Henter værvarsel...
Meny
Denne helgen har jeg fått en del tankevekkere, og jeg har nok brukt litt tid på å tenke på ting jeg helst vil glemme. Samtidig har jeg brukt tid på å tenke på hvor heldig jeg faktisk er, og hvor mye flinkere jeg må bli til å sette pris på hver eneste dag. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme.
Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre? Kan vi sette annet fokus, kanskje ikke påta oss så mye, kanskje delegere, eller kanskje være flinkere til å si nei? Må dagene være fulle fra morgen til kveld? Må barna kjøres til og fra aktiviteter hele uken? Må vi selv, og de rundt oss gjøre noe hele tiden? Jeg tror vi er for opptatt av at det må skje noe, barna må være med på alt, og vi skal være til stede for oss selv, og de rundt oss 24/7. Hvor blir det av de virkelig gode stundene? De stundene hvor vi ikke gjør noe som helst, hvor vi kjenner roen, og hvor gode dagene virkelig kan være?
Jeg vet hvordan det er å løpe fra det ene til det andre. Og jeg vet hvordan det er å kjøre til og fra diverse aktiviteter, og ha helgene fulle med cuper, vaffelsteking, og dugnad. Det er sånn dagene er for veldig mange. Klart man skal følge opp barna i alt de gjør, men da jeg var ung jente i Kobberveien, så hadde vi også våre ting vi holdt på med.
Jeg var aktiv speider i 10 år, jeg sang i kor, og jeg spilte både håndball, og volleyball. Ikke at jeg hadde noen strålende karriere i verken håndball, eller volleyball, men jeg var i alle fall med. Og jeg tror jeg scoret et mål på håndballbanen som jeg husker. Det lå nok mer i samholdet med gode venninner enn i talent, men for oss, så gikk vi dit vi skulle, eller vi tok bussen. Det er neppe slik det er i dag hvor vi kjører barna våre overalt.
Har man i tillegg flere barn, så sier det seg selv at dagene blir hektiske. Man glemmer helt seg selv, og man glemmer litt at dagene skal fylles med mer enn stress. Man nyter ikke når man stresser. Selv med voksne barn som jeg selv har, så er vi for lite flinke til å gjøre de tingene som er gode, og som gir oss glede.
Det å ta vare på dagen er så utrolig viktig, men jeg tror vi er mange som kanskje sliter litt med hvordan vi gjør det. Det å være gode mot oss selv, å gjøre ting som vi setter pris på, det å ta godt vare på seg selv. Det å ha alenetid, eller sette av litt egotid – det gjør så utrolig godt.
Man trenger å fylle dagene med gode ting. Man trenger å smile, og kjenne på roen, og at man lever. Ingenting er en selvfølge. De som har kjent på kroppen hvor tøft livet kan være, de lærer å sette pris på hver dag. De ser plutselig livet i ett helt annet perspektiv, og de ser hva som egentlig betyr noe. Må man komme til livets tøffe realitet før man ser dette? Hvordan lærer man å sette pris på hver eneste dag?
I helgen fikk jeg vite om to personer som er syke og dette fikk jeg til å tenke masse. Vi kan fnyse litt når man hører at hver dag er en gave, og at man skal nyte hver dag som om den var den siste. Mange synes nok dette blir litt klissete, og at man ikke kan gå rundt å tenke sånn hele tiden.
Jeg sier ikke at man skal tenke sånn alltid, men det er viktigere enn du kanskje tror det å fylle dagene med gode ting. Det å ha gode opplevelser, og gode samtaler med de rundt oss som betyr så mye for en. Alt trenger ikke være så stort, og flott, for det er faktisk de små tingene som kan bety aller mest. De små gledene i hverdagen er ofte de man husker best.
Jeg har selv fått kjenne på kroppen at livet kan være innmari tøft, og helgen tok meg litt tilbake. Det er vondt å kjenne på, men samtidig så vet jeg har min historie ble en solskinnshistorie. Jeg fortrengte nok lenge at jeg var syk, og jeg taklet det ved at jeg raskt la det bak meg, og sjeldent tok det frem for å kjenne på det. Jeg ville minst mulig tenke på hvordan min historie kunne ha blitt visst det ikke ble oppdaget så tidlig, men jeg klarer nå å kjenne på følelsen av lykke for at jeg var en av de heldige.
Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, og sette pris på hver dag. Det tok lang tid å komme dit, og jeg har tatt meg selv så mange ganger i å syte, og klage over små ting. Jeg kan være fæl til å bekymre meg, og jeg kan engste meg for veldig mye. Sånn har jeg alltid vært, og sånn er jeg nok ennå. Kanskje er det fordi jeg har opplevd en alvorlig sykdom at jeg har så fort for å engste meg for den minste ting, eller kanskje er det bare sånn jeg er. Likevel, og selv om jeg kan engste meg for mye, så har jeg blitt flinkere til å sette pris på de gode tingene. På de gode opplevelsene, og de gode samtalene. Nå må jeg bare bli flinkere til å bli mer impulsiv, og ikke føle på at det meste må være planlagt.
Jeg får vondt langt inne i hjerterota når jeg vet at mennesker jeg kjenner er berørt av alvorlig sykdom. Sykdom som gjør at dagene fremover for de som er rammet er preget av usikkerhet, og morgendagen er så mye mer usikker for dem enn mange andre. Man tenker på de som er pårørende, og vet hvor tøft disse tingene er også for de som er rundt.
Jeg blir full av beundring når jeg ser hvordan mange takler alvorlig sykdom, hvor optimistiske de er og hvor viktig det er med den gode hverdagen. De små tingene som blir så utrolig viktige. En god hverdag med gode samtaler, og dager hvor man gjør gode ting sammen er slike dager vi alle skulle prioritere å ha. Slike dager burde være en selvfølge. Det er sånn de fleste dagene i alle fall burde være. Det er vondt at det ofte må alvorlige ting til før man innser viktigheten av å ha det godt sammen, og gjøre gode ting.
Jeg har med årene blitt mindre kravstor, og jeg har ikke de store behovene lengre, men det har ikke alltid vært sånn. For meg er de små tingene, og hverdagen blitt det viktigste. Hvorfor skal det kun være i ferietiden man virkelig nyter, og koser seg? Hvorfor må man reise bort, og helst til andre siden av jorden for å være lykkelig? Jeg reiser gjerne på turer, og vil gjerne oppleve masse nye ting, men det vil jeg gjøre i hverdagen også. Det er hverdager man har mest av.
Jeg ble alvorlig syk i 2002, men takket være en fantastisk lege, så opplevde jeg at det som fort kunne fått ett helt annet utfall, ble en solskinnshistorie. Valget jeg måtte ta var enkelt. Jeg ønsket å se min datter vokse opp. Jeg ønsket mange flere år med Trond og jeg ønsket og kanskje få oppleve å bli bestemor en gang der fremme. Jeg taklet den tøffe tiden på min måte. Jeg var ikke der at jeg ønsket å prate til alle om det, selv om jeg hele tiden har vært åpen rundt det om man har kommet inn på emnet.
Min måte å takle det på var egentlig å gjemme det bort. Jeg ville ikke hele tiden påminne meg selv om det. Klart jeg hadde en sorgperiode og mange ville nok hevdet at det å snakke om det hadde vært best. Men jeg føler selv at jeg har kommet meg fint igjennom det, fordi jeg fort satte ett annet fokus og ikke lot den vonde tiden ta for mye plass. Å gjøre gode ting sammen med mine har for meg vært en riktig måte å komme meg igjennom ting på. Og selv om det tok noe tid, så har jeg lært mye som jeg har tatt med meg videre. Klarer man å ta vare på det som er godt, så vil man mye bedre takle de dagene som er fylt med regn. For mørke dager vil det være mange av uansett… men er man i utgangspunktet helt tappet for energi når disse dagene kommer, så blir de naturlig nok mye verre å komme seg igjennom.
Den gode hverdagen, og de små tingene burde vi bli mye flinkere til å ta vare på. De forsvinner så lett i en travel hverdag. Kanskje må man sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en, og hvordan man ønsker at hverdagen skal være. Hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg ha det? Hva er viktig for vår familie for at vi skal ha det godt? Må hverdagen være fylt med alt fra A til Å for at vi skal være en vellykket, og lykkelig familie?
For det handler jo også om behovet for å være vellykket, det å være like bra som alle andre, og gjøre alle tingene som alle andre gjør. Vi skal ikke føle oss utenfor. Vi følger strømmen selv om det kanskje ikke er det man egentlig vil. Kanskje er det fordi jeg etter hvert har blitt voksen, og fått noen flere år på baken, men jeg er ikke lengre så veldig der at jeg må ha alt alle andre har, eller gjøre de samme tingene. Ikke vet jeg hvorfor ting har snudd, men livet har fått ett helt annet perspektiv.
For min del endret mye seg da jeg mistet pappa for 9 år siden, og det er så synd at det ofte må slike ting til før man virkelig setter seg ned og tenker. For meg blir hverdagen mer, og mer viktig, og jeg blir stadig flinkere til å sette pris på de små tingene. Neste høst skal Trond og jeg på roadtrip i USA, og klart jeg gleder meg SÅ mye, det blir en opplevelse for livet! Likevel er jeg også veldig glad for at jeg har evnen til å glede meg til årets fjelltur til Hallingdal, eller dagens tur i skogen med mine.
Ta vare på hverdagen, og de små tingene som er så viktige. Hver dag er faktisk en gave. Ingenting er en selvfølge..