fremfor å gjøre noe nyttig.
Gjennom Protestfestivalen har jeg møtt systemet og den absurde korrekthet. Jeg har hørt historiene, lest fortvilelsen i ansikter, forstått desperasjonen og sett mange skjebner. Men jeg har også sett de som har trosset svart-hvitt tenkningen og brutt med A4-samfunnet, som billedkunstneren og bohemen Laurie Grundt (93).
«Ideen til Protestfestivalen er helt genial», sa han i 2005.
Protestfestivalen bør få holde på, mener jeg. Og mange med meg.
Jeg befinner meg i eksistensiell krise. Det handler om meningen med livet, meningen med døden, meningen med hvorfor vi er her og meningen med å bo i et vellykket land som Norge.
Perfekte mennesker finnes ikke, slik Chip Taylor synger i «F**k All The Perfect People».
Heldigvis har jeg sett at de finnes. Jeg er omgitt av perfekte mennesker i mitt hus, så kanskje jeg bare skal holde meg her.