KRS247.no

Henter værvarsel...

Brevene fra fortiden

Kjære Alex! Jeg prøver igjen. Kjære Alex! Jeg får ikke noe svar, men jeg sier det likevel. Beklager. Unnskyld. Jeg visste ikke bedre.

Utenfor kulturhuset Kilden er det blitt lørdagskveld. Jeg kan nesten se han stå der utenfor, foran det staselige bygget og rett ved sjøen ved inngangen til fiskebrygga, gestikulerende og diskuterende på kav kristiansandsdialekt så på hjemmebane. Den svarte capsen på snei over det bustete håret. Vi er midt mellom frost og plussgrader, mellom vinter og vår og Alex er tilbake i ånden, midt i blant sine venner. Veien til Telfords pub er jaggu ikke lang heller.

Det slår meg når jeg går forbi Agder teater at noe er borte. Han ble aldri teatersjef på Kilden, men teatret hans, hvis jeg kan bruke uttrykket 10-åringen min bruker, det «eier du». Nå står det like tomt og forlatt som stolen på Telfords og plassen der hjemme.

Fra 1985 regisserte Alex Scherpf skuespill og kabareter ved Agder teater, Det norske teater, Teater Ibsen og Nationaltheatret. Han var også i Kautokeino, før han kom hjem og fant sitt hjem i Søgne. Han kom alltid hjem, og når jazzartisten Hilde Hefte trommer sammen til minnekonsert rundt det som ville vært 60-årsdagen hans, er det vi som er hjemme.

Jeg beklager Alex, jeg så aldri teaterstykkene dine. Teater var liksom ikke min greie. Men jeg angrer. Håper jeg blir tilgitt.

Forestillingen ble kalt «Kjære Alex» og Tom Lid hadde ansvaret for den visuelle utformingen.

Forestillingen ble kalt «Kjære Alex» og Tom Lid hadde ansvaret for den visuelle utformingen.

«Kjære Alex» ble også navnet på forestillingen til hans ære, presentert av noen av de nærmeste vennene, Hilde Hefte, Ole Geir Feste, Sven Henriksen og Knut Nærum. Sistnevnte som konferansier for kvelden forteller at han var redd Alex de første åra. Han var sjef, glødet av autoritet. Men frykten ble kortvarig.

Knut Nærum var bindeleddet på forestillingen. Han fortalte med humor og respekt om det vi skulle høre og gjerne noen anekdoter rundt. Maestro kalte Nærum Alex. De starter forestillingen der det begynte, med westernmusikalen «Kuler i Solnedgangen», til tekster av Klaus Hagerup. Deretter med Jaques Brel: Den døende (Adjø Emil), Min Barndom, Zangra, Du må ikke gå, De Gamle og En pose Godt. Den første var selvfølgelig sterk, satt i sammenheng med hvorfor vi var der. «Du må ikke gå» med Hildes rene stemme ble et høydepunkt. Og så Jens Bjørneboe fra «Fugleelskerne» fra 1986. Mea Maxima Culpa med Ole Geir Feste. Fra Bjørneboe til Vreeswijk med «Vise til deg», «Deirdres Samba» og «Maria fra Grim».

Veien var kort til Spurven «Piaf». Vi fikk høre tre sanger med Hilde Hefte, og det var nok det sterkeste øyeblikket denne kvelden. Hymne til kjærligheten med linjen «De gamle dør ikke, de bare sovner inn og kommer ikke tilbake». Jeg angrer ingenting. «Piaf» ble satt opp i 1990, med gjendiktninger av Knut Nærum. Sven Henriksen sang deretter «Waltzing Mathilda» fra Tom Waits, før det hele avsluttes med glimt fra siste forestilling «20 Brel uten filter» fra 2009.

Tom Lid sto for scenografi med «Usendte brev».

Jeg har passert Agder teater på vei hjem og det slår meg at bygget står der midt i mellom bevaring og rivning, midt i mellom liv og død. Det slår meg også at Alex aldri var redd for å si ifra hva han mente, eller som Nærum sa under forestillingen, «han var ikke redd for å terge seg ut med folk. Han var mest Charlie».

Hvis man ser på de stykkene han satte opp, så levde de som skrev dem livet fullt og helt og vel så det. Ingen av dem ble gamle, hverken Jaquel Brel, Jens Bjørneboe, Cornelis Vreeswijk eller Edith Piaf. Brel sine sanger handler om å kjede seg, om overklassen, om seksuell og politisk oppvåkning, om døden og kjærligheten. Alex var seg selv fullt og helt og noe må ha vært fascinerende med dem, noe ekte antakelig, som lever og dør med godt og vondt. Nærum hentyder hvor svaret befinner seg. «De gjorde det de ville og elsket, og det minner oss om en vi kjenner».

Vi kan lære noe. Vi kan si ifra. Vi kan gå på teater og kabareter, vi kan tømme begeret, leve mens vi gjør det. På vei ut mot Vågsbygd ser jeg at det er bananmåne på himmelen. Alex er borte, men han fikk kanskje med seg forestillingen fra sin teaterplass der oppe.

Det var fullt på Kilden. Vi som var til stede kjenner at det gjorde oss godt å få dette i oss. Vi fikk med oss litt av det han gjorde. Han visste hva han ville og fikk det til. Han gav seg ikke.
Knut Nærum sa det så treffende. Hvis du får det til i Kristiansand, får du det til hvor som helst. Alex fikk det til.

Når Hefte, Feste og Henriksen avslutter med Brels «Borgerskapet» er de som har vandret før oss allerede på vei til Telfords.

Alle disse brevene fra fortiden har vært som en reise, med Alex Scherpf som den salige reiseleder. Vi som overvar forestillingen er takknemlig for at dere gjorde dette, skuespillere, musikere og alle som bidro, men spesielt Hilde Hefte som initiativtaker og til han som svever over det hele.

«De som elsker mens de lever vil Vår Herre aldri skille ad».