KRS247.no

Henter værvarsel...

Da Oscar-statuetten skulle deles ut i dagen før årets bonusdag var det mange som ble overrasket over at nettopp Spotlight stakk av med prisen for Beste Film. Og Beste Manus. Den hadde sterk konkurranse fra andre filmer med både gode historier, spektakulære og storslåtte scener, og ikke minst sterke rollelister. Men det var altså Spotlight som trakk det lengste strået.

Jeg hadde ikke hørt stort annet om denne filmen enn nettopp at den vant Oscar for Beste Film, og ellers at den var basert på virkelige hendelser. Hvilke hendelser var for meg ganske ukjent. Men det tar ikke lang tid før du forstår hva filmen handler om, selv uten å ha lest noen vaskeseddel.
Spotlight er en spesialredaksjon for gravende journalistikk i avisen Boston Globe. Avisen har nettopp fått ny sjef, Marty Baron (Liev Schreiber), som ønsker å stramme opp struktur og innhold i avisen, og gi leserne det beste lesestoffet journalistene kan by på. Den gamle ringreven Walter ”Robby” Robinson (Michael Keaton) er redaktør og leder for Spotlight-redaksjonen, og har med seg journalistene Mike Rezendes (Mark Ruffalo) og Sacha Pfeifer (Rachel McAdams) og jakter på den nye store saken de skal grave i. Baron ønsker at de skal undersøke den noe dunkle og uklare saken rundt et søksmål mot en katolsk prest om seksuell mishandling av flere barn. I starten virker det som en noe håpløs sak å begi seg ut på. Det viser seg at de bare så vidt har skrapet i toppen av isfjellet, for når Bobby, Mike og Sacha begynner å grave litt dypere kommer de over svimlende tall både om antall involverte prester og hvordan den katolske kirken har dysset det hele ned gjennom årtier.

Spotlight er basert på virkelige hendelser og forteller historien om hvordan de gravende journalistene i Boston Globe løftet prestekjolene i den katolske kirken og avslørte en kjempeskandale om misbruk av barn blant prestene. Og ikke minst hvordan lederskapet, dvs kardinalen og biskopene i kirken, hadde visst om alt uten å gjøre noe annet enn å omplassere prestene til nye oppgaver nye steder. Fram til Boston Globe avslørte dette i noen store avisoppslag i 2004 var dette en fortiet sannhet. Men takket være offer som turte å stå fram og heve røsten mot den mektige katolske kirken fikk saken møte dagens lys. Det er rystende å være med på jakten fram mot resultatet, og både hjerteskjærende og kvalmende hvordan ”alle” har visst om det, men likevel tiet det i hjel.

Skuespillermessig er det et godt lag som er med å fortelle denne historien. Michael Keaton gjør det godt som redaksjonssjef, Liev Schreiber er god som nyansett sjef med vågal agenda, og både Mark Ruffalo og Rachel McAdams gjør sterke roller som gravende journalisters om finner langt mer grums og ondskap enn de hadde våget å håpe på. Det er filmer som dette som vekker drømmen min om å være en gravende journalist igjen. En som med nitidig arbeid avslører alvorlige saker og avdekker godt skjulte hemmeligheter og bringer dem opp i dagens lys. Woodward og Bernstein gjorde det med Watergate, og denne gjengen har gjort det med denne saken.
Det er vågalt av regissør Adam McKay å ta tak i denne saken, og han har gjort en fremragende jobb i å vise hvordan saken kom for dagen. Den var viktig da, og det er en viktig påminnelse om at den katolske kirken fortsatt bedriver denne aktiviteten den dag i dag. Dessverre.
Hvorfor denne filmen endte opp med Oscar for beste film tror jeg helt ærlig har med viktigheten av saken som ble gravd fram å gjøre, heller enn fremragende kvalitet på filmen. Det er en god film, absolutt, men det er nok budskapet som er det mest tungtveiende for utmerkelsen.