Annonse
Annonse

Angst er mainstream


Margrethe Munthe skrev moralvisa «Lua Av», som prekte: ”ikke tråkk på plenen, røyking er forbudt, ikke storme inn i stua før du har tatt av deg lua!” Munthe visste lite at denne moralprekenen nå kan anses som en metafor for veloppdragne og angstfulle unge og eldre nordmenn.

Jeg tenkte å begrunne hvorfor du i Norge er en trygg nasjonsdeltaker for fedrelandet ditt og velferdsstaten. Du er fastspent i angsten din, og derfor appellerer det ikke til deg å leve på annet vis.

Angst, sier Søren Kierkegaard, er en antipatisk sympati. Dette vil si at det i mennesket, er en kontinuerlig tildragning, og fraskyvning til muligheten for muligheten. Dette indikerer fri vilje, og menneskets angst for den og kjærlighet til den. Angsten er, i følge Jean Paul Sartre, det vi er. Og det eneste som begrenser våre handlinger eller handlingslammelse er våre følelseshorn til denne angsten.

Man kan holde seg innenfor komfortsonen. Flyte gjennom livet på det jeg kaller SSF; skolér, selvrealisér og formér. Dette i et heller determinert (uten fri vilje) fabrikkformat: tilsynelatende selvsikker i sitt livsbedrageri og livsprosjekt. Kanskje også for angstfylt til å bryte ut av mønsteret. (Du kan ikke gå på plenen langs strandpromenaden om sommeren fordi det er jo en gruslagt gangvei) Angsthemmet er kanskje et bedre ord: et menneske i stand til å gjøre noe, men som fryser til i gjerningsøyeblikket. Er virkelighetsoppfatningen om at man skal bidra i samfunnet sitt for å unngå angst (å bryte ut, ta egne valg) og skam en vrangforestilling?

Vi kan tolke fra Jean Paul Sartre’s definisjon av angst, at mennesket er fri vilje; derav er de angst. Kan man anta at mainstreamen er de mest angsthemmede, men minst bevisste på det? Dersom et menneske vokser opp og følger oppmerkede stier ikledd sesongens motetrender, så driver livene deres forbi i en form for deterministisk karakter. Normen følger en cause-and effect-balanse livene dems. Valgene utenfor normen og det forventede, er angstfylte, og for mange uaktuelle, ettersom det er én måte å gjøre det på; det forventede, altså det trygge. Jeg skulle personlig ønske at det var flere som kjørte på rødt lys. Og at det var flere som bedrev blindsatsing av kapital i favør for lidenskaplige kunstnere og småbedrifter. For eksempel Storm Vintage er ikke en underdreven appell for Sørlendingene som ønsker å bryte ut av sine Master and Slave kostymer. Alle ser jo helt like ut. Angst angst angst(!) For å se annerledes ut.

Kunstneren, en motsats av bourgeoisen, er den fattige, hjertedrevne, og vel så jålete sammenliknet med snobben, eller bourgeoisen, av stereotypisk art, som tilsøker en kunst uavhengig av kommersiell karakter (du kan også finne den borgerlige kunstneren, krimforfatteren), men denne ligger innenfor det borgerlige snobberiet. Gustave Flaubert’s hadde en interessant setning i Madame Bovary (engelsk versjon): (…)with the jealousy of an artist and the egoism of a bourgeois.” Morsomt! Ingen er så sjalu som den frie, og ingen er så stolt som den angstspente.

Norge er en lekeplass for borgeren og undertrykkende for den lengtende kunstneren. De kreative emigrerer til Oslo eller tilsøker et kulturelt undergrunnsmiljø (undergrunnsmiljø her i definert som ikke-kommersielt), der vi kan finne en tendens av l’art pour l’art. Personlig tror jeg dette grunnes ut i en flodbølge av skam som jager den kreative og den uendelige (den som ikke nøyer seg med endeligheter og SSF). Skam på den frie. Skam på deg, du er full av synder!

I (naivt) håp om ikke å sette kunstneren i et romantisert lys, er dette drømmeren den som lengter etter en annen virkelighet enn den som er vedtatt som den sanne (kanskje vi heller kan kalle den det mennesket som er tilpasningsdyktig til samfunnets normer og leveforventinger uten å stille spørsmål). Kunstneren som ubetydelig aktør til å se virkelighetsbildet i nye nyanser og perspektiver.

Man skal inn i pengemaskineriet, for å gjøre de individuelle livene meningsfulle i den forstand at man jobber og tjener inn penger til goder som er større enn individet i sin eneståendehet, altså staten. Jeg er selv ingen motstander av velferdsstaten, tvert imot. Dette er ikke en kritikk av den, men en videreformidling av selvoppfattede tendenser; min virkelighetsoppfatning, eller vrangforestilling.

Problemer som oppstår i møtet mellom kunstneren og borgeren, er at de borgerlige er investorer, og matkilden til driften av kunstnerens gründerinventum.

Ettersom kunstneren ikke er av den borgerliges karakter, faller investeringen bort. Dette som følge av dette regnestykket: Den borgerlige er opptatt av kapital og politikk. Kunstneren er opptatt av politikk og intellekt. Intellekt og kapital jobber mot hverandre.

Gründere av annen enn kommersiell og økonomisk motivasjon, faller dermed nedi en grøft hvor finansieringen ender opp som en støvsuger i kunstnerens lommebok.

Desto tommere kunstnerens lommebok er, desto mindre lyd har samtidens stemme. Parallelt med dette mønsteret går vi gjennom en skilpaddefart av en intellektuell utvikling. For borgeren er dette kanskje angstfritt, profittmessig forutsigbart og ålreit sovemedisin.

Vi er på SSRIer og under terapeutisk behandling for vrangforestillinger og man blir gjerne kurert av Freudianere for å få den riktige virkelighetsoppfatningen.

Depresjons-statistikk er en indikator som sier mye om dagens samfunn. Den viser hvor mange SSF-er vi har i samfunnet vårt. Hvor mange det er som bidrar til at vi stagnerer og sovner av våre egne liv. SSF-en streber etter å slippe unna sin frie vilje, den ønsker aksept av venner og familie, en frigjøring fra skam. Ignoranse er en trygg måte å dø på.

SSRI-er hjelper til med dette, det samme gjør Freudianske terapeuter, som staten støtter i å oppdra flere borgere til den riktige virkelighetsoppfatningen. Til den riktige vrangforestillingen.

Intensjonelt refererer jeg til Jean Paul Sartre, Søren Kierkegaard, i håp om å minske angsten for leseren (autoritesknep som det heter i retorikken). Jeg har ingen intensjon om å riste en stillferdige, angstfylte, undertrykte leser, og definere dette vedkommende som en betydningsfull, pustende puslespillbrikke i samfunnet. Kanskje samfunnet bærer diagnosen, og ikke Solvang DPS. Det er en vrangforestilling å argumentere for en sak uten å refererer til mennesker med politisk korrekte virkelighetsoppfatninger. (Skulle kanskje heller ha referert til politikere.)

Men, jeg skjønner godt hvorfor vi ikke leste Jens Bjørneboe på videregående, kjære offentligheten. Ignoranse er styrke! Dette leste jeg i Orwell’s dystopiske roman 1984.




Annonse
Legg igjen en kommentar

Har du en mening om denne saken?

KRS247 ønsker en åpen og saklig debatt. Her kan du fritt komme med dine synspunkter, men vi krever en respektfull og saklig tone og ber om at du holder deg til sak. Trakassering, hatske utfall og trusler aksepteres ikke. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Du må bruke ditt egentlige navn, falske profiler vil bli utestengt. Før du publiserer - tenk gjennom at mange kan se hva du skriver.

kommentarer



Legg igjen en kommentar