Det er nesten så du skulle tro at Advent var ventetiden på neste film av Peter Jackson, men det er det jo ikke. Den ventetiden har vært i ett år, og er nå endelig forløst.
Siste kapittel runder av historien om hobbiten Bilbo Baggins (Martin Freeman) og hans eventyrlige ferd til the Lonely Mountain sammen med trollmannen Gandalf (Ian McKellen) og dvergkongen Thorin Oakensheild (Richard Armitage) og hans trofaste følgesmenn. Eller følgesdverger som de jo egentlig er. Og den fullender preludiumet til Lord of the Rings.
I forrige film forlot vi våre venner etter at dragen Smaug (Benedict Cumberbatch) forlot Lonely Mountain for å ta hevn over menneskene i Esgaroth. Smaug ødelegger byen og brenner den til grunnen, men Bard (Luke Evans) finner dens eneste svake punkt og får drept dragen. Dvergene triumferer når de ser beistet falle som en enorm spurv til jorden, og anser slaget om Lonely Mountain for vunnet. Men i virkeligheten har det bare så vidt begynt. Menneskene fra Esgaroth, med Bard i spissen søker ly i byen Dale for vinteren, alvene ønsker å få tilbake sine skatter som Smaug engang stjal, og i tillegg har Azog the Defiler, den onde orken som Thorin kjempet med som ung dverg, mønstret en enorm hær av orker som vil ha fjellhallene som sine egne i kampen for at den onde, men forviste, Sauron skal komme til makten igjen.
Det gjør det ikke lettere at Thorin er på desperat jakt etter the Arkenstone, hjertet av fjellet, som er det eneste hans hjerte higer etter. Det blir en sykdom, og han føler seg forrådt av alle rundt ham. Inkludert unge Bilbo, som egentlig bare vil komme helskinnet hjem til the Shire. Thorins sykelige begjær, alvenes nærmest hatske forhold til dverger generelt, menneskenes desperasjon og orkens onde planer er det som legger grunnlaget for den kommende episke kampen om herredømmet over Lonely Mountain.
Hobbiten – The Battle of the Five Armies er en storslått finale på denne trilogien. I boken er det ikke så mye som er skrevet om selve slaget, etter som Bilbo blir slått bevisstløs ganske tidlig, og han ikke får det med seg. Her er det derimot vist i sin voldsomme og groteske helhet. Og det er mesterlig laget. Mye av det er nok CGI og fjonge effekter, men det har også vært statister i hopetall for å lage slaget så storslått og episk som mulig. Og det fungerer. Det ER et episk slag som utkjempes.
Skuespillerne i disse filmene har fått mye homage i forbindelse med de foregående filmene. Og de e rlike grandiost gode denne gangen. Å nevne dem alle ved navn vil ta for lang tid, så de kan du heller lese deg opp på selv. Dog er Billy Connoly som dvergkongen Dain et herlig tilskudd til en ellers særdeles sterk rolleliste.
Til tross for at filmen har utvidet hendelsene i boken betraktelig utgjør trilogien en formidabel helhet som legger grunnlaget for den Peter Jacksons andre mesterverk Lord of the Rings. Og jeg tror kanskje godeste Jackson nå skal gi seg for en tid med disse filmene, for nå er han absolutt på toppen av skalaen. Å toppe dette er nærmest umulig. Med fare for å bli hugget ned på det groveste av ordspill-politiet vil jeg si at Ringen er sluttet.