« Å tro gjør man i kirka, – ikke på kjøkkenet ! », sa en meget irritert soussjef til meg etter en fantastisk tabbe, som ble etterfulgt av et tåpelig og håpløst forsøk på å redde eget skinn med en idiotisk forklaring og unnskyldning fra min side.
Man føler seg ikke så forbaska smart etter et slikt utsagn fra en overordnet, men det var en tydelig beskjed på at jeg hadde ”drete meg ut”.
Dette var blant de første tingene jeg lærte i arbeidslivet, og som nå er en del av mitt fundament, i sammenheng med arbeidslivet og meg som person.
Det tok tid for meg å forstå hva dette uttrykket betydde fordi jeg var en ”troende person”. Behovet for å tro på sine kollegaer, sjefer, familie, venner og seg selv gir en form for trygghet, «guts», tilfredshet og evne til å kunne tillate innpass fra andre. Følelsen av at man blir tatt vare på eller at folk ikke gir «F» på jobb eller med en selv, ga meg en misvisende trygghet og en blendende tillit til andre rundt meg.
Alle trenger til en viss grad å tro på noe eller noen slik at realiteten kan kamufleres litt eller pyntes på. Men realiteten er at man lærer ting, og tro, innbilning og fantasi blir erstattet med å vite, og problemet med å vite er at det tvinger fram en forandring. Jeg trodde at denne filosofien kun skulle brukes i relasjon med jobb fordi det var der jeg lærte uttrykket, men med tiden ble jeg mer bevisst på hva dette betydde i andre av livets perspektiver.
Trivsel på jobb, samvær med familie, venner osv. ble forbundet med eget ansvar og har tvunget meg til å akseptere realiteten i enhver situasjon man måtte konfronteres med.
At jeg må godta og akseptere er selvsagt vanskeligere enn å fraskrive seg ansvaret med å tro, men å ta ansvar for seg selv og sine interesser er et bedre utgangspunkt enn å nekte å tro at andre ikke vil skuffe seg. Bli heller kjent med og aksepter din familie, venner og jobbsituasjon. Da er det lettere å takle skuffelser som bærer konsekvenser fra tro og innbilning man får av å sosialisere med andre. Ikke hopp ut av flyet uten fallskjerm, det vil si rust deg med kunnskap og visdom. For en mottakelig holdning og innstilling gjør deg stabil for motvind og nedgang.
Tiden gir oss visdom og med visdom kommer kunnskap. Kunnskap er et redskap vi får for å konfrontere og takle livets utfordringer, misvisende tro og uvitenhet, som igjen påvirker mennesker til oppdagelser og personlig vekst.
Min far sa en gang – ” Et problem er det beste som kan skje i livet ditt, for det gir deg muligheten til å vise ditt indre potensiale.” Mennesker er skapt for utfordringer og problematikk. Dersom du kan fikse et problem så ta det helt med ro, for det vil ordne seg. Men hvis du ikke kan fikse problemet, ta det med ro, for det var ment for at det skulle feiles. Dette er noe jeg bruker for å få «guts» istedenfor å tro, for å tro – gjør man i kirka.