En av fordelene med å være sørlending er at det er helt ok å gå koseturer på ski. Eventuell ekstremsport utøver vi til vanns, ikke sant?
Mitt første møte med smøreski gikk ikke akkurat som smurt.
I Sirdal stod min samboer fra Nord-Møre klar for skitur. Han er naturligvis født med ski på beina og kommer fra en skibygd. Jeg spente på meg det nye skiparet med lettere skepsis. Smøreski, preppet av nordmøringen som gladelig tok på seg ansvaret som smøresjef. Vi snakker om en mann som legger på festesmurning lagvis i pyramideform, og som pusser skiene med strukturbørste for å få best gli og feste.
De gamle smørefrie skiene mine som var kjøpt på ungdomsskolen, var altfor korte, veldig støyende og akkurat passe treige. Argumentene mine for å kjøpe nye smørefrie ski var avfeid allerede før vi kom til butikken, og dermed var grunnlaget lagt for god glid.
Jeg hater god glid. Løypa gikk slakt nedover fra starten, mot en bekk. Alle konstruktive mentale teknikker var plutselig forsvunnet, og jeg husker jeg tenkte at «jeg detter uti, jeg detter uti». På mirakuløst vis greide jeg å ploge meg over den smale brua. Så langt alt vel.
De virkelige utfordringene startet i første motbakke. Jeg har aldri opplevd noe hindre meg så mye i å forflytte meg som smøreski. Framover, altså, for gliden bakover var det ingenting å si på. Jeg vil ennå hevde at det er fysisk umulig å «ta tak» med tærne når man har en glatt planke imellom foten og snøen. Plutselig angret jeg bittert på at jeg hadde bedd om teknikkråd, der jeg stampet meg oppover med gode, gamle fiskebein.
Det hører med til historien at jeg ikke visste hvordan jeg skulle ploge før jeg var 21 – jeg hadde rett og slett null kontroll, noe som naturlig nok førte til at jeg prøvde å unngå hele lidelsen så mye som mulig.
Jeg kjenner et ekte stikk av god, gammeldags sjalusi hver gang noen nevner at de har kjøpt smørefrie ski. For en lettelse det må være! Jeg skal innrømme at når det er «blåføre» (et begrep jeg er veldig stolt av å kunne), sol og antydning til feste, er det greit. Men det er jammen meg relativt stor sjanse for å bomme på smøringen, eller at føret forandrer seg underveis. Jeg har vurdert å skaffe meg et par med smørefrie i skjul, men ikke fortell det til smøresjefen.
Men tilbake til turen. Selvsagt begynte det raskt å regne og blåse sidelengs. Noen ganger i livet kan man lure på hvorfor man vil seg selv så vondt, og dette var et sånt øyeblikk. Jeg kjempet, jeg sklei, jeg tror faktisk jeg grein.
Og selvpiner som jeg er, gav jeg ikke opp.
Forrige helg skjedde mirakelet: det var sol. Vindstille. Minus 6. Nykjørte løyper og tålmodig samboer. Smøringa satt som et skudd. Jeg likte det! Det kjentes fantastisk. Skiene fikk tak, og jeg kjente faktisk at de hjalp meg framover. Jeg tror dette skal gå bra.
Men jeg drømmer fortsatt ganske ofte om smørefrie ski – og jeg er nok ikke den eneste.