Da filmen Dum og Dummere kom i 1994 skøyt den i været som en rakett på popularitet-skalaen. For mange filmelskere der den en klassiker, og var et slags oppspark til mange nye komedier av sitt slag. Nå, 20 år senere, kommer oppfølgerfilmen Dum og Dummere 2, og her er hva vår filmanmelder mener om den.
Når det kommer til oppfølgerfilmer har jeg lært meg en ting: Ikke ha for store forventninger, for fallhøyden er så stor. Bevisbyrden om at oppfølgerfilmer sjelden er gode er enorm. Derfor får jeg en prikking i nakken og et generelt ubehag når filmtitler har 2-tall i seg, eller påskrifter som ”En ny film fra skaperne bak…”. Og etter å ha sett utallige trailere og teasere på TV for denne filmen må jeg innrømme at forventningene ikke var skrudd så veldig høyt da jeg benket meg i kinosalen.
Og sjelden har jeg hatt mer rett i mine bange anelser.
Der den originale filmen var storslagen og flott, og de to heltene Lloyd (Jim Carrey) og Harry (Jeff Daniels) var eventyrlig dumme og ufrivillig morsomme, blir det nå bare platt, barnslig og krampeaktig. Jeg kan huske jeg både skogglo og fniste høylytt av den forrige filmen om dette den gang så herlige paret utskudd, men nå var det lite som kilte lattermusklene. Totalt tror jeg jeg noterte meg en humring og et smil under hele filmen. Det ble til gjengjeld notert betraktelig flere kjedelige skuldertrekk, oppgitt himling med øynene, og generelle kjedsommelige trekk i ansiktsmuskulatur som hadde forventet større aktivitet under en komedie.Dette er et heller tafatt forsøk på å sparke liv i en gammel suksess. Faktisk er det noe av det kjedeligste jeg har sett på lenge
Historien fortsetter der den slapp, bare 20 år etter den ble avsluttet sist. Hva som er skjedd i løpet av de siste 20 årene er i alle fall ikke at karakterene har utviklet seg noe nevneverdig, men det er nok det som filmskaperne håper skal vekke gjenkjennende smil. De to brødhodene skal igjen ut på eventyr, og via en rekke mer eller mindre uforutsette hendelser ender de opp i feil ende av opptil flere skytevåpen. Denne gangen skal de forsøke å redde det de tror er Harrys bort-adopterte datter (Rachel Melvin) fra klørne på den onde stemoren Adele, spilt av Laurie Holden. Mer kan jeg igrunn ikke si om historien uten å avsløre viktige plot-biter og spoilere.
Lloyd og Harry var befriende morsomme midt på 90-tallet. Men de skulle ha forblitt der. Tatt inn i nåtiden synes jeg mer synd på Jim Carrey og Jeff Daniels enn jeg blir imponert over skuespillerkunstene. For jeg har sett dem gjøre mye bedre ting før. Uansett hva de fikk betalt for å stille opp i denne oppfølgeren mener jeg de burde takket nei. Det her var absolutt ikke verdt det.
Jeg kan samtidig notere meg at det kan være det er jeg som er blitt for gammel for denne typen humor. Et knippe studenter, formodentlig fra Unikum på UiA, lo opptil flere ganger under filmen uten at jeg forsto hva de lo av. Det kan være de sjekket Facebook underveis i filmen og fant noe morsomt der, eller så traff humoren dem bedre enn den traff meg.