Annonse
Annonse

Det tøffe valget ….


Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg i fjor sånn ca på denne tiden.

Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt. Men etter en stund, så fant jeg roen og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket og det føltes riktig.

Bloggen min «En størrelse for stor» handler om livet på godt og vondt for meg som hele livet har vært ikke bare en, men flere størrelser for stor. Jeg tror alle gjennom bloggen min har fått et innblikk i mine utfordringer som overvektig. Når man bærer så mange kilo for mye, og vet hvilken kamp det er å få ett lettere liv, så er det klart at man skulle ønske at der fantes et mirakel som kunne gi meg en lettere kropp på 1-2-3.

Legene som er kommet så langt innen så mye, hvorfor har man ennå ikke funnet svaret på gåten overvekt? Hvorfor er ikke superpillen oppfunnet? Det er liksom ingen quick fix når det kommer til overvekt, ingen pille man kan ta. Man må slite, man må svette, og man må gråte mange, mange tårer. I dag har vi overvektige to valg. Enten gjøre jobben selv, eller foreta en slankeoperasjon.

Går vi 3 år tilbake i tid, så var jeg så møkklei alt som hette trening, og livsstilsendring. Jeg gikk ned, og jeg gikk opp, ned, og opp, og sånn fortsatte det. Jeg var så lei, så frustrert og forbanna. Jeg var lei av å være stor, lei av å tenke på hvor stor jeg var, og jeg var lei av at jeg lot vekta begrense meg. Jeg glemte å tenke at jeg i den perioden hadde klart et vekttap på 30 kg, for jeg så bare denne karusellen som gikk opp og ned.

Jeg var så frustrert, og skuffet over alt jeg ikke fikk til at jeg bestemte meg for å ta en slankeoperasjon. Jeg følte jeg var godt gjennomtenkt. Jeg hadde lest masse, og jeg kjente flere som hadde tatt denne type operasjon. Jeg trodde i den perioden at jeg ikke ville klare kampen mot vekta alene, så fastlegen henviste meg til overvektsklinikken på sykehuset, og etter kort tid var jeg en del av et livsstilsendringskurs hvor alle ønsket kirurgi.

Livsstilsendringskurset på Sørlandet Sykehus er ett utrolig godt opplegg hvor man lærer masse, og spesielt så lærer man masse om seg selv og sine valg. Jeg kjente at jeg gjennom kurset stadig ble mer usikker på om en slankeoperasjon var veien å gå for meg. Jeg tror det var av mange årsaker til usikkerheten, men jeg ble mer og mer redd. Kanskje var jeg ikke så redd for selve inngrepet, men jeg var redd for hvordan tiden etterpå ville bli, og om jeg ville få disse berømte bivirkningene.

Hvordan ville den mentale delen av meg takle livet etterpå? Ville jeg klare å endre livet mitt etter operasjonen når jeg ikke hadde klart det til nå? Jeg gjennomførte kurset, og fikk med meg masse nyttig kunnskap. Jeg gjennomførte operasjonsskolen i Arendal, men det var på operasjonsskolen jeg snudde. Jeg satt likblek, og hørte en av kirurgene fortelle om inngrepet, om mulige bivirkninger og om livet etterpå.

Var det dette jeg ønsket? Var livet mitt så ille at jeg ville ta sjansen? Jeg visste jo at jeg ville rase ned i vekt, jeg visste at jeg ville få en slankere kropp som ville samarbeide mye bedre, men var operasjonen ensbetydende med mer lykke? Var en slankere kropp det som måtte til for at jeg skulle føle meg mer lykkelig? Hva om prisen jeg måtte betale ble for høy? Tror aldri jeg har hatt så mange spørsmål i hodet mitt. Det var jo ikke sikkert jeg ville få noe særlig med bivirkninger, og mange er jo der at de gjerne tar med alle bivirkninger som kommer så lenge kroppen er slank. Men der var ikke jeg.

Jeg hadde fått operasjonsdato fra sykehuset i Arendal. De hjemme støttet meg selv om jeg visste hva de innerst inne mente. En uke før operasjon tok jeg valget, jeg ringte til Arendal, og ba de om å stryke meg. Jeg hadde ombestemt meg. Full av forvirring de første dagene, men jeg ble fort fortrolig med valget jeg hadde tatt. Klart jeg kunne bli noe misunnelig når jeg så de jeg gikk på kurs sammen med gå masse ned i vekt. Klart jeg skulle ønske at jeg også var der, men for meg så var mitt valg det riktige.

En slankeoperasjon er ett stort inngrep i kroppen, men hodet opereres ikke og det er i hodet overvekten sitter. En slankeoperasjon er ingen lettvint løsning som mange tror. Tiden etterpå krever beinhard jobbing, og man er nødt til å endre livet totalt visst vekten skal holdes. Jeg vet om mange som sliter mer etter operasjonen enn før. Det er mange som nok ikke helt var klar over hvilken endring som må til for å holde vekten. Man kan ikke bare hvile på lauvbærene, og tro at man er slank for alltid. Man må hele tiden tenke på å spise sunt, og være fysisk aktiv.

Mange har i ettertid sagt at man ikke hadde trodd det skulle være en sånn kamp, og tall viser at veldig mange øker vekten igjen, og en del får en høyere vekt enn hva de hadde før inngrepet. Visst man ikke er villig til å endre, så bør man heller ikke få en operasjon. En operasjon koster samfunnet opp mot 100.000 kroner. Når man får dekket dette av staten, så skal man jaggu være villig til å gjøre den endringen som kreves, tenker jeg.

Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar. Det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse. De har skjønt hva som kreves, og hva som må til – de ønsket virkelig ett lettere liv, og er villige til å stå på for å klare det. På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat. At de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større og større måltider. Er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var.

Jeg tenker at Norge bør begynne å tenke litt mer som Danmark. I Danmark har de nå vedtatt og redusere antall overvektsoperasjoner. De ser bivirkningene, de ser komplikasjonene, og de ser at for mange så er ikke dette den riktige løsningen. Står man overfor valget hvor livet står i fare, så skal man selvsagt få en operasjon, men jeg tror nøkkelen til varig endring ligger i beinhard jobbing.

Istedetfor å tilby oss overvektige en operasjon, så bør vi tilbys tilrettelagt trening over lang tid. Det holder ikke med noen uker, eller måneder.  Vi bør gi jernet i form av trening flere ganger i uken, og samtidig få gode kostholdsråd. Og det viktigste av alt i starten, hjelp til å jobbe med hodet vårt. Et opplegg som man må forplikte seg til å være med på, og først etter ett par år, så kan man se hvem som er hvor. Først da bør spørsmålet om slankeoperasjon komme opp for de som fortsatt ikke  har oppnådd ønsket resultat.

Jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, og er ingen helt av den grunn. Mange mener sikkert mye om mitt valg, og mange mener sikkert jeg burde foretatt en operasjon. Men for meg ble det riktig å si nei. Beina som er min største utfordring når det kommer til vekt, de ville heller ikke blitt særlig redusert etter en operasjon, og da var også det et godt argument for ikke å legge meg under kniven. Jeg har valgt endring over tid, og håper det vil gi resultater. Jeg vet ikke, men jeg håper. Med mindre fokus på vekt nå enn før, så har jeg det mye bedre med meg selv – og til tross for en del kilo for mye, så er livet innmari ålreit.




Annonse
Legg igjen en kommentar

Har du en mening om denne saken?

KRS247 ønsker en åpen og saklig debatt. Her kan du fritt komme med dine synspunkter, men vi krever en respektfull og saklig tone og ber om at du holder deg til sak. Trakassering, hatske utfall og trusler aksepteres ikke. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Du må bruke ditt egentlige navn, falske profiler vil bli utestengt. Før du publiserer - tenk gjennom at mange kan se hva du skriver.

kommentarer