Hvem hadde vel trodd at jeg i dag mer enn gjerne bytter ut asfalt med fjell, og natur? Hvem hadde trodd at jeg skulle velge fjellferie istedenfor byferie? Er det mulig at jeg er blitt så glad i naturen?
Jeg tror veldig mange fortsatt tviler, og jeg forstår dem veldig godt. Jeg som tidligere elsket å kjenne asfalten under føttene, og som alltid måtte innom det som var av kjøpesentre under det meste av turer vi var på. Jeg som trasket Sørlandssenteret opp, og ned både titt, og ofte, og som stadig hadde meg en bytur med shopping for øyet. Hva har egentlig skjedd her når jeg nå velger stikk motsatt?
Det er nok mye som har skjedd den siste tiden som har resultert i at jeg nå setter andre ting mye høyere enn shopping, og bylivet. Kanskje er en ting at jeg er blitt eldre, og at man setter pris på litt andre ting. Men jeg tror nok hovedårsaken ligger i endringene som har skjedd, og som jeg fortsatt jobber med.
Tidligere så satte vekten en stopper for mye, eller det var vel hodet mitt som begrenset meg. Hodet mitt som hele tiden fortalte meg alt jeg ikke kunne, og ikke burde fordi jeg var så stor. Jeg tror kanskje ikke jeg valgte bort ting fordi jeg ikke kunne gjennomføre det, men fordi jeg trodde at vekten ville stoppe meg. Gud, så irriterende å tenke tilbake på hvor mye jeg har latt meg begrense fordi ett skrullete hode får meg til å tro at det er sånn det er. Klart vekten automatisk begrenser en del, men det er nok mye man fint klarer bare man våger å prøve.
Jeg har nok aldri vært av den tøffe typen som har kastet meg ut i det meste, og det er sikkert en av grunnene til at jeg har latt vekten begrense meg såpass som den gjennom årene. Jeg nok alltid brydd meg om hva andre tenker, og mener om meg, og alltid drømt om å være den som ikke bryr seg om andre.
Jeg har nok alltid ønsket å være den som går i badedrakt om sommeren fordi jeg også vil bade som alle andre. Eller være den som går i knekorte bukser og viser kompresjonen på beina fordi jeg også synes det blir for varmt med langbukser på de varmeste dagene. Og jeg skulle gjerne vært den som går i topper uten armer, og ikke bryr meg om jeg viser både grevinneheng og løshud. Men så tøff er ikke jeg.
Jeg har kommet veldig langt, men så langt er jeg ikke kommet. Det er nok kanskje ikke bare fordi jeg er redd for blikk, og kommentarer, men jeg tror også en del av dette går på selvfølelsen. Jeg føler meg ikke vel på badestranden blant hauger av folk ikledd badedrakt, og jeg føler meg ikke vel om jeg viser bein med kompresjon, og armer med grevinneheng, og løshud. Jeg beundrer alle som gjør akkurat som de vil, men for min del, så går det ikke bare på det å gi søren,men det går minst like mye på at jeg skal føle meg vel, og komfortabel.
Kanskje blir jeg tøffere på en del ting med årene. Det er lov å håpe, for jeg tror jeg gjerne vil komme dit at jeg ikke bryr meg om alle andre. Hadde det ikke vært for tømmerstokkene mine av noen bein, så tror jeg nok jeg hadde vært der nå. Det har tatt lang tid det å akseptere at man har en kronisk sykdom i beina som ikke vil forsvinne, og jeg innser at det vil ta veldig lang tid det og skulle kaste langbuksene på båten om sommeren.
En del ting har heldigvis endret seg, og det er fantastisk å føle på at jeg nå liker både fjell, og natur. Jeg har nok alltid likt fjell, og natur, men det å komme meg ut, og gjøre det jeg har ønsket, det har jeg nok sett på som mer ork enn glede. Jeg orket nok ikke tanken på å gå lengre turer i fjellet. Det kostet for mye krefter, jeg ble fort sliten, og det var garantert mye stigninger som igjen gjorde at kroppen fort ville stritte i mot. Jeg hadde et hav av unnskyldninger, og jeg er sikker på at veldig mange kjenner seg igjen.
Vi er verdensmestre på unnskyldninger, og av og til, så lurer jeg på hvor man egentlig får alle unnskyldningene fra? De kommer jo på løpende bånd, og man trenger liksom ikke tenke seg om for å finne en haug av fantastisk gode unnskyldninger. Tidligere var jeg sikkert også et gnagsår å ha med på tur, for når jeg ble skikkelig sliten, så ble jeg også skikkelig sur, og sint. Da var det nok lurt å ligge ett godt stykke foran meg sånn at jeg kunne gå der bak alene og småkjefte på alt, og alle.
Selv om jeg alltid har vært stor, så har jeg alltid hatt som mitt store hovedmål at vekten ikke skulle begrense noe i forhold til datteren vår. Hun skulle ikke se moren sin sitte på rompa i sofaen, og ikke gjøre noe, og sånn har jeg heller aldri vært. Dette kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har klart. Vår lille familie på tre har opplevd en masse, vi har vært på både små, og store turer, og vi kan se tilbake på en masse av opplevelser i inn og utland. Der jeg har følt at vekten har begrenset meg, der har Trond steppet inn. Svømmehallen er vel ett av få steder jeg aldri har vært med datteren vår, men da er det godt at man er to, og har kunnet dele på det som trengtes å dele på.
Det føles godt å komme ut på tur. Jeg føler jeg har sett mer enn nok asfalt, og da er det utrolig fint å oppleve det man alltid har hatt lyst til å oppleve. Det å komme seg ut i naturen er så godt for både kropp, og sjel. Den roen man finner der er helt ubeskrivelig. Man klarer å senke skuldrene, og bare nyte stillheten, og alt det vakre rundt seg. Jeg tror min aller beste også setter stor pris på endringene mine. Han er en ivrig fisker, og elsker å være ute.
Det å få meg mer aktivt med vet jeg han er innmari glad for. Det er fint og kunne dele slike opplevelser. Det er ikke det samme at den ene forteller, og den andre lytter. Trond merker også hvor mye bedre kroppen min fungerer. Bakker, og stigninger er ikke lengre et ork. Nå kjenner meg på mestringsfølelsen når jeg gyver løs på en bratt bakke, og jeg kjenner meg så stolt når jeg går opp bakker uten et stopp der jeg før har stoppet flere ganger før å orke å komme meg opp. Det gir så motivasjon til å fortsette med det jeg holder på med! Det og orke, og klare – for en seier!
Det å gå ut på tur og føle seg glad, det å gå ut på tur fordi man virkelig har lyst, og ikke kun for å glede andre, det er så godt! Jeg jubler innvendig! Når man i tillegg får kommentarer fra folk rundt meg på at de merker gleden, og at de merker fremgangen – det betyr uendelig mye.
Jeg er fortsatt glad i å shoppe, men ikke på langt nær som før. Før følte jeg at jeg bodde enten i byen, eller på Sørlandssenteret. Nå vil jeg heller bytte dette ut med en fin tur. Ingenting er som å lage frokost ute i det fri. Spise egg og bacon lagd på stormkjøkkenet, eller grille pølser på bål, eller på engangsgrillen. All mat smaker så mye bedre når man spiser den ute, og det farlige med å spise ute er vel at man ofte spiser en del mer enn man kanskje burde.
Det å sitte ved et stille vann, og bare høre fugler, og sin egen pust. Det å se min aller beste stå å kaste ut fiskestangen, og vite at det er det beste i verden for han – dette er en verden jeg sikkert skulle opplevd for lenge siden, men som jeg nå er så uendelig glad for at jeg har oppdaget, og kan ta del i fordi jeg orker, og vil.
I fjor var jeg for første gang med min aller beste og mine svigerforeldre til Numedal. Der har min svoger en gammel seter som det har vært en årlig tradisjon å besøke for å fiske, og nyte naturen. I fjor var min første tur hit. En gammel seter fra 1700 tallet i naturskjønne omgivelser, og med mange gode ørretvann på alle kanter. En seter med utedo, men dog en særdeles koselig utedo. Seteren har fått påbygd en helt ny sovedel, noe jeg var veldig glad for, men ellers er den som den var da den ble bygget en gang på 1700 tallet.
Jeg er rimelig stolt av at bytuppa Heidi var med hit, og nøt hvert minutt. Frokost ute, fisketurer på fjellet, middag på grillen, og bålkos på kvelden. Ett par elgsafarier ble det også, og selv om jeg ble lovet at jeg skulle få se elg, så hadde de gjemt seg godt 🙂 Turen til Numedal blir også en årlig tradisjon for meg. For meg blir det også et mål at jeg for hvert år skal gå lettere, og lettere opp bakkene til det ene ørretvannet, og mens andre fisker skal jeg utforske turterrenget. I år skal jeg også på tur til Hallingdal som er min aller beste sitt ferieparadis. Jeg er ikke med fordi jeg føler jeg må glede han, men jeg er med fordi jeg har innmari lyst, og fordi det gir meg masse flotte opplevelser som vi to kan dele.
I sommer blir det også en tur til asfalt, men det er nok tur, og fjell opplevelsene som kommer til å stå i fokus. Jeg har en dragning mot København, så dit skal vi en tur sammen med min kjære mamma. Jeg vet ikke helt hva det er med København som lokker, men byen er utrolig fin, og har så mye å by på. Dessuten er København byen hvor min olderfar bodde det meste av sitt liv.
En olderfar ingen vet så mye om, som flyttet til København for å utdanne seg som operasanger, og som aldri kom tilbake. En olderfar som ikke fikk lov til å gifte seg med kvinnen han elsket fordi han var av rikfolk, og hun var av arbeidsfolk. Jeg har funnet en del svar gjennom slektsforskning, men det er så mange svar jeg ennå ikke har. Kanskje er olderfar grunnen til at jeg er så glad i København.
Det å starte en endring først via trening, og den mentale biten har gitt meg store resultater. Det er ingen som helst tvil om at det nytter. Man kan komme i bedre form, og man kan få en kropp som jobber med deg, og ikke mot deg. Denne følelsen av mestring, og resultater nyter jeg virkelig, og jeg vet at du også kan komme dit at du kjenner på akkurat det samme. Det koster, men det er verdt det.
Det er en lang, og slitsom vei. Men er du ikke villig til å gå veien når du vet hva som er målet? Jeg har slitt masse, og vet jeg må slite lenge ennå, men de små gevinstene jeg hele tiden får er verdt hver svettedråpe. Jeg skulle selvsagt ønske at jeg hadde mistet enda flere kilo enn jeg har, men jeg må bare være fornøyd med det som er mistet, og heller se hvor mye bedre kroppen fungerer. Helsen først! At jeg i tillegg har gått fra å være en bytuppe til å bli fjellgeit – det er ett stort pluss det også.