KRS247.no

Henter værvarsel...

Filmanmeldelse: Whiplash

Musikkfilmer er noe de fleste nok forbinder med popmusikk, ekstravagant dansing og musikaler. Men noen musikkfilmer er også av en litt smalere art. Denne uken har filmen Whiplash premiere, og den handler om noe så sjeldent som jazz.

Jazz er for meg en underskattet musikktype. Den holdes ofte skjult i dunkle, nær sagt lugubre klubblokaler, og de som tør si de hører på jazz blir sett rart på og ansett som noe underlige. At media fremstiller jazz som noe sært og på grensen til å være musikkens uekte barn gjør det ikke lettere å vise at jazz er stuerent. Få sjangre beveger seg så på kanten av, og gjerne langt over grensen for det tillatte og allment aksepterte innenfor musikk. Der andre følger et fast mønster og er trofaste mot sin takt og sin toneart gjør jazzen krumspring både hit og dit, tilsynelatende uten mål og mening. Men når du faktisk åpner ørene og lytter til dette spetakkelet av instrumenter i frydefull kakofoni, med instrumenter som leker seg rundt de nedskrevne tonerekkene som en fisk som leker i vannet, eller en pingvin på jakt etter mat i en sildestim, da hører du at dette er vidunderlig svevende og vakkert. Det uekte barnet er så ekte som noe annet, og jazzen i seg selv er en lovprising av alt som er godt innen sjangeren musikk.

I filmen Whiplash møter vi den unge trommegutten Andrew (Miles Teller) som har en drøm om å bli en av verdens beste trommiser. Med forbilder som Buddy Rich øver Andrew til blodet siler fra åpne sår i hendene for å få til det perfekte tempoet, og de rette slagene. Han studerer ved Shaffer Institute, en av New Yorks beste musikkskoler, og får bli med i storbandet til den beinharde instruktøren Fletcher (J.K.Simmons) som kjører studentene til de gråter av utmattelse for å få både musikken og studenten til å nå sitt ypperste. Fletcher ser et potensiale i Andrew, og han blir hovedmål for masing, hardkjør og rett ut trakasering mens Fletcher forsøker å mane fram det beste i ham. Spørsmålet er om Andrew klarer å motstå det umenneskelige presset instruktøren legger på ham for at han skal bli den beste trommisen i moderne jazz.

Whiplash er en amerikansk film, og du forstår fort hvor det bærer hen. Men reisen til filmens slutt er en fabelaktig opplevelse av både mellommenneskelige relasjoner, jazzens mystikk og mysterium, og ikke minst enorme mengder herlig jazzmusikk spilt av noen av verdens beste musikere.
Den største forskjellen for oss her hjemme på Berget i forhold til jazz er nok at vi er opplært med at dette er amerikansk undergrunnsmusikk som det ikke er politisk korrekt å høre på. Main stream i Norge hører på populærmusikk, og jazz faller dessverre utenfor det gode selskap i de fleste sammenhegner. Så er det ikke i Junaiten Blæs, hvor det, spesielt i New York, fremelskes som uovertruffen musikk. De har tross alt egne skoler for å lære å spille god jazz!

Jeg vil ikke si så mye mer verken om skuespillerprestasjoner eller historie i denne filmen, for selv om de er gode skal det ikke overskygge musikkopplevelsen denne filmen byr på. Det er så ektefølt og herlig at du ikke kan la være å gynge med til takten og bare nyte den herlige musikken. Og når Andrew svinger trommestikkene fikk jeg ståpels over hele kroppen, og bare sitrert av fryd. Det er magisk og fantastisk, og du hører musikk du aldri har hørt spilt på den måten før. Jazz er så visst en hyllest til gleden i musikken, og til musikken selv. Se filmen og nyt. Men husk! Du må ikke bare høre på jazz. Da blir du tullerusk i hodet.