Henter værvarsel...
Meny
I Sverige er hun i dag kjent som mammaen til Skurt, men i Norge er hun nok først og fremst kjent som gospelartist. I dag gratulerer vi den svenske artisten og TV-programleder Ingamay Hörnberg med 70-års dagen.
Gospelstjernen som ble spilt i mange hjem og biler i «bibelbeltet» på 70-tallet slo igjennom med sin svenske versjon av Cat Stevens «Morning Has Broken». Ingamay oversatte den til svensk og gav den ut som «Tenk Att Få Vakna», som også ble tittel på albumet hun gav ut i 1974.
Ingamay Hörnberg vokste opp i pinsebevegelsen som datter av en pinsepastor og giftet seg senere med en pinsepastor. Hun opptrådte tidlig på møter der hun sang og spilte gitar. Det var sangeren Jan Sparring som oppdaget hennes talent på slutten av 60-tallet.
Svensk musikk fikk det vi kan kalle en vekkelse fra 70-tallet, med ABBA i førersetet. Vi husker Björn Skifs, Harpo, Hoola Bandoola Band med Mikael Wiehe og Björn Afzelius, og fra tidlig 80-tallet at den svenske dansebandmusikken invaderte norske dansescener. Med Vikingarna i spissen. Svensk musikk dukket opp overalt, med Merit Hemmingson, Sven-Ingvards, Lill Lindfors (som sant nok er født i Finland), Lill Babs, Anita Lindblom, Svenne & Lotta og Anna Lena Löfgren som lå rekordlenge på toppen av listene i Norge på slutten av 60-tallet.
Men på Sørlandet – i «bibelbeltet» – og i «bibelbeltet» på Vestlandet og til og med i Svenskfinland var det svensk gospel som gjaldt.
Ingamay slo igjennom samtidig som Evie Tornquist og Pelle Karlsson (som senere ble gift med hverandre), Curt & Roland, Samuelssons, Mia Marianne & Per Filip med flere.
Disse ble hyppig spilt på kassettspillere og platespillere både i Norge og Sverige. Blant de mest kjente platene Ingamay gav ut på den tida var «Barn Av Modern Tid» (1974), «Tenk Att Få Vakna» (1974), «Jag Följer Dig» (1975) og «Kom In I Guds Solsken» (1977).
Så kan man saktens spørre seg hva som fikk en ikke-religiøs tenåring i Norges tettest befolkede vei, også omtalt som «mini-Texas», til å sperre øynene opp for Ingamay Hörnberg.
I en tid da ABBA var det helt store fra «söta bror», og Rod Stewart med «Sailing» var den mest spilte sangen på radioen var det disse og band som Nazareth, Supertramp og ikke minst Status Quo som surret og gikk på barnerommet. Det å høre på svensk gospel var bortimot tabu, og aller mest for meg selv som absolutt ikke ønsket at mine kristne foreldre skulle høre at jeg likte den slags.
Da min far måtte flytte ut i 1974 var det min mor som spilte kassetter, og særlig på alle kjøreturene til Setesdal, eller rundt på møter i en oransje Datsun 1400. Det ble nemlig noen kjøreturer til Aage Samuelsen-møter og ikke minst turer til Sverige, da min mor hadde funnet seg en nordmann bosatt i Strömstad.
Alltid med kassettspilleren på full rulle.
Det var stemmen til Ingamay som smøg seg inn under huden og langt inn i sjela. Jeg hadde aldri hørt noen synge så fløyelsmykt og fint. Bare Olivia Newton Johns og Linda Ronstadts kunne måle seg med Ingamays stemmeprakt.
Jeg våget aldri å spørre min mor om å spille henne på disse bilturene. Det lå under min verdighet. I stedet satt jeg der og håpet det beste, og kanskje gjorde jeg noen spede forsøk på å legge akkurat den kassetten til rette foran henne når hun skulle bytte kassett.
Så skjedde det brutale. Og det ble brutalt stopp for meg, og man kan vei si at jeg nesten befant meg i en sjelelig krise da det hendte. Min mor sluttet brått å spille Ingamays kassetter, og de var borte, helt borte fra bilen. Jeg fant dem til slutt innerst i skapet da jeg var alene hjemme.
Jeg hadde savnet den fløyelsmyke stemmen, og ser heller ikke bort fra at budskapet hun sang om banet seg vei inn til mer åndelige kroker i sjela i de mest opprørske 70-åra. Til slutt ymtet jeg meg frempå, med hvorfor hun hadde sluttet å spille henne.
Svaret jeg fikk rystet meg, og dermed var det ikke noe mer snakk om Ingamay Hörnberg der i huset, for hun var ifølge min mor blitt «New Age», som var det verst tenkelige man kunne bli i «bibelbeltet».
Dette var tidlig på 80-tallet og jeg fikk snart sertifikatet. Noe av det første jeg gjorde var å tjuvlåne kassettene innerst i skapet, og så når jeg ikke hadde rullet ned vinduet i byen eller på «mysetur» på Silokaia skrudde jeg opp lyden og sang med, så tårene nesten spratt ut av øynene. For jeg hadde ikke formening om «new age», for meg var det musikken og stemmen.
Men tider henruller, som det heter. Kassettene jeg hadde lånt forsvant i fyllekuler og bytting av hybler og gamle biler som stoppet langs veien og Ingamay ble borte i 80-tallets stresskofferter der trosbevegelsen inntok sinnet, og plutselig var det ikke flaut å være kristen. Og ikke minst, plutselig lærte vi hva «New Age» var for noe.
Det skulle gå tjue år. I 2003 utga Ingamay sin første plate på mange år, og ble i den anledning intervjuet av avisen Vårt Land. «Nära Dig Ändå» inneholdt til en stor del salmer, så det skurret med opplysningene jeg hadde fått hjemme tjue år tidligere. Jeg tok kontakt med henne, og den kontakten ble begynnelsen på et vennskap vi har beholdt siden.
I årene som var gått hadde Ingamay blitt stor TV-stjerne i Sverige, med barne-TV-figuren Skurt. Hun hadde brutt med pinsemenigheten og blitt skilt fra pinsepastoren, og i stedet blitt en del av Svenska Kyrkan. Resten er det opp til henne å fortelle.
For meg ble gleden stor da jeg fikk henne til å utgi noen av de gamle sangene på nytt i 2005, innspilt i Kristiansand på albumet «Dag Till Ro» og lansert på Protestfestivalen samme året. Sangene finnes på både Spotify og Tidal.
70-årsjubilanten er først og fremst mammaen til Skurt i dag, og til Jesper som jobber og bor i Afrika. «Tenk Att Få Vakna» som ble hennes stor hit oversatte hun på en parkeringsplass i Småland. Både Carola og Pernilla Wahlgren har sunget denne. Også Evie har spilt inn flere amerikanske countrygospels som er oversatt av Ingamay. Sangen «Tenk Att Få Vakna» er opprinnelig ikke fra Cat Stevens men ble opprinnelig skrevet som en salme av Elaeanor Farjeon i 1931
Til Protestfestivalens jubileumsalbum «Fight Apathy» i 2009, spilte Ingamay inn Mikael Wiehes «Var Inte Rädd Mitt Barn».
Gratulerer med 70-årsdagen til Ingamay, en av de fineste menneskene jeg vet om.