Annonse
Annonse

Nede for telling


Forrige uke håper jeg det blir lenge til jeg opplever igjen. Uken vi har lagt bak oss har vært en skikkelig drittuke, men heldigvis kjennes det ut som om denne uken skal bli mye bedre.

Det er mange år siden jeg har vært så nede for telling som jeg var forrige uke, og selv om jeg så den ene etter den andre i familien krype under dyna, så var jeg som alltid skråsikker på at dette ikke ville ramme meg. Ingenting klarer å komme gjennom mitt immunforsvar, men der tok jeg dessverre skammelig feil denne gangen. En eller annen drittforkjølelse kom helt uinvitert min vei, og dette var en forkjølelse som ikke nøyde seg med litt rennende nese, og sår hals. Neida – her skulle vi inn med hele troppen, og likegodt la meg få en smak av alt – det var jo så lenge siden sist.

Jeg følte meg som en mann da jeg bestemte meg for at Legevakta måtte være riktig sted lørdag formiddag. Trappa opp til 2.etasje føltes som en dagsmarsj, og jeg pustet som en hvalross. Pelsdotten som glad skulle ut på tur opplevde at matmor måtte snu allerede ved postkassestativet. Aldri har pusten vært så dårlig, selv ikke når kondisen var på det aller dårligste. Herremin hatt, for et slit.

Lungebetennelse kunne legen på Legevakten fortelle meg, og jeg hadde nesten vært litt flau om det bare hadde vært en vanlig forkjølelse jeg hadde kommet dit med. Venterommet på Legevakta denne lørdagen var full av hostende mennesker med rennende øyne, og neser. Godt jeg ikke var en av dem tenkte jeg i mitt stille sinn,  jeg som alltid er på hugget når folk bruker legevakta til små bagateller.

Lungebetennelse er heldigvis ingen bagatell, trøstet jeg meg selv med når jeg stod og skulle betale. De hjemme smålo litt når jeg sa jeg kjørte på Legevakta. Jeg måtte jo tåle litt juling liksom. Jeg følte meg litt som en mann når jeg faktisk dro på Legevakta. Jeg tålte jo litt juling, men det var så tungt å bevege seg at alarmen min slo inn på at her var jeg blitt invadert av noe som trengte krutt for å forsvinne. Og jeg hadde helt rett. Jeg var nesten litt fornøyd når jeg slo pencillinen i bordet for de hjemme etter to timer på legevakta.

Jeg har svettet, jeg har hostet, jeg har vært iskald, alt som kan renne har rent, smak og lukt har dratt for heldigvis å komme tilbake igjen. Alt måtte komme min vei. Det eneste som man kan se på som bittelitt positivt må jo være at matlysten ikke har vært på topp. Hadde jeg visst hvem som hadde smittet meg, så hadde jeg ikke vært nådig. Jeg hater å være syk. Jeg hater å sitte i en stol og føle meg elendig. Jeg hater å  bare sitte der og ikke gjøre noen verdens ting.

Man er helt ubrukelig, ingenting kan man bidra med, og man er liksom så avhengig av de rundt seg. Jeg synes jo nesten det er litt vanskelig å overlate alt til andre. Det handler vel om at jeg liker å ha kontroll på det som pleier å være mine oppgaver, så jeg har kanskje bare godt av å lide litt.

Det virker som om den grufulle uken forrige uke vil bli en mye bedre uke denne uken her. Pusten er mye bedre, allmenntilstanden er mye bedre, og lysten til å gjøre noe er tilbake. Pencillinen har gjort det den skulle ser det ut for, men kuren skal man alltid gå ut, noe som også betyr at jeg ikke får trene noe som helst denne uken. Det er nesten krise. En hel uke uten trening. Det er så jeg nesten hyperventilerer hver gang jeg tenker på det. Tenk at jeg nesten hyperventilerer av og ikke komme på trening.

Er det mulig å bli lei seg for ikke å kunne trene? Også jeg da? Går man tilbake i tid ville jeg nok sikkert ha jublet for å slippe unna, men du verden så langt jeg er kommet. Innimellom følelsen av å synes synd på seg selv, så er det faktisk en seier for meg og føle på hva treningen nå betyr.

Så fikk immunforsvaret mitt litt juling forrige uke, og som jeg nevnte, er det flere år siden sist. Jeg har vært så stolt over det fantastiske immunforsvaret mitt, og det er jeg fortsatt. Det er visst bare godt for kroppen å få litt juling i blant. Jeg skal fortsette å ta mine vindunderprodukter som gjør kroppen min så sterk, og jeg skal fortsette å tenke at det er endringene jeg har gjort de siste årene som også har gitt meg gevinst når det kommer til det å bli veldig lite syk.

Før jeg startet med viktige endringer, så følte jeg at jeg » alltid » ble småsyk. Jeg ble alltid forkjølet når alle andre ble det, jeg fikk det meste når alle andre fikk det. Magen var konstant i ulage, og spesielt etter en helg hvor man kanskje hadde blandet veldig mye forskjellig mat. Der noen var slitne etter en helg med mye festing, så slet jeg mye med uggen mage etter en helg med mye blanding av mat. Mine små skritt har nå gitt meg en kropp som spiller mye mer på lag med meg, den er blitt sterkere, og ikke så mottakelig for virus, og bakterier. Store gevinster.

Jeg er på beina igjen, og gleder meg til en ny, spennende uke. En uke også med nye blogginnlegg, og som vanlig, så har jeg mye på hjertet. Ha en nydelig dag.




Annonse
Legg igjen en kommentar

Har du en mening om denne saken?

KRS247 ønsker en åpen og saklig debatt. Her kan du fritt komme med dine synspunkter, men vi krever en respektfull og saklig tone og ber om at du holder deg til sak. Trakassering, hatske utfall og trusler aksepteres ikke. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Du må bruke ditt egentlige navn, falske profiler vil bli utestengt. Før du publiserer - tenk gjennom at mange kan se hva du skriver.

kommentarer