Jeg er ikke et menneske

Jeg er en selvmotsigelse. Hva er banalitet?

Hannah Arendt pekte mot de skyldige Nazistene under 2. Verdenskrig og erklærte dem som vanlige mennesker. Banaliteten grunnet i at de bare gjorde jobben sin. Blir en ansatt fratatt all skyld?

Now that I look back, I realize that a life predicated on being obedient and taking orders is a very comfortable life indeed. Living in such a way reduces to a minimum one’s need to think.
– Adolf Eichmann

Slik rollesamfunnet ser ut, er vi alle individer med hundrevis av disse rollene vi skal tre inn i. Det har noe skuespilleraktig i seg, som følge av at rollene innehar et manuskript, en rekke av normer som individene trer inn i. En bror, en advokat, en homoseksuell eller en skuespiller. De har alle disse mengdene av konvensjoner å strekke seg etter.

I bunn og grunn strømmer disse rollene ut av en form, og formen er mennesket. Hvordan enn mennesket tolker normene som tegner rollene, vedstår individet fremdeles i en urikkelig ansvarsbolle. Enhver handling som strømmer utifra denne boblen, og inn i en rolle, kommer med et skyldighetsstempel. ”Jeg gjorde bare jobben min,” sa de. Er du først og fremst en ansatt, eller først og fremst et menneske?

”Jeg gjør bare jobben min,” har jeg hørt – som for å rettferdiggjøre den indirekte mobbingen som har funnet sted på arbeidsplassen. En streben etter å røske ut mennesker som ikke passer inn.

I arbeidslivet finner man drøssevis av slike eksempler, men hva er i grunnmuren av enhver bedrift? Mennesket. Skal man drive en bedrift der mennesket har en ansvarsrolle når det kommer til å tilfredsstille budsjett, må dette tas til konsiderasjon før bedriften stiftes: Mennesket er dynamisk, i den forstand at ethvert individ er unikt. Det er ønskelig med robotfungerende drømmeansatte fordi de får bedriften til å synge! Men hvor er ansvaret? Hvor er mennesket? Jo, det er løftet opp til noe høyere enn seg selv, noe så lekkert som et selvrealiserende suksessfenomen overøst av komplimenter og diplomer.
”Vet du at du er den beste ansatte vi har?” spør sjefen. Spør han også: ”Er du et godt medmenneske?”

Hvorfor skal han det? Det er ikke jobben hans.

Hva er et godt medmenneske?

Det uunngåelige i verdenen vi går, står og sitter på, er det som er utenfor oss selv. Enver forbipasserende, enhver maur vi tråkker på, enhver jobb vi tar.
Hva er det du skriver under på i valget ditt?
Gjør du noe som gjør verden et bedre sted?

I det moderne samfunnet vi lever i innehar så my effektivitet, så mye suksess, så mange muligheter. ”Nye ideer og bedre løsninger,” sier Høyre. Derfor skal vi bryte ned det offentlige, selge Norge og gi individet mer ansvar for sitt eget liv. Vi strammer inn velferdssamfunnet. Det er noe darwinistisk ved det hele. Naturlig seleksjon:
Survival of the fittest.

Har vi ikke alle hatt en venn som ikke kan løfte seg selv?

Vi tok et valg. Vi stemte for å selge Norge. Vi ga slipp på kameraten vår. Ser vi ikke at det er det vi har gjort? Jeg vil betale mindre skatt og få mer betalt for jobben jeg gjør.

Hva er egentlig jobben din?

Jeg klarer ikke å se medmennesket.
Jeg klarer ikke å se deg.

I was one of the many horses pulling the wagon and couldn’t escape left or right because of the will of the driver.
– Adolf Eichmann

Byråkrater, skrev Hannah Arendt.

Jeg er rollen min, ikke et medmenneske.

Kan du være en rolle uten å være et medmenneske?
Det er en motsetning av selvbevissthet i det hele. Samtidig er det en selvmotsigelse. Du er dømt til å være et medmenneske. Det er vondt å se, hvor disse rollene leder oss. Charlie Hebdo. Virale halshoggingssnutter.

Jeg er rollen min
er ikke et menneske.

Alt jeg så var rollen min
visste ikke at de andre var mennesker.

Norge skal fram.
Mennesket er tatt av kartet.

Du møter dem ikke på arbeidsplassen din;
de synes ikke der.

Rollen min er ikke et menneske.

Lever du da?