KRS247.no

Henter værvarsel...

“Mat for tanken”

I min barndom bodde jeg i et “fargerikt“ lite nabolag på Dalane i Kristiansand hvor voksne i alle farger sov av seg rusen fra gårdagens festligheter og høyrøstede underholdning. Familiens etableringsfase i Norge var som mange andre innvandrere, et limitert og enkelt hverdagsliv. Under disse omstendighetene kom de første av mange gode minner om mat.

Hver gang jeg kom fra skolen spurte jeg alltid mor om hva som var til middag. En gang iblant svarte mor med en streng og bestemt stemme “come y calla” som betyr “spis og vær stille”, og da visste jeg at det var den fryktede og ekle linsesuppen som lå og putret i kasserollen innerst i kroken på kjøkkenet. En næringsrik chilensk rett med kokt egg og chorizo som skapte magevridninger for en ung gutt som nettopp hadde oppdaget barnelykken med Mc Donalds. Konsistensen var gjørmete, og vokste og vokste i munnen. Den hadde en tykk og intens lukt som kunne presse oksygen ut av boligen.

Med årene ble linsesuppen en gjenkjennelig lukt av barndom, verdier og trygghet. Mange av mine beste barndoms- og familieminner kommer tilbake under et måltid.
Matopplevelser har en tendens til å endre smak og preferanser som igjen modnes over tid, og mat blir til et minne av ulike epoker i ens liv.

Alle har relasjoner og ønsker om mat i ulik grad og våre matpreferanser kategoriseres i form av forrett, hovedrett eller dessert med spesifiserte geografiske og historiske opprinnelser.
Humør, miljø, oppvekst, nysgjerrighet og opplevelser spiller også med og påvirker maten vi lager og spiser.

Evnen til å glede andre

Matlaging gir en god form for å formidle kjærlighet, tenker jeg. Å ha tid til matlaging er å gi tid til deg selv og til dem du er mest glad i, og dermed blir din tid den mest verdifulle gaven du kan gi, for den får du aldri tilbake.

Det handler om å prioritere riktig. Hva er vitsen med å ha et flunkene, nytt kjøkken med alle slags dubeditter når det eneste som skal lages er en ”grandis” eller noe som ikke skaper en anledning til å prioritere mat?

Har vi ikke et solidarisk ansvar for å ivareta mat-tradisjoner, og er vi ikke bundet av de verdiene disse gir? Eller er verden så moderne at vi ikke har behov eller tid for dem lenger?

Autoritet, kunnskap og kjærlighet er stikkord som får meg til å tenke en sammenheng med min oppfatning av tradisjoner og verdier som var, er og blir sammen med dem vi har nærmest.

Hvordan skulle jeg ha klart å skape mine verdier uten mors linsesuppe, når jeg føler at det er den delen av min identitet som igjen påvirker andres liv?

Ja, ja, som sagt. Det er bare tanken som slår meg en gang i blant.