Terje Formoe blir rastløs av for mange fridager på rad, særlig innenfor hjemmets fire vegger. Nå fremover skal det blåses liv i konsertmusikeren og artisten Terje Formoe, samtidig som ny forestilling og ny film med ”kapteinen” er på trappene. Han hadde ikke trodd, for 40 år siden, at det skulle gå slik.
– Mitt kunsterliv begynte veldig lite ambisiøst. Jeg ville bli tegner, illustratør og maler og jeg malte bilder i hele barndommen og oppveksten. Men foreldrene sa vel at jeg ikke kunne leve av det, forteller Formoe.
Han tok et valg og begynte på lærerskolen i Kristiansand. Da studielånet kom kjøpte han seg en gitar, for å skrive musikk. Andre ambisjoner fantes ikke. Av og til kom han på kompisfestene med en ny låt. Disse ble godt tatt imot.
– Etter 12 sanger spurte en av gutta hvorfor jeg ikke spiller inn en plate.
Han dro inn til Oslo, med bankende hjerte sirklet han gatelangs rundt et plateselskap et par ganger før han turte å gå inn. Han gikk inn og leverte en tape. Et halvt år – og litt masing – senere kom det en telefon og Terje Formoe kunne få spille inn en LP. På den plata var de tolv første sangene han skrev.
Drømmen om turné
Siden ble det massevis av turneer, og han spilte i lang tid for Rikskonsertene. Den gangen var det slitsomt, men nå frister turnélivet igjen. Han vil gjerne gjøre forskjellige konsertvarianter i nær fremtid. Han leker med tanken om å være en del av et større program. Kanskje fremføre to-tre låter inni et annet program. Han kjenner likevel at et fullt, eget program er det han lengter mest etter.
– Jeg kan også stable et veldig bra band på beina, og det er det jeg egentlig har lyst til. Spille med flinke musikere og ha et fullt program. Får jeg det til blir jeg veldig glad, tror jeg. Det er en del av meg som er i ferd med å våkne litt til liv igjen.
For turnélivet tok på da han var yngre og nettopp hadde gitt ut sin første plate. Etter å ha reist rundt og spilt over 200 konserter med Rikskonsertene, begynte han å bli lei av å turnere rundt for å tjene til livets opphold. Det var et ensomt liv, og han hadde barn hjemme. I 1983 tok han kontakt med Dyreparken.
– Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre. Jeg fikk beskjed om å skrive sangen til Julius, og det jeg gjorde samme dag. Det var starten.
I 1989 begynte han å spinne på en idé.
Bleik og usympatisk sjømann
Som i tillegg opptrådte seint på natta. Det var ikke lett å selge ideen om Kaptein Sabeltann. Formoe ler når han tenker på det. Han var på den tiden fungerende markedssjef og underholdningssjef i Dyreparken, så han hadde ganske frie tøyler til å gjøre som han ville. Den 9. juni i 1990 satte han opp den første forestillingen.
– Jeg var fryktelig spent! Det ble fullt hus, den gangen var det 1400 stykker. Det var ikke så lett å tenke seg at 26 år etter sitter vi der og har stort sett hatt bare fulle hus siden den gang. I dag betyr fullt hus 2500 mennesker.
– Du legger vel ikke vekk Sabeltann selv når du relanserer deg som artisten Terje Formoe?
– Nei, det skal jeg ikke gjøre. Bak i kulissene som opphavsmann har jeg mange ambisjoner med kapteinen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Foto: Martin Engamo
Og det merkes. Sabeltann er på vei ut til 110 land på kinofilm, og det jobbes allerede med historien til film nummer to. Terje skriver febrilsk i disse dager på forestillingen som skal spilles i Dyreparken sommeren 2016. Planene er mange, men det som er helt sikkert er at han kommer til å holde seg i bakgrunnen. Sabeltann og artisten Terje Formoe skal holdes adskilt.
– Jeg sitter i kulissene og skriver replikkene og sangene, men jeg skal være meg selv og skrive og synge om det jeg vil. Ikke bare bølger, vindsus, hyl og skrik.
– Hvor viktig er det at de voksne også trives på Sabeltann-show?
– Jeg er veldig nøye på å legge inn ting som alle generasjoner kan le av og ha det gøy med. Og så er det spektakulært. Jeg kaller det ikke engang en barneforestilling.
Selv om forestillingene først og fremst var myntet på barn og barnefamilier, har Terje de siste årene stadig flere unge voksne på forestillingene. Han prøver å se alle forestillingene i løpet av sesongen for å ha litt oversikt.
– Det har aldri vært flere tenåringer og unge voksne som kommer på forestillingene som nå. Jeg synes det er veldig gøy å se at tenåringer kommer i grupper helt uten barn, malt i ansiktet med ring i øret og så videre. Og det kommer besteforeldre og foreldre. Alle generasjoner kan være der! Vi har kommet dit nå, men barna vil alltid være hedersgjestene.
– Hva er hemmeligheten for å aldri gå over streken?
– Jeg vet ikke om det noen hemmelighet. Det er intuisjon og magefølelse. Egentlig er jo dette uskyldig underholdning, men det skal være spektakulært, morsomt og litt spennende – særlig for barna. Det skal være masse elementer som gjør at alle kan finne noe.
Forestillingen skal bli bedre og bedre for hvert år. De har aldri startet en ny forestilling uten at Terje begynner med å si at denne skal bli enda bedre enn den forrige. Han sitter i ensomhet og skriver manuset og forsøker å få forestillingen til å ta nye steg.
– Men så har jeg en masse dyktige mennesker rundt meg. Vi er 45 store og små personer som skal til for å gjennomføre hver eneste oppsetning i Dyreparken.
Det å slappe av
Det å ha mange jern i ilden er noe som faller seg naturlig for en gründer. Det å jobbe intenst når man er i arbeidsmodus er viktig. Han har alltid vært et prosjektmenneske, og da han var liten holdt han seg opptatt ved å lage prosjektpermer. Han husker særlig godt den han lagde som handlet om UFO-er. Likevel; vil han slappe av, så kan han slappe av. Formoe hører mye på musikk og prøver å bli enda flinkere til å få med seg alt det som skjer på kulturfronten – konserter, teaterforestillinger og lignende – og det å kunne se en film med familien henger alltid høyt. Det er dog ”dama” som får ham til å slappe mest av.
– Båten har det megetsigende navnet ”Dama Mi”. Det sier vel litt om kjærligheten til den. Det å sette ut fra kai ut i den sørlandske skjærgården og gjerne langt ned mot svenskekysten eller en svipptur til Danmark. Det livet der…da går turtallet ned hos meg.
Men lange hvileperioder er ikke mulig å gjennomføre. Hvis han har vært borte fra det lenge, kjenner han på trangen til å skrive og få ut noe av det han tenker på. Han har alltid noen ideer, kan det virke som. Det oppleves ikke som en stressfaktor Det er stort sett bare en nytelse og han føler seg privilegert over kunne jobbe med det han er mest glad i. Det er kanskje derfor han ikke klarer å ta det for rolig over lengre tid.
Unngår for mye julefri
Jula er en høytid for å slappe av, men det må da ikke bli for mye av denslags. Det er ingen hemmelighet hjemme hos Terje at han kan bli rastløs av for lang ferie. Han har heldigvis et ”tilfluktsrom” med doble dører for god lydisolasjon. Der inne står synth, gitar, opptaksutstyr og mye annet han trenger for å forevige ideene han måtte få. For det står ikke på ideer. Selv om det går med litt tid i jula inne i det rommet, vil han likevel si at julen hans ikke skiller seg så veldig fra andres jul.
– Det er nok mye av det samme som for veldig mange andre. For meg er det en familiehøytid, først og fremst. Vi har hatt, de siste årene, ganske mange på besøk med både barn og barnebarn og hele pakka. Det er jo normalt sånn at man annen hvert år skal til den andre siden av familien, og da blir det ikke så mange som skal til oss i år. Da blir vi mer alene hjemme i huset, og sånn er det. Men jul blir det!
– Er det nissen eller Sabeltann som kommer med gavene?
– Hehe. Jeg vet at datteren min har kanskje spredt et rykte om at det er litt spesielt hjemme hos oss. Jeg kan avkrefte det øyeblikkelig, det er ingen kaptein Sabeltann som kommer med sekk på ryggen. Han er vel ikke vant til å gi noe som helst. Nissen er jo en litt annen karakter, og vi har også julenisse hjemme hos oss. Dette holder vi fast ved, for nå er det barnebarna som er de små. Det betyr jo veldig mye for de med at det er skikkelig julestemning og at nissen virkelig kommer.
Foto: Alf Otto Fagermo
Så lenge helsa holder
For Terje handler det ikke lenger om å oppnå ting. Han har opplevd mye av det andre kaller ”suksess”, og han har vært med på veldig mye i sin karriere og i livet. Det handler ikke lenger om å oppnå ting og å nå klare mål fra år til år.
– Det som drar meg mest nå er å gå inn i det jeg er mest engasjert i, og det å skrive sanger hvor tekst og musikk er en enhet. Det å skrive slike sanger er den oppgaven jeg prøver å løse. Jeg hadde et mantra da jeg var i Paris og spilte inn det siste albumet, og det var ”skjerp deg”. Jeg har så lyst til å skrive de fineste sangene jeg har skrevet og lage den fineste plata jeg har laget. Det er drivkraften.
– Og du skal holde på hvor lenge?
– Så lenge jeg er frisk og relativt klar i toppen kommer jeg til å fortsette å skrive, fordi det er et behov jeg har. Det er noe jeg trives med, så jeg har ingen grenser for det. Det eneste er jo det man ikke vet så mye om her i livet, dette med helse og sånne ting. Så lenge man har helse og føler at man har overskudd, så er det en fryd å drive med det.
Bevisst på dialekten
Han har to hjembyer, slik han ser det. Han bruker mye tid i Oslo av både personlige og profesjonelle årsaker. Barna bor innenfor gangavstand når han besøker sin egen bopæl i hovedstaden, men det er fortsatt Kristiansand som er ”hjemme” for artisten. Til tross for en årrekke på Sørlandet, holder han fast på rulle-r og den østlandske dialekten. Det bestemte han for lenge siden.
– Barna mine er kav sørlendinger, og det er flott fordi det er det de er! Jeg bestemte meg som 19-åring at jeg aldri kom til å klare å skarre og snakke skikkelig sørlandsk. Når jeg prøver det, blir det bare parodisk. Derfor må jeg holde på østlandsdialekten min og det østlandske, hvis ikke ender jeg opp med en mellomdialekt jeg ikke synes er spesielt fin. Jeg har selvfølgelig plukket opp noen ord og uttrykk, ”ja vel, se det” og ”rundt forbi”, men det blir ikke så ille at jeg ikke blir forstått i Oslo.